ØH: Øivind Hånes
MK: Journalisten
MK: Hei Øivind! Du har vært rektor på en musikkskole i Sogn, har 25 bokutgivelser innen mange sjangere bak deg, en rekke plateutgivelser, og er – ikke minst – DnFs konsulent i spørsmål om vin. Men nå går ryktene om at du også har debutert som stedsspesifikk forfatter, med et verk hugget i stein på Hønefoss. Hva er historien?
ØH: Historien er som følger: Billedhuggeren Hans Martin Øien så en utlysning for en konkurranse om et utendørs amfi til den nybygde Hønefoss videregående skole. Han spurte meg om jeg kunne lage noe tekst som kunne integreres i steinkonstruksjonen. Vi reiste til Hønefoss for å se på stedet og landskapet. Ideen med arket dukket opp; at man kunne tenke seg et amfi som så ut som et ark som hadde vært krøllet, for så å bli rettet ut igjen. Noen hadde skriblet noe på dette arket med håndskrift. En liten skisse til et dikt. Dette ble til en gipsmodell, og min håndskrift ble overført til denne. Det kom inn 72 forslag, vi ble innkalt til flere møter med en jury, og til slutt var det vår idé som ble valgt. Sånt blir man blir glad av!
MK: På bilder av amfiet ser det stort ut. Hvordan kom dette til fra et lite dikt?
ØH: Modellen ble fraktet til Kina, og de dyktige steinhuggerne der overførte modellen til granitt i fullskala. Arbeidet tok to måneder. Amfiet er sammensatt av 38 deler, og den samlede vekten er 50 tonn. Det ble fraktet med båt til Norge, og så montert ved skolebygget på Hønefoss.
Personlighet er flyktig, påvirkelig, upålitelig, og varierer med tidsepoke. Essens er en mye langsommere masse. Mye mer stabil. Menneskestoffet som utgjør grunnstammen i oss i dag, har vært der veldig, veldig lenge
MK: Hvordan opplevde du å jobbe med dette?
ØH: Jeg synes dette har vært en utrolig flott prosess. Vi har jo et uttrykk som sier at ”det er ikke hugd i stein”. Altså at det som er sant i dag, ikke nødvendigvis er like gyldig om noen år. Men denne jobben gikk jo nettopp ut på akkurat det: Teksten din skal hugges i stein. Altså kan den bli stående i tusen år eller der omkring. DET er et uvant perspektiv for en forfatter som ser sine bøker forsvinne ut av bokhandlene etter halvannet år. Og stilt overfor slike perspektiver, skal jeg love deg at man blir nøye på ordvalget …
MK: Ja, hvordan valgte du ordene?
ØH: Ja, hva leverer man fra seg av tekst når man veit at den skal følge mennesker gjennom la oss si 30 generasjoner? For meg ble det veldig tidlig klart at jeg måtte forsøke å fiksere noe med røtter i menneskelig essens. Personlighet er flyktig, påvirkelig, upålitelig, og varierer med tidsepoke. Essens er en mye langsommere masse. Mye mer stabil. Menneskestoffet som utgjør grunnstammen i oss i dag, har vært der veldig, veldig lenge, og kommer nok til å forbli noenlunde likt i flere hundre år framover. Det er selvsagt ikke uforanderlig, men har dype røtter inn i hele vår eksistens, vår evolusjon, både vår individuelle og kollektive genetikk. Dersom man vil skrive om slike ting, er det lett å bli høytidelig, og det ville jeg absolutt ikke. Linjene må leike med hverandre og leseren, dette amfiet er ikke en gravhaug for gravalvor. Skoleelever i dag og om 200 år skal lese disse linjene, men de skal også sitte på dem, og ligge på dem. De skal kline, dingle og fnise, bruke steinene som sittepunkter, latterplatåer og gråtetuer. De skal spise skolemat på dem, lese bøker på dem, og velte colaflasker på dem. Så utfordringen ble å lage noe florlett presist på åtte-ni linjer om menneskets innerste vesen. Leserne får avgjøre om jeg har lykkes.
Linjene må leike med hverandre og leseren, dette amfiet er ikke en gravhaug for gravalvor.
MK: Hvilken plass har dette prosjektet i kunstnerskapet ditt?
ØH: Jeg har alltid vært tiltrukket av det å flytte tekst over i andre formater. At tekst blir lyd, at den reiser seg fra arket og blir bilder, at den setter avtrykk og blir sporbar. Og i dette tilfellet ble den altså landskap. Det er noe ytterst fascinerende over disse bevegelsene, og jeg kommer til å oppsøke situasjoner hvor dette blir mulig, igjen og igjen.