Aktuelt

En slags samtale mellom økonomiforskeren Nyborg og kunstneren Nyborg

Karine Nyborg blir født i Oslo, vokser opp på Ås og flytter tilbake til Oslo og studerer samfunnsøkonomi. Fra tidlig på nittitallet jobber hun som konsulent…

Karine Nyborg (foto: Aschehoug forlag)

Karine Nyborg blir født i Oslo, vokser opp på Ås og flytter tilbake til Oslo og studerer samfunnsøkonomi. Fra tidlig på nittitallet jobber hun som konsulent for Statistisk sentralbyrå og bidrar til analyser av nytte og kostnad i statlige anliggende. Hun skriver en doktorgradsavhandling om økonomiske analyser i vurdering av miljøspørsmål, begynner etterhvert å skrive skjønnlitteratur også, og kommer inn på Aschehougs forfatterskole. Nyborg blir vurdert som nest best i Vinduets store novellekonkurranse i 2007. Nå har hun gitt ut tre bøker på Aschehoug og bor på Jar, der hun driver med skjønnlitteratur 30% av tiden og jobber som professor på UiO resten av uken.

Hva betydde den novellekonkurransen for den videre skrivingen din? Hvor langt hadde du da allerede kommet med det som skulle bli debutboken din?

Det var veldig viktig. Jeg hadde nettopp fått refusert et manus jeg hadde jobbet med i flere år, og var ganske nedslått. Novellen var egentlig bare en tekstoppgave til Aschehougs forfatterskole. Jeg hadde ikke engang reflektert over hvorvidt det var en novelle. Da det slo meg at jeg kunne sende den inn, og sjekket fristen, var det faktisk allerede noen timer for sent – derfor sendte jeg den helt uredigert. Premieringen var en stor og kjærkommen overraskelse. Etter hvert ble det flere noveller, men dette var den første i samlingen som skulle bli debutboka. 

Rundt 2009 skal du ha hatt en skrivegruppe på Litteraturhuset. Hva hadde den å si for det som ble debuten din?

Jeg har to skrivegrupper. Den ene, som består av folk jeg traff på forfatterskolen, møtes ganske sporadisk. Den andre gruppa treffes regelmessig en gang i måneden, og har holdt på med det i bortimot femten år. Begge har vært viktige, og ikke bare for debutboka. De gir meg ideer, nye perspektiver på mitt eget stoff, trening i å sette fingeren på hva som fungerer og ikke fungerer, hjelp og støtte når jeg trenger det, kort sagt: et fagmiljø. Ikke minst får de meg til å føle meg normal – alle i de gruppene er like besatt av å skrive som meg. 

Du sier til Budstikka at de 11 novellene i debutboken din «handler om mennesker som mangler mot til å nærme seg de viktige tingene i livet, men som likevel ikke klarer å holde seg unna.» Hva hadde du sett og erfart, om det å være menneske, som gjorde at du ville/ måtte/ kunne beskrive en sånn tilstand?

Det er vanskelig å sette fingeren på det. Tekstene har en tendens til å kretse om dette, om jeg nå planlegger det eller ikke. Jeg har alltid hatt en stor frykt for ensomheten bak en tilsynelatende lykkelig fasade – kanskje fordi det er der jeg har befunnet meg i perioder av livet.

Også forfattere som Janne S. Drangholt (med Ingrid Winthers makeløse mismot) og Terje Holtet Larsen ser ut til å ha vært opptatt av de lykkelige fasadene som dekker for uro og ensomhet i “lykkelandet” olje-Norge. Din debut ble rost av kritikerene særlig for stilen og formen. Da du gikk videre for å skrive andreboken, hadde du da et bevisst forhold til det som ble skrytt av, og utviklet det videre? 

Det kan jeg knapt si. Skrytet handlet mye om novelleformatet, mens andreboka var en roman. Jeg ville prøve noe nytt, lære meg noe annet. Novelleformatet faller naturlig for meg – hvis jeg ikke planlegger skrivingen, blir det en novelle. Å skulle skrive en hel roman skremte vannet av meg, jeg kunne det ikke. Derfor gjorde jeg det.   

