Det var en gang at fulle bokhyller var et statussymbol. Forleden hørte jeg på NRK P2 at det ikke var sånn lenger. Jeg hørte at det nye cool var å holde sitt fysiske bibliotek minimalt, og nettbrettet tett av bøker. Men våren 2015 melder catwalken i Paris om bokhyllemaksimalisme. Og små solbriller:
Solen skinner i Paris. Mote-mekka! Jeg vil kjøpe solbriller, og ser på skiltene i Boulevard St. Germaine. Louis Vutton, Chloe, Chanel. Jeg går inn i den siste av motebutikkene i gaten. Der er det bare bøker. Veggene er dekte av bøker. Bordene er bøker. Vinduskarmene er bøker. Bare her og der, og kanskje ikke mer enn sju plasser, står det en veske. Jeg går ut i gaten igjen og ser på skiltet. Chanel.
Unnskyld, har dere solbriller?
Nei. Vi har vesker.
Dere har ikke mange vesker.
Vi vil ikke forvirre kjøperen med mange valg.
Jeg er forvirret, og går til en bokhandel. Der er det mange blader. Et av dem er et turistblad. Et sånt salgsblad på engelsk som forteller tilreisende om status i Paris nå og selger landet inn for deg. Forsidesaken er om en stor bokhandlermesse. Midtsidepiken er en av byens mer snacksy bokhandlere. En av de mange som tar opp kampen mot Amazon med å holde åpent om natten, og servere alkohol. Bokhandelen har blitt en nattklubb. Og det fungerer.
Det var en annen gang. Eller to. På en interrail gjennom Europa, at den viktigste severdigheten var lesverdigheten Shakespeares & Compani. Den mytologiserte bokhandleren finnes fortsatt ved Notre Dame i Paris. Den er fortsatt lesverdig, snusverdig, kjennverdig. Men det er så mange andre bokhandlere i Paris nå – som det er fint å besøke. Slik kan vi unngå at Shakespeares & co blir en karikatur. Og det trengs. For det er slett ikke en kulturpolitisk beveggrunn som forvandler Chanels veskesjappe til bibliotek. Massekulturen har forlengst kledd på seg bokomslag, og pynter seg med intelligensia.
Norge fjerner seg. Der hjemme en plass sliter Håvard Syvertsen med å finne Mona Høvrings Nordisk Råd-nominerte sisteroman. Kari F. Brænne må forbi sjokkselgere med spill, papirvarer, og leker, på jakt etter sine ønskede bøker. Selv begrepet «omslag som salgsplakat» får en helt ny mening i Frankrike. Som forfatter er jeg opplært til å tenke på bokomslaget som en reklame og en salgsplakat. Målet er ikke at innpakningen skal bygge opp under innholdet. Bokens fysionomi er underordnet omslagets markedsfunksjon. Slik er det nok også i fransk bokbransje. Men her jeg går mellom bøkene hos Chanel, kjenner jeg bøkene på kroppen. De påvirker humøret mitt. Og det som før var lukten av papir, lær og trykksverte, blir satt fram som en slags parfyme. Bøkene er ikke satt fram for å selge seg selv. De er støtter – til myten Chanel.
Men en lekker veskebutikk blir det også. Nesten bare Shakespeares & Co har overveldet meg med bøker. Selv om mange andre satser på å være en fysisk enhet, noe til å ta, føle, sitte og lukte på. Librairie Solstices, Librairie Delamain, Le Divan, Librarire des Abbesses, Librairie D’Odessa, – eller sjøbokhandelen som jeg tilfeldigvis ramlet innom på vei gjennom Saint Germain. Her var alt fra oceanografiske oppslagsverk, via «Den gamle mannen og havet», til barnebøker med pop-up Hollendere. Og plansjer, kart, papirbyggesett av fregatter. Franskmenn er glade i papir. Og jeg tror det handler om følelsen av papiret. Lukten av det. Optiske inntrykk. Sensualitet. Sist jeg var i Paris var Shakespeares & Compani fortsatt det største, nest etter bokmarkedene. Når jeg nå er tilbake, frykter jeg at Amazon har tatt over bokmarkedet her, som i USA, England, you name it. Men bokhandlere tar opp kampen. Paris Libraries Association, Paris’ bokhandlerforening ble etablert i 2012. 80 bokhandlere har her gått sammen om en nettside og en telefonapplikasjon. Jeg taster inn tittelen på boken som jeg ser etter. Appen lokaliserer den nærmeste bokhandleren, og gir adresse og kartveiledning for å komme dit.
