(Bilde: Forlagsredaktør i Pelikanen, Eirik Bø, gratulerer forlagets første debutant, Kenneth Moe, for at han har fått Tarjei Vesaas debutantpris 2015.)
MK: Gratulerer!
KM: Tusen takk!
MK: Leder i Det litterære råd, Eirik Ingebrigtsen, leste nå, i grunngivelsen for tildelingen, at du «imponerer med ein filosofisk, aforistisk og erkjennande prosa. Gjennom konsise og uthaldande fragment, undersøker forfattaren ein ung manns einsemd, sjølvforakt og depresjon, begjær og kjærleikssorg. I dette eksistensielle nullpunktet blir litteraturen både redninga og hindringa»
Kan du si noe om hvordan du fant fram til din form for prosa?
KM: Jeg er både ganske tvangspreget og ganske lett distrahert av meg. Det vil si at jeg i perioder henger meg ekstremt opp i én ting, men så er det snart nok noe annet jeg henger meg opp i. At Rastløs består av korte og desperate stykker, er både på godt og vondt et resultat av denne litt slitsomme kombinasjonen av personlighetstrekk.
MK: Kan du komme til å skrive på en annen måte for et annet prosjekt? Altså «være noen andre»?
KM: Jeg tror aldri jeg kommer til å skrive noen "ren" roman, det vil si en godt fortalt, tradisjonell, show, don't tell-greie. Men jeg har notatbøkene fulle av ideer til fiksjon. Hvis det er det du mener med å «være noen andre» — å skrive som en annen karakter? Ja, det kommer jeg til å gjøre. Særlig har jeg mange ideer til merkelige horror-fortellinger, som jeg ser frem til å jobbe med.
En bok er et forsøk på å bli et bedre menneske – eller den er ingenting.
(Rastløs, side 50)
MK: Har du alltid vært en som «erkjenner, filosoferer», og/ eller er det lært?
KM: Jeg har så lenge jeg kan huske vært en som ikke skjønner helt hva som foregår rundt meg, eller hvorfor — og det er vel kanskje egentlig det samme som å være en som erkjenner eller filosoferer? Den amerikanske filosofen Charles Sanders Peirce skrev et sted noe sånt som at tankenes eneste motivasjon er å få komme til ro. Jeg har veldig urolige tanker, så sånn sett er jeg vel en som erkjenner og filosoferer. Om tankene har verdi er et annet spørsmål. Jeg håper at i alle fall noen av dem har det.
MK: Du stiller leserne dine spørsmål. Du skriver blant annet: «Hva om litteratur er både symptom og medisin om hverandre? Hva om det skifter så umerkelig mellom de to, at man tror det er det ene, når det egentlig er det andre?»
Dette tekststykket gjør det som det hevder. Det er godt gjort! Og spennende blir det også at når du bes om å gi et «litterært manifest» til NRK, så bruker du sjansen til å problematisere manifestformen.
NRKs spørsmål var «Hvorfor skriver du?». Kan man kalle romanen din et langt svar på dette spørsmålet?
KM: Ja, men alle interessante bøker inneholder svaret på hvorfor de er skrevet. Alle bøker må rettferdiggjøre sin egen eksistens, enten det er gjennom den umiddelbare nytelsen, eller noe annet og mer uhåndgripelig, eller (som i Rastløs) direkte refleksjoner over selve skrivearbeidet.
MK: I hvilken grad er denne første boken din en slags poetikk?
KM: Den er om ingenting annet en poetikk for seg selv. Og jeg kommer nok til å skrive lignende bøker i fremtiden. Men jeg har ingen planer om å skrive bare selvbiografisk og kort, derfor vil jeg heller ikke si at Rastløs er min poetikk fiks ferdig.
Jeg har bare én bok i meg, når alt kommer til alt. Den heter: «Hvordan jeg lærte å elske», og jeg håper å få skrive den igjen og igjen, med små variasjoner, til jeg dør.
MK: Jeg tror du er Pelikanens første debutant. Så går du av gårde og vinner selveste Vesaasprisen. Hva sier forlagsredaktør Knausgård?
KM: Han skrev at det var den beste nyheten han hadde fått på lenge. Og de av oss som har lest Min kamp, vet at det betyr noe å glede Karl Ove.
MK: I hvor stor grad takker du den redaksjonelle oppfølgingen for at boken har blitt så bra som den er?
KM: Karl Ove har vært tydelig både i tilbakemeldingene, og på at dette er mitt prosjekt, at det må løses på en måte som føles riktig for meg. Man kan ikke be om to bedre innstillinger enn disse hos en redaktør. Han er en mye åpnere leser enn redaktører jeg har arbeidet med i forskjellige sammenhenger før, mye mer opptatt av den underliggende, om enn urealiserte, visjonen som ligger der. Rastløs hadde nok fortsatt blitt bok, bare en mye dårligere en, uten hans blikk.
MK: Hvordan jobber du videre?
KM: På samme måte som før: I rykk og napp. Jeg leverte utkast til ny roman i slutten av påska, og skal få andre lesning snart. Så får vi se. Første lesning var ganske positiv, men det finnes jo ingen garantier!
MK: Hva er nå prosjektet?
KM: Hvis Rastløs handlet om å skildre stillstand så presist som mulig, så handler dette nye prosjektet om bevegelse.
MK: Hvordan kommer bevegelsen til uttrykk i språket?
KM: Først beskriver jeg en reise innover, så ut i skogen, hvor tanker og følelser og alt subjektivt er projisert på fuglene og trærne. Gjennom hele romanen foregår det en oppheving av skillet mellom indre og ytre. Mellom det metaforiske og det bokstavelige. Dette høres veldig abstrakt ut, Det er sex og rus i den også.
MK:Apropos det abstrakte mot det konkrete: Hva gjør du for ikke å stivne tankemessig?
KM: Prøver å oppholde meg så mye som mulig i det ordløse. Prøver å ikke konkludere eller ta valg, men la disse oppstå av seg selv. Stiller så nye spørsmål. Leser bøker, utforsker …