Og så – fra Jeg er ikke redd for mørket via essayet To stemmer, og til Balladen om den usynlige hånd: hvordan har du jobbet for å utvikle deg litterært? 

Essayet var et eksperiment: Jeg ville se om det var mulig å få de to stemmene mine, økonom-forskerens og den skjønnlitterære, til å snakke sammen. Essayets undertittel indikerer det: Når hodet og hjertet er uenige, kan det være noe en av dem ikke har skjønt. I starten av essayet fører hver stemme ordet i annenhvert kapittel, gradvis flyter de sammen. Balladen om den usynlige hånd er en novellesamling som viderefører eksperimentet. Mens essayet var sakprosa med innslag av skjønnlitteratur, er Balladen er helt klart skjønnlitteratur, skrevet for et allment publikum, men alle novellene har innslag av økonomi eller matte. Det er en veldig rar bok. Jeg tror ikke du vil finne noe som likner. (For eksempel inneholder den en science fiction-historie om et par som drar på bryllupsreise til det perfekte frikonkurransemarkedet – og jeg har illustrert den selv.) Så for å svare på spørsmålet: Jeg har jobbet for å viske ut grensene mellom de to stemmene mine, for i stedet å etablere én stemme, sterkere og friere, med et større repertoar. 

Kan jeg utfordre deg til å formulere et noen-setninger-langt manifest eller en poetikk?

En tekst er i seg selv lite annet enn svarte kråketær på lys bakgrunn, det er i leserens hode kunstopplevelsen skapes. For å skape ny mening, må teksten treffe strenger som finnes i leseren fra før: Forfatteren skriver notene, leseren er både musiker og instrument. Folk har ulike strenger i hodet fra før, og bruker dem ulikt. Derfor kan en god bok for meg være dårlig for deg, og omvendt. Det gjør ikke noe. Det er fint. Det er derfor, blant annet, vi trenger kvalitet i bredden. 

Hvis vi vil ha kvalitet i bredden, må myndighetene ha en aktiv rolle.

Du er professor i sosialøkonomi, og har særlig hatt en rolle med å påpeke at økonomiske nytte-kostnadsanalyser ikke gir politisk og etisk nøytrale svar. Helt siden 1994 ser man ditt navn i store aviser – som konsulent for SSB, hvor du er med på analyser av nytte og kostnad i statlige anliggende, og jeg er fristet til å stille noen spørsmål i den retningen fordi DnF jo først og fremst jobber med forfatterøkonomi og litteratur politikk. Samtidig er det neppe mange av oss som har større peiling på sosialøkonomi enn deg. Og i enda en periode med blå regjering som er opptatt av kultur og næring, som ser ut til å være mindre interesserte i å sikre de litteraturpolitiske ordningene som vi har i dag – tror jeg kanskje en del er uroet i forhold til framtiden til støttemidler. Bekymrer du deg?

Ja. Ikke minst bekymrer det meg at bokbransjens balanse mellom børs og katedral ser ut til å være i endring. 

Hvis målet er kvalitet i bredden, er norsk litteraturpolitikk antakelig blant de beste i verden – særlig innkjøpsordningen er genial. Men mens dagens politikk gir forlag og bokhandlere mulighet til å satse på et bredt utvalg av gode titler, er det likevel mer lønnsomt for dem å satse smalt på bestselgere – slik det f.eks. kan virke som om Tanum vil gjøre i det nye samarbeidet med Coop. 

Å tilby kvalitet i bredden gir liten mening om bøkene plasseres uleste i bibliotekenes arkiver. Noen må ta jobben med å formidle informasjon til leserne. Forlag og forfattere kan ikke gjøre dette alene, for leserne vet at de vil ha grunn til å overdrive bokas kvaliteter, og må derfor ta selvreklamen med en klype salt. Inntil nylig har avisenes anmeldere hatt en sentral rolle i dette. Nå, etter de tradisjonelle medienes kollaps, finnes det knapt fast ansatte litteraturkritikere i Norge, og svært mange bøker får få eller ingen anmeldelser. Bokbransjens katedral-del har dermed mistet en svært viktig støttespiller. Det finnes alternative informasjonskanaler, men de når neppe godt nok ut. 