"Dit" er Bagnolet. Bagnolet er øst for det siste stoppet på østgående linje 3 av Metroen. Her bor min gamle venninne Ruth, hennes kjæreste Memo, sønnen Inugo. Mens Inugo er hos dagmamma, Ruth på arkitektkontoret Delaittre, er Memo på bydelskontoret. Han prøver å få bydelen til å skjønne at sønnen ikke skal ha det samme etternavnet som seg. "Da blir det som om Inugo er min bror", forklarer Memo. Inugo skal ha Memos fars namn, og mellomnamnet frå mor si, frå Ruth. Kravet frå Memo blir borte mellom bunkar med papir og søknadar, skjema og lovverk. Etter tiår med innvandring og forsøk på integrering, har ikke folkeregistret avdeling Bagnolet lært seg chileneres navnetradisjoner. Eventuelt er det pasjonen til papiret som gjør at Memo kaver rundt i en evelig papirmølle:
Noen gater nedenfor følger jeg appen til Le Temps Retrouvé. Mellom skjønnhetssalongen L’Essentielle og en baker, står et par folk. De står under markiser, mellom kasser med bøker. Der leser de oppslag på vinduet. Jeg tror det er lokale nyheter og kunngjøringer. Ikke helt ulikt velforeningens tavle ved postkassestativet i min barndoms grend. Etter lyden av ringeklokken, tar lukten meg. Lukten av lær og papir, av plassbygde trehyller og trykksverte. Bokhandleren gir seg til kjenne, og spør om han kan hjelpe. Jeg spør etter boken jeg søkte etter. Han har den ikke. «Katalogene er ikke alltid oppdaterte,» forklarer han. «Har du solgt den allerede?» spør jeg, og klarer på den måten å komme inn i en samtale om boksalg og – marked i Frankrike. Om også salget av bøker har gått ned etter finanskrisen? «Nei, vi har ikke merket noe av krisen,» forklarer bokhandleren. Det er som på Island etter november 2008. De hadde ikke hadde råd til å kjøpe flybilletter og reise fysisk. Terskelen var lavere for å kjøpe en bok. Slik kunne de reise i litteraturen. Eventuelt flykte fra depresjonen, og inn i fiksjonen.
Jeg får ikke boken min. En diktbok av Robert Bolano. Det var Memo som anbefalte den vesle, store boken. «Men jeg harVille detektiver», forklarer bokhandleren. Men den er på fransk, og er skikkelig tjukk. Jeg er ikke flink nok i fransk. Og omtrent nå er det at jeg sender særlig imponerte og støttende tanker til Memo, som kjemper mot papirmøllen hos folkeregistreret i Bagnolet.
Pedro Carmona-Alvarez var den som først oppfordret meg til å lese Bolano. Det var ikke bare bøkene i seg selv som imponerte Pedro. Han snakket om Bolanos pågangsmot. Det er imponerende i seg selv å skrive mursteinsroman på mursteinsroman, og bygge hele litterære univers omkring seg, av ville detektiver, uhyre levende personligheter, pulserende miljøer og – historier. Bolano skrev visst mest mens han lå for døden. Bolanos lever sviktet. Han visste at han skulle dø snart. Det var da han skrev ferdig 2666, og andre verk.
