Vår någjeldende åndsverklov ble vedtatt i 1961 – fire år før Jan Erik Vold vant Tarjei Vesaas’ debutantpris for diktsamlingen «mellom stein og speil». Nå moderniseres loven for å demme opp for truslene som venter Vold, og andre norske forfattere, når bøkene våre etter hvert skal ta skrittet ut i den digitale virkeligheten.
Av Rune F. Hjemås
Kulturdepartementet la sist fredag frem forslag til endringer i åndsverkloven. Endringene kommer som et svar på de omfattende krenkelsene av opphavsretten som i dag foregår tilnærmet straffritt gjennom ulovlig fildeling og ulovlige strømmetjenester på internett. Så langt er det i første rekke musikere og filmskapere – men derigjennom også sangtekst- og manusforfattere – som har blitt rammet. Når de lenge varslede prognosene om oppsving i det norske e-bokmarkedet før eller siden slår til, vil også den gjengse romanforfatter få merke hvordan manglende kontroll over forfatterskapets spredning på nett kan få både økonomiske og kunstneriske følger. Tiltakene som nå foreslås skal forsøksvis bøte på dette gjennom å gi rettighetshavere bedre muligheter til å gå til rettslige skritt mot denne typen lovbrudd. Slik videreføres en lang tradisjon med å tilpasse åndsverkloven sin tid. Helt fra boktrykkerkunsten oppsto på midten av 1400-tallet har behovet for vern mot urettmessig bruk av litterære verk vært nært knyttet mot den teknologiske utviklingen.
Dagens norske åndsverklov – Lov om opphavsrett til åndsverk m.v. – stammer fra 1961, og avløste i sin tid den eldre åndsverkloven fra 1930. Også før dette har vi hatt regler som regulerte ulike sider ved kunstneres opphavsrett til sine verk. Selv om vi trygt kan anta at det til alle tider har frustrert forfattere at andre beriker seg på deres bekostning (Vergil klaget for to tusen år siden over at andre tok æren for hans strev – Horats over at forleggerne fikk gullet mens han selv bare fikk berømmelsen), var det først mot slutten av 1800-tallet vi fikk en lovgivning som gjenspeilet dette. Den rettslige reguleringen hang nøye sammen med industrialiseringen og fremveksten av nye produksjonsmetoder som fulgte med den. Rotasjonspressen gjorde det for eksempel mulig å utbre trykte skrifter i stor skala, og med kulturindustrien vokste det frem et bredere marked. Dette gjorde at opphavsretten fikk en betydelig økonomisk dimensjon, noe som bidro til å fremskynde lovgivningen. I 1886 ble den verdensomspennende Bernkonvensjonen vedtatt, etter initiativ fra forfatteren Victor Hugo. Norge tiltrådte konvensjonen i 1896. Dette førte til en modernisering av vårt lovverk, blant annet ved at den dagjeldende loven om forfatter- og kunstnerrett, som hadde hatt sitt hovedfokus på vern mot ettertrykk, ble utvidet til også å omfatte retten til fremføring og oversettelse.
På grunn av revisjoner i Bernkonvensjonen ble det på 1920-tallet startet arbeid med en ny lov i Norge. I lov om åndsverker, som forelå i 1930, fikk vi for første gang samlet reglene for de ulike verkstypene i samme lov. Loven var moderne for sin tid, og reflekterte det syn at opphavsretten rettspolitisk var like godt begrunnet som eiendomsretten – et prinsipielt viktig steg bort fra tidligere tiders tankegang om opphavsretten som et mer vilkårlig, nådegitt privilegium. I dette lå en anerkjennelse av åndsverkenes samfunnsmessige betydning, noe som også førte til økt bevissthet om allmenhetens rett til bruk og tilgang til verkene. Til tross for at loven fungerte godt, førte ønsket om å styrke den nordiske rettsenheten til at man nesten umiddelbart begynte å arbeide med en ny. Arbeidet ble naturlig nok forsinket da andre verdenskrig brøt ut, og innen man rakk å ferdigstille ny lovtekst hadde teknologiske frembringelser som båndopptakeren og fjernsynet stilt ytterligere krav til endringer. Den nye åndsverkloven som forelå i 1961 ble derfor en mer omfattende og gjennomarbeidet lov enn man i utgangspunktet nok hadde tenkt. Til gjengjeld er det denne loven som ennå gjelder i dag, om enn med betydelige revisjoner i årenes løp.
Grunnprinsippet i åndsverkloven slås fast i § 1 første ledd: «Den som skaper et åndsverk, har opphavsrett til verket». Med opphavsrett mener loven en vidtfavnende enerett til både å fremstille eksemplarer og å gjøre disse tilgjengelige for allmenheten. Loven opererer med et bredt åndsverkbegrep, og går nok et stykke ut over den normale språkforståelse når den også inkluderer bygningskunst, kart, tekniske tegninger og dataprogrammer i sin definisjon av «litterære, vitenskapelige eller kunstneriske verk», jf. § 1 annet ledd. Her er det verdt å merke seg at sonderingen mellom hva som regnes og ikke regnes som åndsverk i lovens forstand, er en juridisk, og ikke en kunstnerisk eller estetisk vurdering. Riktignok forutsettes det et minstekrav av individuell skapende innsats, såkalt verkshøyde, for at det skal foreligge et åndsverk – men dette kravet relaterer seg ikke til kvaliteten på den utførte innsats. Med andre ord vil et enkelt og klisjemettet sjømannsdikt i en lokalavis juridisk sett være åndsverk like så godt som «Terje Vigen».
