Møt medlemmer

Kan dette medlemsskapet gjøre veien lettere inn til norsk språk og norsk samfunn?

Forfatterforeningen har nettopp blitt beriket med et medlem som ikke bare har gitt ut ni bøker og har forsket på hazarifolklore, men som også ble tvunget på flukt på grunn av sitt arbeid for å bekjempe diskriminering og ekstremisme gjennom litteratur. Jawad Khawari var med på å starte Dorre Dari Cultural Institute i hjemlandet. Siden han kom til Norge har han blant annet jobbet på bibliotek for å lære seg norsk. Nå håper han å å gitt ut bøkene sine, som er skrevet på farsi, på norsk.

Foto: Soraia Khawari

Allerede som tenåring måtte Jawad Khawari (f. 1967 i Afghanistan) flykte fra krigen. Den gangen flyktet han med foreldre og søsken til Iran. Familien hadde en noe usikker situasjon som asylsøkere i Iran, og pendlet i perioder mellom Afghanistan og Iran. Samtidig utdannet Khawari seg, jobbet som forsker, ga ut seks bøker og var redaktør for et tidsskrift – «Khat-e-Sewom» (Tredje linje). Så langt har han gitt ut ni bøker. I 2010 var Khawari, som er en del av den utsatte afghanske folkegruppen Hazara, igjen på flukt. Da kom han til Tromsø, der han blant annet jobbet på biblioteket for å lære seg norsk. Nå er forfatteren og forskeren medlem av DnF.

Hvordan vil du beskrive fødelandet ditt, Afghanistan?

Det er synd, men jeg kan ikke tegne et vakker bilde av landet mitt. Fremdeles, når tenker jeg på hjemlandet mitt, er krig og vold de første bildene som kommer på netthinnen. Kanskje er det var ikke så rart. Landet mitt har vært i krig mer enn førti år. Nyhetene som har jeg hørt om landet mitt, gjennom hele mitt liv, har vært triste. 

Men tross dette: Landet mitt er vakkert, med vakker natur og klima, rike antikviteter og deilig mat. Bamian, byen der jeg ble født, er full av kulturarv. Det var to store Buddha-statuer der. Dessverre ødela Taliban dem for tjue år siden.

Men hva med språket? Føler du at du fortsatt “har” dette språket? Nå skriver du til meg på norsk: Du er raus og lar meg gjøre dette e-postintervjuet på norsk. Du må bruke litt google translate, og jeg synes det går bra! Vil du si litt om forholdene dine til språkene – farsi og norsk? 

Jeg har vært i Norge i ti år. Mitt norsk er dessverre ikke bra. Jeg fremdeles skriver på farsi. Selv om ønsker jeg å skrive på norsk, er jeg usikkert på om jeg vil kunne gjøre det noen gang. 

Men du er nå medlem i Den norske Forfatterforening. Hva betyr det for deg?

Det betyr at jeg presenterer meg som en forfatter for norskforfattere, og håper at medlemskapet mitt kan gjøre veien min til det norske samfunnet, kulturen og litteraturen enklere.

Det du skriver, er at du ønsker å komme tettere på det norske samfunnet og kulturen, men at du ikke opplever det som enkelt. Hvis vi levde i en ideell verden, hva hadde Norge – altså stat, kommune, alle oss enkeltmennesker – gjort for at ditt ønske om å ta en større rolle ble enkelt å oppnå? 

