Hege Woxen blir født i Bærum i 1975 og vokser opp der. Familien flytter fra leilighet til hus, mens Woxen selv leser seg opp: fra serier som Bobseybarna og Fem på eventyr, til enkeltstående romaner for barn. Hun har et sug etter å lese. Suget er fortsatt her i 2016:
HW: Det finnes, om enn etter andre slags bøker og språk.
MK: Hva er viktigheten av språk?
HW: Litteratur er språk. Og en stemme som klarer å bruke språket på sin egen måte. Språket kommer først, men det må brukes til å si noe som føles viktig og nødvendig, for den som skriver, og for den som leser. Den gode litteraturen, den jeg vender tilbake til og leser flere ganger, har sitt eget språk, sin egen måte å se og være i verden på. Det trenger ikke å være spektakulært, bare små vridninger i språket og blikket. Den gode litteraturen kan sette i gang min egen skriving.
MK: Hvem er da den gode forfatteren?
HW: Den gode forfatteren går inn i sitt eget, uavhengig av hva andre er opptatt av akkurat nå, og bruker sitt eget liv, sine egne erfaringer. Og så tror jeg at den gode forfatteren finner opp sine egne regler, sin egen metode, uavhengig av hva andre mener er riktig å gjøre når man skriver.
MK: Hvem gjør dette?
HW: To poeter jeg leste mye da jeg skrev ferdig den siste boken min, var Olav H. Hauge (både dikt og dagbøker) og polske Wislawa Szymborska. Begge skriver enkelt og konkret, og samtidig klarer de å fylle de enkle linjene med et helt liv. De bruker sitt eget hverdagsliv og snakker om ting som er viktige også for meg, her jeg trasker rundt i min egen hverdag, som både ligner og ikke ligner på deres. Virginia Woolf er en annen forfatter jeg ikke blir ferdig med, hun er en poet som skriver prosa, og hun klarer å sette ord på dette ugripbare som er å være et menneske med bevissthet, med tanker og følelser som hele tiden smetter unna.
Woxen debuterer som forfatter i 2000 med diktsamlingen Gjemsel med korte dager. Hun jobber blant annet som gjendikter, til – endelig – andreboken kommer i 2015: Endelig står verden på hodet.
MK: Dette som du beskriver at forfattere som Hauge, Szymborska og Woolf gjør: Klarer du det selv?
HW: De bøkene jeg har skrevet er i hvert fall et forsøk på å få det til. Akkurat når et dikt er skrevet, kan det føles som jeg får det til, noen timer eller dager. Men så begynner usikkerheten igjen, ventingen og uroen, blir det et nytt dikt, får jeg det til neste gang. Skrivingen er vel hele tiden et forsøk på å få det til, uten at jeg alltid vet hvor jeg skal, hvordan det neste diktet skal bli.
MK: Hvordan skulle du helst jobbet som forfatter?
HW: Jeg vet ikke om man egentlig har et valg, man må være den forfatteren man er. Jeg må leve livet mitt, lese så mye som mulig, skrive de diktene jeg kan skrive. Og så vil diktene ha tydelige eller mindre tydelige spor av det livet jeg lever og bøkene jeg leser.