At forfattere nødig skal ta til motmæle mot innvendingene fra litteraturkritikerne, er opplest om enn ikke vedtatt.
Mon det? I mars dro Dag Solstad på en harmdirrende foredragsturné – blant annet for å hudflette kritikerstanden. Han var misfornøyd med noen av anmeldelsene av «Det uoppløselige episke element i Telemark i perioden 1591-1896» – og med nivået på den norske litterære diskurs.
(Foto: Bjarne Thune)
- Les mer om Dag Solstads foredragsturné her: http://www.dagsavisen.no/kultur/solstad-p%C3%A5-turn%C3%A9-med-hudfletting-1.284921 – her: http://www.dn.no/meninger/kommentarer/2014/05/23/Bker/oppgjr-med-dag-solstads-oppgjr-med-kritikerne – og her: http://www.dn.no/meninger/kommentarer/2014/05/23/Bker/oppgjr-med-dag-solstads-oppgjr-med-kritikerne
Dag Solstad er ikke den eneste som er misfornøyd med hvordan han blir lest. Da Morgenbladets kritiker Bernhard Ellefsen tok utgangspunkt i et lanseringsintervju i deler av sin anmeldelse av Line Baugstøs roman "Sommer uten brev", kokte det over for den ellers sindige forfatteren Baugstø.
(Faksimile: Morgenbladet)
I første omgang luftet Line Baugstø sin frustrasjon på Facebook. Av venner og kolleger ble hun oppfordret til (og advart mot) å ta til motmæle. Til slutt endte hun opp med å skrive et tilsvar:
(Faksimile: Morgenbladet)
(Innlegget hennes ligger bak Morgenbladets betalingsmur, så vi gjengir teksten nederst i denne artikkelen).
Bernhard Ellefsen kom – på enkelte punkter – Baugstø i møte:
"Ja, anmeldere går – i likhet med forfattere – ofte i flokk. Og vi lar oss påvirke av alt fra lanseringsintervjuer til anekdoter, personlige assosiasjoner, eksistensielle tilbøyeligheter og hva vi på et gitt tidspunkt måtte ha av små og store kjepphester," medga han.
- Les Bernhard Ellefsens tilsvar i sin helhet her: http://morgenbladet.no/debatt/2014/a_lese_med_apne_premisser#.VIiLQyuG8Sw
(Foto: Aschehoug)
Hva tenker Line Baugstø nå i ettertid? Angrer hun på at hun stakk hodet frem og svarte på kritikken?
– Jeg angrer absolutt ikke! sier hun til DnFs nettsted. – Innlegget mitt er blitt godt mottatt, så langt jeg har fått med meg. Han skrev et svar, og jeg skrev enda et svar til ham, men så trakk jeg det. Jeg tenkte at jeg egentlig hadde sagt mitt, og resten ble kverulering.
– Å svare offentlig på kritikk er jo ganske tøft. Nølte du?
– Ja, jeg nølte. Jeg ble først veldig sint, så roet det seg litt. Svaret mitt er skrevet nesten en uke etter anmeldelsen. Det var nok lurt – la det gå litt tid og la tankene rundt dette modne seg. At en kritiker ikke liker boken din, ikke liker måten du skriver på, er ikke noe du kan protestere på, egentlig. Det er hans privilegium. Men jeg reagerte på premissene han hadde lest på – at han leste dette som en politisk roman, når den i mine øyne aldri hadde gjort krav på å være det. Han viste til et lanseringsintervju, det ble veldig underlig i mine øyne. Men jeg syns fremdeles ikke at Bernhard Ellefsen har gitt en god begrunnelse for sin lesning!
– Er det risikabelt for en forfatter å svare en kritiker?
– Jeg hørte at temaet ble debattert i Kulturhuset på NRK P2, og der konkluderte de med at det ALLTID var uskjønt og forferdelig når forfattere tok til motmæle (om enn ganske underholdende). Men hvorfor det, egentlig? Hvorfor skal ikke forfattere også delta i samtalen om litteraturen når vi har noe å si? Jeg syns det blir altfor strengt å si at forfattere alltid bare burde holde seg unna. Tore Renbergs innlegg i Morgenbladet var kostelig!
- Hør debatten i NRK Kulturhuset her: http://radio.nrk.no/serie/kulturhuset-hovedsending/MKTR15024414/08-12-2014
(Foto: André Løyning)
Tore Renberg, ja. Line Baugstø er nemlig ikke den eneste forfatteren som ble oppgitt over en Ellefsen-anmeldelse denne bokhøsten.
