Møt medlemmer

“Det handler mest av alt om å lage trygge rom”

Hanne Ramsdal er et av foreningens nyeste medlemmer. Men som skrivende kunstner er hun forlengst etablert og anerkjent.

Mette Karlsvik
Hanne Ramsdal (bak) med “Hanne Ramsdal” tegnet av datteren (foran) (c) Mette Karlsvik
Hanne Ramsdal (c) Cecilie Semec.

Altså Mette Det er jo litt rart fordi jeg ble intervjuet av en i Bergen om scenetekstene mine og så spurte hun om hvordan jeg skrev. Jeg kunne ikke svare fordi skriver jo ikke. Jeg husker ikke. Etter hjernerystelsen… Jeg har jo vært oppe på hodeskadeavdelingen på Ullevål og sagt HJELP, kommer jeg til å kunne skrive igjen? De svarer: Alt ser bra ut. Men det kommer til å ta tid. Kanskje blir jeg som før igjen. Men kanskje blir jeg annerledes?

Kan du beskrive hvordan du tenker nå? Og hvordan det var før hjernerystelsen?

Det kjennes litt som månelandskap inni hodet. Det er som om det går tanker gjennom meg, men de setter ikke spor. Alt svever og er vektløst. Det dannes ingen kart, slik det gjorde før. Jeg har øyeblikk der jeg får ideer og inspirasjon og setter meg og skriver. Men det har ingen helhet, det henger ikke sammen. Jeg glemmer i dag det jeg skrev i går. 

Jeg synes du er veldig sammenhengende i samtaler, da.

Mamma! Mamma se nå!

Datteren roper fra stua. Hanne Ramsdal unnskylder seg, og går ut til datteren, som er fem. Ramsdal og jeg er ikke bare kollegaer i Forfatterforeningen, men også venner. Derfor er jeg hjemme hos henne i leiligheten hennes – et av atelieene ved Vestkanttorget i Oslo som er ombygd til bolig. Her, i øverste etasje av bygården, ser hun himmelen – og tak. Bare noen steinkast herfra hadde Volapük base da Ramsdal var i tjueåra. Dette litteraturforumet var blant det som gjorde skrift til en måte for Ramsdal å være i verden, se verden, forstå livet.

Hun debuterte med den svært kritikerroste romanen Jeg lukket døren bak ham da han gikk i 2006. Tross de svært gode anmeldelsene var Ramsdal mer aktiv som dramatiker i årene som kom, og det var i det miljøet hun fikk de mange prestisjetunge tildelingene, slik som arbeidsstipend fra Dramatikerenes vederlagsfond og ekstraordinært pandemi-stipend fra Statens kunstnerstipend sin komité for dramatikere.

Ramsdal har selv sittet i Statens kunstnerstipend sin komité for dramatikere, og har blant andre verk fått vist Svømmerne på Samtidsdramatikkfestivalen ogFa(r)en på Høstutstillingen. Hun kom i 2015 inn på det selektive og prestisjetunge masterprogrammet i dramatikk på KHiO, og ferdigstilte – i 2019, en roman hun hadde jobbet med i nesten tretten år. Jeg vil kalle deg Pjotr fikk terningkast seks fra Stavanger Aftenblad og jevnt over strålende kritikker.

Hvor var vi?

I samtaler er du veldig konsa. Jeg føler meg sett. Hørt, mener jeg.

Ja, takk for det. Men jeg skal jo skrive bøker også. Jeg var så vidt i gang med en roman før jeg slo hodet, Sjalusiboka. Og jeg har også fått penger for å skrive en bok på et tema som jeg har jobbet med over flere år – fedre som ikke får se barna sine så mye de ønsker etter brudd. Det blir min første sakprosabok.

Sakprosa er ikke helt nytt for deg. Du har skrevet mange essays, og kritikker, for eksempel, Shakespearetidsskriftet. Du skrev også et kapittel i boken om Teaterhøyskolens historie.

Bare at jeg skrev en scenetekst i den boken, da.

Utfordrer du sjangre og disipliner? Den forrige sceneteksten din var tekst for et mannskor.

Det var aksjonisme – for disse fedrene. Jeg ville at stemmene deres, som ellers ikke kommer fram, kommer fram. 

