Aktuelt

– En intuitiv leser

  om å lese andres litteratur, og skrive sin egen. Og ikke minst om dette med smak og det kresne, som hun utdyper: – Men kresenhet kan…

Aasne Linnestå (foto: privat)

 

om å lese andres litteratur, og skrive sin egen. Og ikke minst om dette med smak og det kresne, som hun utdyper:

– Men kresenhet kan iblant tippe over i det mette og sure, noe som selvsagt lukker mer enn det åpner. Heldigvis er litteraturen et uforutsigbart felt. Det er en erkjennelse jeg forsøker å holde i hevd. Man vet aldri hva en forfatter kan finne på, altså hva som gjemmer seg bak neste side eller i neste bok, sier hun.

Noen tekster ryster, noen gir frysninger. Aasne Linnestå forteller hvordan det er å bli frystet, eller få frystninger – av å lese:
– Mine siste virkelig frystninger kom i februar i år. I alle fall hvis frystninger er å regne som en tilstand der kroppen og hodet treffes samtidig og noe rystende, men godt, får feste. Jeg fant henne blant bøkene mine i den fine serien Små, grå. Jeg hadde sett og bladd litt i boka ved noen anledninger, men aldri tatt meg tid til å sette meg ned med den. Så gjorde jeg det, og ja, den litterære draumen åpna seg; noe vidunderlig og grusomt og vakkert skjedde. Jeg ble hekta, jeg kom inn i det intense, altoppslukende, det som iblant bare har med litteratur å gjøre; den lesende blir borte for verden, mens verden åpner seg for den lesende. Det er ei lita bok. Den heter "Veggen" og er forfattet av Marlen Haushofer. Romanen kom ut i 1962. Forfatteren skrev et par bøker til, men det er foreløpig bare "Veggen" jeg har lest. "Veggen" kan sies å handle om det meste, men kanskje aller mest om framtida vår. Den er et lite skrekkscenario om hvor galt det kan gå om vi ikke tar vare på kloden, men også en stillfaren og nøktern undersøkelse av noe så basalt som overlevelse og kampen for at de gode kreftene skal beseire ondt.  Å være fanget av en vegg, der alt som finnes på den andre siden er døden selv, stivnet i en slags morbid, siste hilsen til den overlevende, middelaldrende kvinnen som ikke har andre valg enn å måtte klare seg. Det praktiske som venter i en sånn situasjon. Gleden som pipler fram i møte med den gåtefulle og vakre naturen som fremdeles er på hennes side av den mystiske veggen. Dyrenes nærvær. Hunden, katten, kua, bukkene, ei helt hvit kråke. Kampen for tilværelsen sett gjennom et enkelt individ. Å se et forsiktig og nølende menneske bli til henne som ender opp med å felle et annet menneske, når han som bryter seg inn i tilværelsen i skogen ikke har andre hensikter enn å legge ned det hun har villet holde oppe.

– Hvem ville du være venn med – fordi du likte måten de ordla seg på?(Og var det en virkelig person eller en fiktiv?)
– Det er mulig det er feigt å komme trekkende med et menneske som har vært død siden 1991, men jeg gjør det allikevel; en forfatter jeg virkelig gjerne skulle ha gjenopplivet og tatt noen reiser med, som venn, (jeg tror ikke han og jeg hadde vært et veldig stilig par, meg ragende en halv meter over den lille mannen), er den polsk-jødiske forfatteren Isaac Bashevis Singer. Jeg har sett noen intervjuer med ham og jeg har lest så godt som alle bøkene hans. Han er en favoritt. Han skriver for de feite og de radmagre, for de harmoniske og de rastløse, for de søkende og for dem som kanskje har kommet fram til en eller annen sannhet. Han er ydmyk og intuitiv, skarp og belest, men fremtstår like ofte som litt frekk og veldig fri i bøkene sine. Han var relativt konvensjonell i sin omgang med fortellingene han gav oss, men skapte likefullt sprell levende og pulserende universer, og kunne sannsynligvis ikke ha gjort det på en annen måte. Mang en gang har jeg manet fram møter med min venn Isaac, forestilt meg samtaler på en benk i Warszawa eller Lublin eller gammeldags vandrende på en bro over til Brooklyn. 

– Jeg fikk en assosiasjon når vi snakker om bøker som venner: Steinar Opstad beskriver bøker som gode venner når han finner noe nytt når han kommer tilbake til de. Du skisserer korttekster om møter med Isaac Bashevis Singer, en roman om det mulige vennskapet mellom dere. Er det sånn fortellingene dine begynner?
– Fortellingene mine begynner i alt fra omskrivinger av personlige erfaringer, som en reise, et møte eller et tap, til kunstopplevelser eller de reneste lynnedslag fra et dikt eller en roman. Et fotografi eller en nyhetssnutt kan også frembringe stoff sterkt nok til å krype over i fortellingen. Det sentrale er at det etableres et oppholdsrom, et sted eller en tilstand å være i, som igjen genererer rykk eller ras før innstramming, utvidelse eller kanselleringer må til.