Manglende informasjon om bredden får både lesere og bokhandlere til å flokke seg om titlene folk faktisk kjenner til – altså en forsterket konsentrasjon om noen få bestselgere. Forlagene vil nok fortsette å utgi mange titler så lenge vi har innkjøpsordningen. Men om utgivelsene ikke oppdages og leses, forsvinner hensikten, og da spørs det hvor lenge ordningen overlever. Jeg tror en slik utvikling kan snus, men det skjer neppe av seg selv. 

Manglende informasjon om bredden får både lesere og bokhandlere til å flokke seg om titlene folk faktisk kjenner til – altså en forsterket konsentrasjon om noen få bestselgere.

Også før, men kanskje særlig siden regjeringsskiftet i 2013 har disse begrepene blitt gjentatt: kulturbasert næringsutvikling, frivillighet, gaveforsterkningsordning, og så videre. Som noen som har forsket på nytte og kostnad i andre sammenhenger: I hvilken grad tror du dette, fra regjeringens side, handler om økonomi, og hvor mye handler det om å  drive politikk for kunstens beste?

Intensjonene deres vet jeg lite om. Selv har jeg liten sans for ideen om å la private sponsorer og markedskrefter styre hvilken kunst og kultur som skal få offentlig støtte. Kulturmarkedene er gjennomsyret av såkalt markedssvikt, som får fri konkurranse til å fungere dårlig – manglende informasjon er bare én av dem. 

Fri markedskonkurranse kan fint klare å frembringe både et knippe bestselgere og et bredt utvalg av måtelig kvalitet. Hvis vi vil ha kvalitet i bredden, må myndighetene ha en aktiv rolle. 

Hvis du var finansminister og kulturminister i ett, hvordan ville du organisert litteraturpolitikken, hvordan forvaltet kulturmidlene, hva satset på?

Jeg ville i hvert fall satset på økte stipender og annen støtte til litteratur- og kunstkritikk, etablert et oversiktlig og dekkende nettsted der publikum lett kan finne og lese kritikken, og trappet opp pressestøtten og støtten til NRK. Kultur, debatt og demokrati er ting markedet fikser dårlig på egen hånd. Og så ville jeg vurdert om myndighetene selv kunne tilby et nettrom à la Facebook. Da jeg var tenåring, gikk jeg ned på Ås stasjon om jeg ville treffe folk og diskutere politikk. Nå går jeg inn på området til en privat monopolkapitalist, fordi vi er avhengige av å koordinere oss, og det er på Facebook de andre er. Det er ikke nede på stasjonen du finner dem. Det offentlige rommet er blitt privatisert.

Kort tilslutt om forholdet økonomisk analyse og miljø – og skjønnlitteraturen din. Hvordan er det å kombinere professoratet med skrivedager?

De to jobbene er ikke så forskjellige som man kunne tro. Økonomisk teori er også en slags fiksjon! Jobben gir god anledning til å skrive, om enn i en annen sjanger, og fordype seg i spennende temaer – forskningen min handler særlig om miljøspørsmål og moralske og sosiale normer, forklarer Nyborg.

Men det er krevende å henge med på begge fronter. Og 30 % er jo altfor lite skrivetid. Av og til føler jeg meg som et slips på slep mitt eget liv. 

Hvilke skjønnlitterære bøker synes du er gode?

For meg er rytme og musikalitet i språket viktig. Jeg elsker melankoli, stort alvor og knapphet, blir lett utålmodig av sarkasme og karikering. Noen favoritter: Moderato Cantabile av Duras, Den fremmede av Camus, Vikram Seths An Equal Music, Tomas Tranströmers samlede dikt (som jeg leste med originalen og Jan Erik Volds norske gjendiktning ved siden av hverandre), hva som helst av Alice Munro. 

Hvilke bøker ser du til som eventuelle forbilder når du selv skriver?

Jeg tenker aldri på det når jeg skriver. Forbildene er der, men i selve skriveprosessen trer de sjelden klart fram.