Der går det en rød tråd tilbake til noen av skrivekursene dine. Som da du holdt verksteder på Kirkens bymisjon sine eldrehjem, og for innsatte i fengsel.

Fengselsprosjektet, Celledeling, var et veldig fint prosjekt som jeg gjorde sammen med skuespiller Rebekka Nystabakk, som vi fikk vist gjennom Munchmuseet. Først hadde vi disse skriveverkstedene i fengselet. Det ble en bok av dette prosjektet. Jeg skrev en monolog basert på tekstene deres som ble lest i utstillingen. Hver søndag kom naboer til fengselet og leste monologen; lederen av Tøyenrådet leste den, en skuespiller fra Nordic Black Theatre, og Tøyenkoret.

Har du valgt det å bli en skrivekursholder, eller har skrivekursene valgt deg?

Jeg synes skrivekurs er en spennende måte å være sammen med andre mennesker på. Det handler mest av alt om å lage trygge rom. Hvis man får til å lage gode tillitsrom så oppstår det autentiske møter. Jeg liker å jobbe med tekst på den måten, om det er med forfatterelever i Bø eller med gamle eller innsatte: Man går rett til en kjerne, en essens. Og det var da jeg oppdaget at noen av tekstene fra de innsatte kunne sies ut, bli en monolog, så jeg spurte dem om jeg fikk lov å blande tekstene deres til en fellestekst. Dramatikken skal jo sies. Det er akkurat som at den stemmen som skal sies blir bærer av flere sine stemmer.

Jobber du like bevisst og eksperimentelt med form når du skriver prosa?

Jeg leste opp fra den siste romanen min til en podcast i fjor høst. Det hadde da gått noen uker siden den kom ut. Mens jeg leste høyt hørte jeg plutselig hva den boka egentlig var. Jeg oppdaget hvor lett hovedpersonen min forholdt seg til situasjonen sin. Det var helt på kanten lett. Jeg ble skremt av stemmen til min egen hovedperson.

Hovedpersonen din, Lone, forlater den vesle datteren sin i leiligheten deres for å være med elskeren sin. Lone lar elskeren behandle seg dårlig. Likevel har Lone denne lette fortellerstemmen. Var ikke det meningen da du skrev romanen?

Nei, jeg vet ikke om jeg hadde klart å tenke det ut på forhånd. Den lettheten i språket sammen med det alvorlige temaet. Barnet og konsekvenser. Det føltes som mord på sommerdag.

Hvorfor tror du at du ikke kunne tenkt deg fram til dette?

Gjennom skriveprosessen kommer jeg i kontakt med et sted hvor kroppen er smart. Jeg tenker ikke så veldig mye idet jeg skriver. Men jeg har evnen til å lese og se hvor litteraturen er i det som jeg har skrevet fort. Jeg kaster veldig mye tekst.

Men nå har du fått stipend fra Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening for å skrive en sakprosabok. Også den om fedre og rettighetene deres ovenfor barna. Jeg synes det er interessant at du velger fordype deg i disse fedrenes problemer når du selv opplever en liten krise i eget liv, med hjernerystelsen. Kunne du ha gått inn på det du selv opplever akkurat nå, og skrevet skjønnlitteratur om det?

Ja, det kan jeg sikkert. Men ikke akkurat nå.

På sikt, når du blir bedre? Det er veldig eksistensielt – og din unike erfaring.

Det vil kanskje bli en del av romanen jeg var midt oppe i – Sjalusiboka. Men jeg vil ikke kalle erfaringen så unikt. Det er også flere forfattere som har fått hjernerystelse, dessverre. Og Hilde Østby har også skrevet om det.

Hun skrev sakprosa om kreativitet?

Hjernerystelsen var utgangspunktet hennes. Problemet nå er at jeg har så liten kapasitet. Nå er jeg mest opptatt av å være mamma. Er det greit at jeg tar ut av oppvaskmaskinen imens? (Kort pause) Jeg så i en gammel kalender og så hvor mye jeg gjorde og klarte. Mens jeg har holdt skrivekurs i Bø hadde jeg samtidig deadlines på å levere essays og tok masteren.

Mamma?

Mamma!!!

Ja?

Når skal vi lage pepperkaker?

?

De ruller ut deig, stikker ut pepperkakemenn.

Men vi må jo lage hull i hodene!

Å?

Og henge på juletreet!