Det er bra at vi leter etter en utopi, men vi bør ikke gjøre ting betinget av at utopien er mulig. Heller ikke Norge er et ideelt land, men det har satt mange standarder som et humant samfunn. Menneskerettigheter, frihet og rettsstat er blant de viktigste. Etter min mening er dørene til det norske samfunnet åpne for mennesker som meg, men inngangen avhenger av min vilje og evne. Vel, jeg vil, men jeg har ikke muligheten. Muligheten fanges i klørne til mange hindringer. Disse hindringene kommer fra fortiden min. Jeg har mange tau knyttet til meg som hindrer meg i å bevege meg mot et nytt samfunn. De bremser meg. Hvis jeg var fri fra fortiden min den første dagen jeg satte foten her, ville hastigheten min ha vært veldig rask; Som den lille jenta mi. Hun glemte snart sin korte fortid og begynte å bo her fra første dag. Nå snakker hun norsk, lytter til vestlig musikk, ser vestlige filmer, og hendelsene som skjer her er viktige for henne. Men jeg følger nyheter om Afghanistan hver dag. Fordi det som skjer i Afghanistan ofte er bittert, er det som tortur å høre det. Men jeg er som en masochist, elsker denne torturen. Fortiden min klamrer seg til meg som en blekksprut med utallige hender, og å bli kvitt den er verken mulig eller ønskelig for meg. Jeg leser og skriver fremdeles på persisk, og bøkene mine er publisert i Kabul, og bekymringene som bøkene mine reiser, og historiene de forteller, er veldig knyttet til fortiden min. 

Å komme inn i et fellesskap krever mange koder. Den viktigste av dem er språk. Språk er ikke bare ord, men en kiste med kultur, historie og nasjonale følelser. Det tar lang tid for en innvandrer å lære seg disse kodene; Det kan ta flere generasjoner. Jeg synes Norge og dets folk hittil har vært gode til å tiltrekke seg innvandrere. Men forskjellen mellom innvandreren og de innfødte er et stort hinder. Denne barrieren virker mot begge parters ønsker. Det bremser innvandrerens integrering, og øker vertssamfunnets motstand mot ham. Effektene av dette hinderet er mange, fra smak, ønske og tro til livserfaringer, fysisk form og rase. Imidlertid kan begge sider prøve å redusere virkningen av disse hindringene. En måte er å akseptere og naturalisere denne forskjellen. Det vil si at denne forskjellen ikke skal betraktes som en funksjonshemming, men skal sees på som en mulighet. Noen som har den særegne bakgrunnen trenger selvfølgelig mer oppmerksomhet, arbeid og energi. Det finnes lover om dette, en likhetslov mellom alle borgere, enten de er innfødte eller innvandrere. Rettigheter og plikter er også ganske definert. Men det som er viktig er at borgere, både innfødte og innvandrere gjør den likhetsmentaliteten til en del av mentaliteten sin. Ikke at de hele tiden blir kontrollert av loven. 

Hva så med din rolle der du kom ifra , – som medborger og som for eksempel som forfatter, hva vil du si om det? Var du medlem av en forfatterforening der?

Skriving er ikke et yrke i Afghanistan. Forfattere kan ikke tjene og leve gjennom å skrive. Bøkene blir utgitt i 300 til 500 eksemplar. Regjeringen hjelper heller ikke forfattere og forlag. Regjeringen er bekymret for krig og sikkerhet og har ingen effektiv kulturpolitikk. Men likevel, forfatterne har noen foreninger i Kabul og noen større byer. De prøver å påvirke kultur og litteratur. Men den generelle situasjonen i landet er dårlig, og foreningene kan ikke gjøre hva de vil.

Jeg vil si at vi ble fordrevet til Iran, og at det var denne fordrivelsen som gjorde at jeg begynte å skrive. Målet mitt var å definere meg selv og generasjonen min ved å skrive. Jeg visste noe om dette som jeg kalte å være en fordrevet person som fikk hjemlandet sitt brent i krigens ild. Men jeg tilhørte også en etnisk gruppe som var utsatt for diskriminering og fornektelse i hjemlandet.

Fordi du var av hazarene, en gruppe som blir diskriminert i Afghanistan?