– Om din egen skriving: Sjangermessig og stemningsmessig virker det som om du skriver i grenseland. Du har fått noen biografiske lesninger. Hva tenker du om det.
– Jeg blir alltid forbauset når det finner sted. Jeg er forfatter. Min forestillingsevne, livet jeg lever og mitt intellekt kobler seg sammen og etablerer en helt spesiell kontakt med det skjønnlitterære språket. Hendelser i mitt eget liv er en del av denne pakken, men de gangene jeg skriver meg tett opp mot eget livsstoff, skjer det med en stor grad av omskrivning. Sånn er det bare.

– Hva har resepsjonen av dine egne bøker å si for måten du leser på?
– Jeg er nok av de forfatterne som ikke kjenner meg spesielt misforstått når det kommer til kritikere; i stor grad har jeg opplevd å få respektfulle og fine lesninger. De gangene det ikke har skjedd, har jeg karet meg videre og lagt det bak meg. Å bli lest grundig og redelig, og gjerne kritisk, eller åpent og lekent, er enormt inspirerende. Selv forsøker jeg etter beste evne å lese andre med respekt og med minst mulig grad av forutinntatthet. Dess mindre bitter og angstbitersk en leser er, dess lettere trenger den gode litteraturen igjennom forsvarsverkene og det er der jeg gjerne vil være, i det som kjennes fritt og åpent og utforskende.

– Du skriver om dyrenes nærvær, om hunder, hvite kråker, om symbolsterke rekvisitter som virker å gjøre sterkt inntrykk på deg. Om nølende mennesker som får store krefter, om åsteder for gode samtaler; gamle bruer i Brooklyn, Lublin. Sterke sanseopplevelser formidlet videre med din lyriske prosa. Vil du kalle deg en intuitiv leser? I hvor stor grad bruker du magefølelsen når du leser, og hvor mye analyserer du?

– Dess mer jeg leser og skriver, dess mer åpner også litteraturen seg. Sånn sett tror jeg nok at jeg har blitt en friere leser med tida. Ikke minst har jeg merket dette i min omgang med poesien. I begynnelsen fremsto samtidspoesien som tildels ugjennomtrengelig og ekskluderende, men så møtte jeg Paul Celan, Eldrid Lunden og Ellen Einan på min vei, for ikke å glemme den fine samlinga "Stempler" av Lars Saabye Christensen, og noe åpna seg. Det kresne forsterkes selvsagt i møtet med stor litteratur, men kresenhet kan iblant tippe over i det mette og sure, noe som selvsagt lukker mer enn det åpner. Heldigvis er litteraturen et uforutsigbart felt. Det er en erkjennelse jeg forsøker å holde i hevd. Man vet aldri hva en forfatter kan finne på, altså hva som gjemmer seg bak neste side eller i neste bok. Både instinkt og intellekt tar stadig vekk feil, jeg forsøker å aldri glemme det. Jeg er nok en temmelig intuitiv person og dette preger jo også måten jeg leser på. Det ene utelukker uansett aldri det andre, jeg leser med hele meg, og har selvsagt også analytisk tilnærming til et verk. Når jeg har lest ferdig en bok, går jeg meg gjerne en tur. Det er intellektuelt klargjørende og gjør meg i stand til å danne meg en større grad av oversikt over det jeg nettopp har lest.

– Din forgjenger i rådet, Odmund Hagen, sa noe liknende i et intervju fra i fjor: Noen ganger "må han bare gå seg en tur" etter at han har lest bøker som gjør inntrykk på han. Det er de bøkene som gir han noe å tenke på, som også får han opp av lesestolen. "Det blir en del gåing", kommenterte Hagen. En del gåing kan det vel bli på deg også, hvis du skal få oversikt over alle de bøkene som du leser for rådet. Hvor grundig kan du nå lese alt som leses skal?
-Hvor grundig jeg får lest alt som leses skal, det gjenstår å se. Jeg har som ambisjon å gjøre denne jobben så lærerik og så anstendig og så morsom som mulig, men hvordan dette kan kombineres med de stablene av bøker som nå har inntatt arbeidsrommet mitt, er foreløpig noe jeg ikke har tilstrekkelig oversikt over. En viss teknikk får man vel kanskje etterhvert, samtidig som jeg kjenner en sterk motvilje over å tenke på lesning som noe teknisk. Å lese er en priviligert og intens affære man har med seg selv og et verk, og blir denne affæren for teknisk orientert, er det klart at man risikerer å miste noe av virkelig betydning på veien.