Menn får oftere litterære priser enn kvinner. Det viser en ganske ny undersøkelse. Forholdet mellom to lyriske debutanter – om hvem av de som er best, og hvorfor den mannlige fikk Tarjei Vesaas Debutantpris, var tema for en kronikk i VG allerede i 1964. Med det starter vi en ny serie på siden, som handler om debutantene: Om hvem våre medlemmer var da de debuterte. Og hva tenker de om seg selv – som debutanter?
Først ute i serien, ser vi litt nærmere på mottakeren av den aller første Tarjei Vesaas Debutantpris. Sigmund Jakobsen fikk prisen i 1964 for diktsamlingen Gjennom brend by. Han var knapt tjue år da boken kom ut, og underviste i realskolen. I følge Carson er dikter-jeget en mer bereist og verdensvant person:
Det er ingen Karmøy-gutt vi ser for oss, snarere en Hemingway – eller Steinbeckskikkelse som skriver om Broadway og Miami Beach, om Juke-box Corner, Dive Bar og The Beachcomber på et underlig og klangløst samnorsk. (…)
Blir et dikt av en norsk dikter universelt bare det har passende meget av engelske gloser og navn? For en amerikaner i New York er Broadway like provinsiell som Storgaten i Oslo. Dive Bar er for den lokalkjente ikke mer spennende enn Bryne Gjesteheim. Juke-box og Coca-cola finnes også på sistnevnte sted.
Samlingens største svakhet ligger nok i denne "antiprovinsielle" holdningen og i disse diktene som gir boken et unødig og barnslig preg av romantisering av det fremmede, skriver Carson, men siterer et dikt som også viser et skråblikk mot romantisering av det amerikanske og engelske:
Opp Pleasant Street,
gjennom Disillusion Avenue
og så Long Life road
som fører dit eg bor, men, for
all del,
ikkje kjør så fort,
så eg får tid til å bli sentimental.
Heten hadde våte hender
de tok meg om strupen
til jeg smakte mitt hjerte
som en søt tyngsel
kulden med tusen piskesnerter
flåtte bort mitt vern
To lyrikk-debutanter, er den funksjonelle tittelen på denne kronikken, som sammenlikner Gyldendals lyrikkdebutanter fra 1964. Carsons forkjærlighet for den andre debutanten, kvinnen, Ofstad, er artikluert: Erna har forlengst lært sitt språk, lært å bruke det, tatt det i bestittelse. I dikt etter dikt viser hun det, i dikt etter dikt gir hun også sin opplevelse videre (…) gaver fra et varmt og klokt menneskehjerte. (…)
Enten Erna Ofstad skriver om Hallingdalen i januar, om "et sted mellom Torpo og Gulsvik", eller det er en rad meksikanske bilder hun så å si fanger i flukten, er man ikke i tvil om at hun har sett det hun har sett, skriver Carson, om diktet "Chigaco":
Chicago
skrekkdrøm sommer og vinter
arme Chicago
forbannet på jorden.
Inntil jeg lettet
på vinger av jern
jaget av prærievindens isånde
til cabinens indre
da skjenket Chicago sin av –
skjedsgave
Det er ikke et poeng å bestemme hvilken av Gyldendaldebutantene som var best, i 1964. Om det var slik eller slik: Sigmund Jakobsen valgte dessverre – for leserne – en annen vei enn litteraturens, mens Erna Ofstad ble forfatter av flere dikt, og av prosabøker.