Ja, og jeg kjenner og definerer meg fortsatt på den måten. I hjemlandet mitt står folk i skyggen av sin kollektive identitet før de hadde en individuell identitet. I stedet for å være en person hvis gode og dårlige gjerninger er skrevet på egne føtter, er de et medlem av et organ som heter etnisitet og religion, hvis dom er forhåndsbestemt. Min ambisjon og drøm var å bare være borger i hjemlandet uten prefikser eller suffikser. Derfor skildrer jeg diskrimineringen i skjønnlitteraturen min. Historiene mine prøver skildre den lave og høye statusen til folkegruppene i landet mitt. Denne typen handlinger ble ikke tatt godt imot i hjemlandet mitt. En av bøkene mine (Trist rose) ble forbudt av myndighetene, og en stor del av opplaget kastet i elven.

Hadde du noen måte å protestere, uten konsekvenser for deg og familien din?

Jeg og en rekke unge og likesinnede mennesker opprettet en kulturforening som hadde som mål å fremme ungdommens tanker og å bekjempe diskriminering og ekstremisme gjennom litteratur (Dorre Dari Cultural Institute). Døra til denne foreningen var åpne for alle mennesker av enhver etnisitet, kjønn og intellektuell orientering. I tillegg til litterære, pedagogiske og dialogiske samlinger ga instituttet ut et magasin som heter Tredje linje, som handlet om kultur og litteratur og som hadde folkeopplysning som ambisjon. Vi publiserte verkene til folk av enhver etnisitet. Tredje linje var et speil der alle kunne se seg selv. Målet vårt var å tegne en regnbue der ingen farger mangler.

Du nevnte dette med den generelle situasjonen i Afghanistan. Du ble kalt inn som vitne i en rettssak i Norge om hjemsending. Du sa noe om hazarenes vilkår i Afghanistan nå versus under Taliban. For krigen pågår fortsatt, og det er ganske stor hyppighet av terrror i landet fortsatt. Hva har du lyst til å si om situasjonen der nå, slik du kjenner den “innenfra”?

Sikkerhetssituasjonen i Afghanistan er dårlig. Taliban ble sterkere. De kontrollerer mer en 60% av landet. De er ikke bare fiende av Hazaras folk, men også fiende av frihet, demokrati og menneskerettigheter, og kvinner. De er en terrorgruppe og de dreper vanlige mennesker i gatene hver dag. I disse dager snakker de om fred, men de fortsetter å bruke vold og drap. Faktisk ønsker de ikke fred; de vil bare ha makt. 

La meg også si det at Taliban er afghanere og våre landsmenn, men de er fanget i Taliban-ideologien. Taliban-ideologien betyr terror, totalitarisme og ekstremisme. Det som har gjort dem til vår fiende er denne ideologien.

Men apropos forfatterskapet ditt. Selv om titler er å få på norsk, får vi i denne saken ta utgangspunkt i de som ikke kjenner skrivingen din så godt. Kan du – for en uinnvidd – beskrive prosjektet ditt? Hva skriver du om, og hvordan?  

Jeg har jobbet på to områder: forskning på hazar-folklore, og skjønnlitteratur. På det første området jeg har samlet og undersøkt noen av historiene, sangene og ordtakene deres. De er utgitt i fem bøker. På det andre området jeg har skrevet to romaner og to novellesamlinger. Historiene mine har ofte sosiale temaer, slik som etnisk spenning, diskriminering og overtro. Fokuset mitt som skjønnlitterær forfatter pleide å være på Hazara og var påvirket av folkloreforskningen min. Men min siste roman, utgitt i fjor, er annerledes. Det har filosofisk grunnlag. Fortellingen drar veksel på skapelsesteorier. Alle bøkene mine er på persisk og utgitt i Afghanistan og Iran. Jeg håper på å bli oversatt til norsk. Nå skriver jeg en annen roman. Målet nå er å ferdigstille denne roman, og finne et forlag som ønsker å oversette og publisere romanene mine.

Og nå har du bosatt deg i Nes kommune, litt nord for Oslo. 

Ja det stemmer. Her er boligprisene lavere. Og det er så rolig her. 

Se Khawari spille hazari folkemusikk her.