(Faksimile: Morgenbladet)
Tore Renberg reagerte sterkt da han leste Ellefsens anmeldelse av sin roman "Angrep fra alle kanter", en omtale som Ellefsen avsluttet slik:
"Kanskje ligger det en prisverdig ambisjon i Renbergs forsøk på å gi litterær stemme til mennesker på oljehovedstadens «skyggeside», men også her grunnstøter romanen i mine øyne: Personene vi møter i Angrep fra alle kanter skylder alle sine egenskaper til handlingen, det er plottets fremdrift som gjør dem til det de er. Noen større sympati med Rogalands rabagaster innbyr ikke romanen til, all den tid leseren aldri får følelsen av motsetningsfylt og ekte menneskelighet i dem."
- Les anmeldelsen i sin helhet her: http://morgenbladet.no/boker/2014/pa_kjoret_med_litteraturen#.VIiSVyuG8Sx
I et tilsvar i Morgenbladet skriver Tore Renberg blant annet:
(Faksimile: Morgenbladet)
"Jeg er blitt skjødesløs. Jeg sier herved fra meg høfligheten jeg så lenge har klamret meg til, og når jeg gjør det, kan jeg si: Bernhard Ellefsen, litteraturen er rikere enn ditt kvalitetsbegrep. Alle som leser teksten din om 'Angrep fra alle kanter' – den som sto på trykk 28. november, der hvor du forsøkte å gjøre litteraturen min verdiløs – kan se hva du er ute etter. Det lyser lang vei at du er personlig fornærmet på meg, som det lyser lang vei at du ikke har greie på litteraturen jeg skriver. Ikke klarer du å se at det er en kollektivroman, ikke ser du hvilket sjangerblandende prosjekt jeg har gående, ikke ser du det poetiske prosjektet, ikke det retoriske, ikke det romantekniske. Ikke ser du tradisjonen jeg denne gang forholder meg til, ikke ser du sørstatsgotikken, Faulkner/Tarantino/Coen-brødrene, grindhouse og syttitalls-grit møter skandinavisk drama, du ser ikke hvilken relasjon verket har til den moderne tv-serie-dramatikken. Ja, du er ikke en gang raus nok til å informere leserne dine om fakta – og det er skikkelig teit at jeg selv må opplyse om dette – eller mener du kanskje at kritikeren ikke har noen informasjonsplikt? Boken du spytter på er del to i et verk som heter Teksas, den har fått svært god mottagelse i Norge, i likhet med sin forgjenger Vi ses i morgen, i utlandet har den vekket oppmerksomhet; Angrep fra alle kanter er blitt kalt «internasjonalt toppnivå» av Victor Malm i Sydsvenskan, fremhevet av Nils Schwartz i Expressen for sin «märkliga» blanding av «kriminalintrig, skälmhistoria och blödande tragedi» og «suveränt avlyssnade dialog»."
- Les Tore Renbergs artikkel i sin helhet her: http://morgenbladet.no/debatt/2014/sa_fattig_bernhard_ellefsen_ingenting_ser_du#.VIiKxyuG8Sw
Til DnFs nettsted sier Tore Renberg at han kunne ha skrevet Ellefsens tekst før Ellefsen selv gjorde det:
– Mine hovedpoeng i denne debatten handler om å påpeke at det for ofte er agenda, personlig smak, anti- eller sympatier og ideologi, som styrer kritikken, og ikke selvstendig tenkning. Det er det jeg ønsker å peke på, som var så tydelig i Ellefsens anmeldelse av min roman. Jeg stiller også spørsmål ved hvorvidt det er meningsfullt at en kritiker med så sterke motforestillinger mot sjangeren, tradisjonen, samt forfatteren og hans litteratursyn, anmelder boka. Utfallet er gitt på forhånd. Ellers er jeg saklig uenig med ham når han hevder at litteraturkritikken er likestilt med litteraturen, og jeg er skeptisk når han fraskriver seg informasjonsplikten. Det er innlysende for meg at litteraturen er primær og kritikken sekundær, og det er innlysende for meg at kritikeren er pliktig å informere leserne sine om verkets historikk innen han leser og feller dom, sier Tore Renberg til DnFs nettsted.