Et enkelt og klisjemettet sjømannsdikt i en lokalavis vil – juridisk sett – være åndsverk like så godt som «Terje Vigen».
Selv om eneretten til å fremstille eksemplarer av verket er en av opphavsrettens grunnsteiner (derav det engelske navnet copyright), er det ikke eksemplaret som sådan retten knytter seg til. Den enkelte boken blir underlagt kjøperens eiendomsrett idet kassaapparatet på ARK klinger, men opphavsretten blir naturligvis værende hos forfatteren. Åndsverket er ikke en fysisk størrelse, men eksisterer som noe immaterielt utenfor selve verkseksemplaret. Dette innebærer at man også kan krenke opphavsretten selv om man beveger seg til dels langt bortenfor det opprinnelige eksemplaret – fra rettspraksis finnes eksempel på at en novelle av Oscar Wilde har blitt plagiert gjennom en ballettforestilling. Hvor langt vernet strekker, vil som ofte ellers i jussen bero på et sakkyndig skjønn. Domstolen må veie hensynet til opphavspersonen mot den samfunnsmessige verdien av at andre skal kunne drive nyskapning basert på den foreliggende kulturarv. I det hele tatt har balansegangen mellom hensynet til opphavspersonen på den ene siden, og allmenheten på den andre, alltid vært denne rettsdisiplinens hovedgren. Derfor har den i utgangspunktet sterke beskyttelsen av opphavspersonens interesser fått en motvekt i lovens kapittel 2, der det stilles opp enkelte avgrensninger i eneretten i favør av allmenheten, slik som sitatretten og retten til eksemplarfremstilling til privat bruk. Dette uttrykker lovgivers erkjennelse av at en for sterk beskyttelse av opphavsretten vil kunne legge uønskede begrensninger på informasjons- og ytringsfriheten.
Slik den teknologiske utviklingen spilte en viktig rolle i opphavsrettens tidlige fase, er det utviklingen av modeller for deling og bruk av åndsverk i digitale nettverk som i dag er den største pådriveren for utvikling innen rettsområdet. Men selv om det digitale verdensbildet har ført med seg helt nye måter å forstå opphavsrettslige kjernebegrep som «eksemplar» og «tilgjengeliggjøring» på, har selve loven stått seg oppsiktsvekkende godt i møte med nye tider. Noe av forklaringen ligger i at åndsverkretten i sitt vesen er teknologinøytral, slik at forfatterens rettigheter er de samme hva enten det er snakk om en pergamentrull eller en epub-fil. En annen sak er at sistnevnte format mye enklere lar seg kopiere og videredistribuere, noe som gjør håndhevingen av rettighetene langt mer krevende i dag. Ulike tiltak for å motvirke ulovlig fildeling og strømming på nett av beskyttet materiale er stadig gjenstand for diskusjon, og setter opphavsrettens forhold til personvern, rettssikkerhet og ytringsfrihet på spissen. Kulturdepartementets utkast til endringer i åndsverkloven foreslår bl.a. å frita opphavspersoner fra konsesjonsplikten ved innhenting av IP-adresser brukt til å krenke deres rettigheter, og det åpnes for å blokkere tilgangen til nettsteder som tilgjengeliggjør rettighetsbelagt materiale. Forfatterforeningen har i sitt høringssvar i det vesentlige stilt seg positiv til dette, ut i fra en oppfatning av at de foreslåtte tiltakene vil styrke forfatternes muligheter til å ivareta sine rettigheter i tiden fremover.
Kort oppsummert kan man si at åndsverkloven i dag, kanskje mer enn noen gang, spiller en viktig rolle som uttrykk for den holdningen at også produsenter av åndsverk har krav på kompensasjon for sin innsats. I et samfunn hvor det i stadig økende grad forventes fri og ubegrenset tilgang til alle slags kulturprodukter, står reglene om opphavsrett som en minste forutsetning for at det overhodet skal kunne eksistere kunst på et profesjonelt nivå. Men selv om prinsippene er gode på papiret, må jussen virke på stadig endrede samfunnsforhold for å hindre at lovstridig praksis utvikler seg på områder som de opprinnelige motivene kanskje ikke så for seg. Dette ansvaret ligger både på domstol, lovgiver og bransjen selv. Kulturdepartementet har med sin proposisjon nå gjort ett viktig grep. Jan Erik Vold bekymret seg nok lite for ulovlig fildeling da han sto med førsteeksemplaret av «mellom stein og speil» i hendene i 1961. Med en god åndsverklov vil han forhåpentligvis heller ikke behøve å bekymre seg så mye for det i tiden som kommer.