Aktuelt

Kriznik: Kunsten må ha stort rom!

Det har vakt oppsikt at Vigdis Hjorths søster Helga Hjorth har skrevet en roman, «Fri vilje» (Kagge), som tilsvar til fjorårets suksessroman «Arv og miljø»…

fri_vilje_arv_og_miljo

Det har vakt oppsikt at Vigdis Hjorths søster Helga Hjorth har skrevet en roman, «Fri vilje» (Kagge), som tilsvar til fjorårets suksessroman «Arv og miljø» (Cappelen Damm). Heidi Marie Kriznik syns virkelighetsdebatten er altfor snever.

– Dikting er alltid knyttet til erfaring, på ett eller annet nivå, sier hun til Dagsavisen. – Litteraturen skal etterligne virkeligheten. Men den er det ikke. Å skape er et samarbeid mellom erfaring, refleksjon, sansing og tenkning. Når man omformer det til ord, skjer det noe. Man etterligner virkeligheten, men skaper også noe nytt, noe som står for seg selv. Når jeg leser førstesideoppslagene i Aftenposten, får jeg inntrykk av at de ønsker å snevre inn skjønnlitteraturen. Vigdis Hjorth har hele tida sagt at dette er en roman, altså diktning, sier hun. – God litteratur har en kompleksitet i seg. I utgangspunktet må man ha lov til å skrive hva som helst. Kunsten må ha et stort rom. Folk tror veldig ofte at litteraturen gjelder dem. Også når den ikke gjør det.

Til Aftenposten sier Kriznik at Helga Hjorth er i sin fulle rett til å skrive det hun vil. – Hun må gjerne skrive om sine erfaringer i en roman, så må forlaget ta ansvar for at det er skjønnlitteratur og at det holder seg innenfor norsk lov. Kriznik minner om at både Vigdis og Helga Hjorth sier at bøkene deres er romaner, altså konstruksjoner.

– Jeg er bekymret, og mener det er lite fruktbart å snakke om dette som noe annet enn skjønnlitteratur. For det litterære er det ikke så viktig hva som er sant og ikke sant. Hvis man leter etter en dokumentarisk sannhet i en roman, mister man mange lag. Det er ikke svart/hvitt. Jeg håper ikke vi havner i en slik debatt igjen.

Til Aftenpostens spørsmål om hensynet til personer som opplever å bli brukt som litterære modeller, sier Kriznik at det er umulig å svare på: – Det forutsetter at det er en faktisk sannhet i romanen, noe forfatteren selv sier det ikke er. Jeg tror ikke forfattere er kyniske. Forlagene må ta ansvaret for at utgivelsene er tilstrekkelig skjønnlitterære.

Kriznik mener debatten om virkelighet i skjønnlitteraturen er et blindspor. – Å skrive skjønnlitteratur er et samspill mellom erfaringer, minner og tenkning. Skjønnlitteraturen viser at virkeligheten er sammensatt. Hvis denne debatten blir polarisert, mister man av syne at forfatteren er fri og at romanen er en konstruksjon. Men jeg ser at debatten har underholdningsverdi. Den er salgbar i mediene, sier Kriznik til Aftenposten.