Kanskje ikke så overraskende fikk Renberg svar fra Ellefsen:
(Faksimile: Morgenbladet)
I sitt tilsvar til Renberg skriver Ellefsen blant annet:
"Renbergs innlegg tar form av et brev fra en erfaren mann til den umodne, selvhøytidelige kritiker og bobler av nettopp polemisk energi: Møtet med Renbergs variant av en mer tilårskommen og «klokere» Bernhard Ellefsen er fornøyelig, selv om et visst ekko kan anes av min gamle, forbitrede nabo som fortalte at også han hadde vært radikal miljøforkjemper i tenårene, men at han nå forstod hvilken plage kollektivtrafikk og innvandrere egentlig var. Renberg byr altså på et betydelig overskudd, argumentene er det derimot nokså langt mellom. Jeg (Bernhard Ellefsen den yngre) tillater meg derfor å svare noe selektivt på de få substansielle motforestillingene jeg er i stand til å skjelne hos den erfarne vismann Renberg."
- Les Ellefsens kommentar i sin helhet her: http://morgenbladet.no/debatt/2014/tore_e_ein_gammal_mann_heile_byen_kjenne_han#.VIiLBSuG8Sw
(Foto: Olaf Haagensen)
Til DnFs nettsted sier Bernhard Ellefsen at han mener at samtalen om litteratur skjerpes av at forfattere tar til motmæle mot kritikk: – Og da gjerne mot mer enn selve vurderingen. Når en anmeldelse, eller en annen litteraturkritisk tekst, møter svar, trer premissene for lesningen tydeligere frem, og vi blir tvunget til å tenke grundigere om ting vi kanskje tar for gitt, sier Bernhard Ellefsen. – Line Baugstøs innlegg om min anmeldelse tidligere i høst, var forbilledlig i så måte: På en følsom og observant måte beskrev hun hvordan det kritiske språket ganske raskt tar til å omslutte en nyutgitt bok. Baugstøs innlegg stilte produktive spørsmål ved min vurdering, og kastet lys over aspekter ved lesningen og forståelsen av samtidslitteratur som alle gjør lurt i å huske på. Renbergs reaksjon var derimot betraktelig mer affektiv, og mindre presis. Den polemiske kraften har en egenverdi, men skaper ikke alene grunnlaget for en substansiell debatt.
Ellefsen henviser til de to følgende kommentarene for en mer utdypende begrunnelse for hva han står for:
- MORGENBLADET: http://morgenbladet.no/boker/2014/uten_en_trad#.VIiK5SuG8Sw
- VAGANT: http://www.vagant.no/generasjonsstrid/
– – – – – –
Her er Line Baugstøs artikkel i Morgenbladet – gjengitt med Baugstøs samtykke:
Om å låse en lesning, eller historiene vi forteller rundt romanene våre
Av Line Baugstø
Sommeren 1968 fikk min far et reisestipend og reiste til Alaska og Canada i fire måneder. Min mor satt igjen hjemme med tre små barn og svært lite penger. Jeg var sju år og skjønte nok aldri hvor trangt vi hadde det den sommeren, ikke før jeg fikk lese brevene foreldrene mine sendte til hverandre. De gamle brevene ble oppbevart i en svart dameveske, og moren min ga meg denne vesken for rundt fem år siden. Jeg satt og leste dem en hel dag, de gjorde et sterkt inntrykk, og så mistet jeg dem. Jeg aner ikke hva som skjedde med dem, og jeg har ennå ikke funnet dem. For to år siden fortalte jeg denne historien på en Oktoberfest, og da sier Espen Stueland til meg: «Men de brevene må du jo skrive selv, Line.»
Dette var historien jeg fortalte i de to første intervjuene jeg ga da den nye romanen min, Sommer uten brev, skulle lanseres. Det er en sann historie, og den fungerer som en inngang til romanen. Var det Espen som fikk meg til å skrive? Selvfølgelig ikke. Har jeg prøvd å rekonstruere brevene? Det har jeg heller ikke. Men ville jeg skrevet denne boken uten å ha lest de brevene? Neppe.
I stedet for å fortelle om brevene, kunne jeg fortalt at jeg skrev denne boken med en følelse av tap. Det var vinter ute, det snødde og snødde mens jeg satt inne og diktet om en sørlandssommer, det er slik jeg tenker tilbake på det, og mens jeg skrev, skjønte jeg at boken handlet like mye om mitt eget brutte ekteskap. Den handlet om å bli forlatt. Det er også en sann historie om denne boken, for meg er den sannere, men den virker veldig privat, og den egner seg ikke så godt i et avisintervju.
Ofte ser man at anmeldere går i flokk. Det etablerer seg noen sannheter rundt bøkene som kommer ut, og når disse sannhetene gjentas ofte nok, blir de nærmest uangripelige. At vi som er forfattere også bidrar til å sementere lesningen av bøkene våre, har jeg ikke tatt fullt innover meg før nå i sommer.