«Verden er liten», blir det sagt. Men noen ganger føles verden for stor for styresmaktene. De rekker ikke over alt. Jeg håper at Kolbotn har lært noe siden 1981, da Carmona-Alvarez bosatte seg der. De mange årene med multietniske innbyggere har ikke lært byråkratene i Bagnolet mye om chilensk navnekultur. Så Memo må gå med uforettet sak, igjen. Han står mellom det anonyme bydelshuset, og en nybygd høyblokk med Mister bed city på skilt på tak og vegg. Han har Metrostasjonen Gallieni bak seg. Fra det østligste stopp på linje 3 går han videre østover. Bred gate blir til smal gate. Grå bygg blir gule, røde, turkise. Flat betong blir ornamentert betong, blir vegger med steiner innfelt i sementen. I № 3 Rue Marie Anne Colombier venter Ruth og Inugo. «Hola papi!» sier toåringen. «Salut!» roper Ruth fra kjøkkenet.«"Quesque c’est?» sier Memo, og får vite, av Ruth, at det som lukter så deilig er en sveitsisk bønnegryte med Saucisse de Morteau. Engelske Ruth og chilenske Memo snakker fransk med hverandre. Med sønnen snakker de henholdsvis engelsk og spansk. I gatene utenfor snakker hver tiende person arabisk. Sånn har det vært i tiår. Gentrifiseringen har ikke kommet hit. Ruth, som er arkitekt, tror ikke den vil komme hit heller. Det er derfor Ruth valgte å kjøpe leilighet akkurat her. Her er mangfoldet som hun ønsker Inugo skal vokse opp i. Her er befolkningen fortsatt autentisk. Barene i gamlebyen har fortsatt permanentdamer i leopardtights og skinnjakke. Her sitter alpelue-gamliser og spiller brettspill til solen går ned. Les Bagnoletais trykker innvandrere til brystet sitt. God hjulpet av fotballspillere som Koffi Djidji og ytringsfrihetshelten Georges Ibrahim Abdallah. Og ikke bare folket er fargerikt. Her er petit chateaus vis-a-vis arkitektpris-vinnende kulturhus og glassdekte skyskrapere.
Børs og katedral. Og ungt og gammelt, side ved side. Av ønske, eller nødvendighet? Ruth vet bedre enn mange at det ikke er bare – bare å rive eller reise bygg i Paris. Papirarbeidet er så stort. Og skjemaene fra Plan- og bygningsetaten er ikke av den tjukke, gode og sanselige sorten; er ikke av det som en leser får lyst til å snuse inn, berøre, være i. Avstanden har blitt for lang mellom idéer og visjoner, og realisering av de. Byråkrati er tjukke vegger mellom henne og hus: «Jeg fyller ut flere skjema enn jeg bygger modeller, og tilbringer mer tid på kommunehuset enn ved tegnebordet. Det var ikke derfor jeg utdannet meg ved Glasgow School of Art, og spesialiserte meg i britisk Art Nouveau.» Snart snakker Ruth fem språk flytende: De tre som snakkes i hjemmet, samt byråkratisk og jussisk. Like mange bein får hun å stå på. Nå ønsker hun å slutte praksisen som arkitekt, og heller skrive sakprosa og essayistikk. Artikler først, siden bøker. Frankrike har et marked for bøker av alle slag. Nesten bare islendere og nordmenn kjøper flere bøker enn franskmenn. Litteraturpolitiske virkemidler styrke språket. Derfor kan de åpne for alle de andre språkene. Fransken blir ikke dårligere av de babelske tilstandene i gatene i Bagnolet. De skriver jo. Har sitt språk sikret og lagret på papir, svart på hvitt.
«Hola Inugo!» Toåringen sitter i en skandinavisk tripp-trapp-stol og venter på sveitsisk bønnesuppe. Jeg gjentar: «Bonjour, Inugo Oldham Dumay!» Han snur seg og stirrer meg rakt inn i øynene. Heldigvis har jeg ikke solbriller på, og ser en gutt som reagerer til navnet sitt. «Je suis Inugo!»