De to anmelderne som tjuvstartet og anmeldte romanen min før den kom ut, hadde ikke forberedt seg ved å lese intervjuer. De leste en roman, og de leste uten oppskrift på hvordan boken skulle leses. Begge var opptatt av at jeg gikk tilbake til sommeren 1968, en tid man ikke kan nevne uten å skape en rekke assosiasjoner, selv om det også var en helt vanlig sommer for de fleste i Norge. Anmelderen i Dag og Tid konkluderte med at boken var fort glemt, mens Bjørn Gabrielsen i Dagens Næringsliv så ut til å få mer ut av den.
Så kom boken ut, og Dagbladet ville ha et intervju. Journalisten ville gjerne at jeg skulle snakke om idylliseringen av 60-tallets husmorrolle blant en del unge i dag. Også det er en inngang til denne boken. Jeg skriver om en kvinne som sliter, det er lite idyll å spore. Kunne jeg tenke meg å snakke om det?
Jeg kjenner ingen forfatter som har råd til å si nei til et lanseringsintervju i Dagbladet, og jeg hadde ikke noe imot å snakke om dette temaet. Jeg har blant annet stor sans for Marta Breen og den debatten hun startet i vår – etter at min egen bok var ferdig skrevet. Jeg sier ingenting i det intervjuet som jeg ikke står inne for, men jeg forstod nok ikke hvor sterkt det skulle prege lesningen av boken min.
Så å si alle anmelderne etterpå har på en eller annen måte forholdt seg til mine uttalelser om husmorrollen. De har likt boken, jeg har fått mye skryt, men hvor ble det av den eksistensielle beretningen om et tap? Hvorfor oppdaget ingen humoren som også er der? Jeg kjente på en uro, men jeg kjenner også igjen en bortskjemt forfatter når jeg ser henne i speilet, så det var en uro jeg nokså enkelt kunne døyve. Helt til Bernhard Ellefsen i Morgenbladet viste hvor galt det kan gå når man leser en roman som et saksinnlegg i en pågående debatt.
«Med et skjebnetungt tidsbilde skal vår tids begeistrede husmødre bevisstgjøres,» lyder ingressen hans. Deretter viser han til lanseringsintervjuet med Dagbladet og slår fast at hensikten med boken er «liksom å riste fornuft i dem som later til å ha glemt hvordan det egentlig var.» «Ønsket om å bevisstgjøre leserne kan ikke alene forsyne Sommer uten brev med mobiliserende eller vaneutfordrende kraft,» heter det.
Han har altså lest dette som en politisk roman som har et ønske om å bevisstgjøre leserne, men hvor har han det fra? Ikke fra romanen. Den har aldri, ikke et øyeblikk, hatt som målsetting å bevisstgjøre leserne om husmødrenes trange liv på 60-tallet. Han har det bare fra lanseringsintervjuet hvor jeg snakker om noen tendenser i dag, og lanserer noen tanker som passer inn i et tabloid format.
Selvfølgelig hadde kvinnene et trangt livsrom på 60-tallet. Det er åpenbart. Det var derfor kvinnekampen kom med så stor kraft på 70-tallet. Å slå fast det, i vår tid, er på mange måter å slå inn åpne dører. Jeg registrerer at en del unge kvinner likevel tar nokså lett på hardt tilkjempede privilegier, men det ligger meg ikke veldig tungt på hjertet å omvende dem. Jeg mener at de tar en personlig sjanse og er temmelig naive, men det kunne aldri falle meg inn å skrive en hel roman for å riste fornuft inn i dem. Tanken er helt fremmed.
Det jeg sier i intervjuet med Dagbladet, er en av flere mulige innganger til denne boken. Det er en historie som konstrueres i etterkant, en vinkel som passer denne avisen og denne journalisten. Men det er ikke sannheten om romanen min. Like lite som det er sannheten at Espen Stuelands kommentar på en forlagsfest fikk meg til å skrive, eller at romanen handler om mitt eget ekteskap. Alt er bare fliker av en sannhet og forsøk på å hjelpe romanen ut i verden. Det er det som er rammene for et lanseringsintervju, og hittil har jeg faktisk trodd at profesjonelle kritikere kjente disse spillereglene. Jeg har trodd at mennesker som lever av å lese, ville forstå at en roman og et lanseringsintervju er to forskjellige sjangere. Jeg har åpenbart tatt feil.