Både USA og England har nasjonalpoeter. Burde også Norge formalisere en slik funksjon?
Klassekampen skriver at begrepet har fått vind i seilene etter at 22 år gamle Amanda Gorman leste diktet «The Hills We Climb» under presidentinnsettelsen. Den unge poeten ble i 2017 USAs første «National youth poet laureate» – en utnevnelse som går til en ung poet som forventes å bidra ved offisielle anledninger. Mens ordningen for de yngste poetene er forholdsvis ny, har USA utnevnt en offisiell «poet laureate» siden 1937. I England er begrepet blitt brukt i flere århundrer, som tittel for monarkens offisielle poet.
I Klassekampen, og i Dagsnytt 18, har lyriker Terie Dragseth tatt til orde for at Stortinget i større grad bør søke hjelp hos poeter.
– Det er litt snobbete å framheve én som liksom skal målbære poesien, sier Dragseth til Klassekampen. Men han liker ideene om at Stortinget med jevnere mellomrom bør hyre inn poeter. – Det skulle være obligatorisk, også ved en stortingsinnsettelse! Heller enn trontalen skulle en poet lese dikt. De gamle norske kongene gjorde klokt i å ha skaldene ved sin side.
Han minner om at det verden vil huske etter Bidens innsettelse, ikke er Bidens tale.
– Hele verden snakker om denne 22-år gamle fargede poeten i sin vakre gule kåpe. Hun gjør noe politikerne, med sitt språk og sin retorikk, ikke kan: Språket blir sansende og tenkende på samme tid. Det er et lite mirakel, og et jævlig godt eksempel på poesiens kraft, sier han til Klassekampen.
Lyriker Henning Bergvåg er enig. Han tror poesi kan ha en forløsende kraft politisk.
– Burde vi utnevnt en «hoffpoet»? spør KK.
– Det er ikke nødvenmdigvis noen sammenheng mellom dét og å bruke poesi i politikken, svarer Bergsvåg. – Men at det politiske er mangelfullt i norsk lyrikk, er hundre prosent sikkert.
Lyriker Cecilie Løveid er ikke sikker på om det vil være sunt med en «offisiell skald». Også poeter som Eldrid Lunden og Gunnar Wærness er skeptiske, mens Helene Guåker har større tro på verdien av en stortingspoet. Ved å bruke uvante ord og vendinger, kan poeter sette i gang hjernen på nye måter, påpeker Guåker. – Gorman klarer å gjøre det personlige allment, og det er essensen av poesi, mener hun.
Politikerne på sin side føler ikke noe sterkt behov for å knytte en poet til seg på Stortinget.
– Vi har jo dette, bare på en litt mindre pompøs måte, sier Senterparti-leder Trygve Slagsvold Vedum til KK. Han viser til statens æresbolig for kunstnere, Grotten, som Jon Fosse har bodd i siden 2011, og peker videre på statsstipendet, som etter søknad og innstilling fra Kulturdepartementet tildeles over statsbudsjettet. I 2018 og 2020 ble det imidlertid ikke delt ut nye statsstipender, og det ligger heller ikke inne i budsjettet for 2021. Den forrige lyrikeren som fikk stipendet, var Geir Uthaug i 2015. Vedum skulle gjerne sett at mottakerne av stipendet fikk en tydeligere offentlig rolle. – Det hadde vært fint å løfte fram disse mottakerne og bruke dem mer i offentlige sammenhenger, sier han.
– Hvert land har sin form, sier Arbeiderparti-leder Jonas Gahr Støre og trekker fram statsstipendiater som Jon Fosse og Jan Erik Vold. – Dette er stemmer staten er opptatt av å gi et rom for sin kunst og sine ytringer, påpeker Støre overfor KK. – For å være ærlig tenker jeg at jeg vil skåne poetene fra Stortinget, for Stortingets form vil aldri løfte poetens budskap, sier Støre. – I den norske poesien finnes det veldig mye som kan brukes også til politisk kommunikasjon. Da jeg la fram en stortingsmelding om nordområdene, brukte jeg Rolf Jacobsens «Det meste er nord», som oppsummerte mye av stemningen i det nordlige Norge.
Freddy André Øvstegård, kulturpolitisk talsperson i SV, er åpen for ideen om en nasjonalpoet. Han påpeker at en nasjonalpoet kunne bidratt til å løfte poesiens status for offentligheten. Samtidig ser han at en slik utnevnelse også kunne gitt utfordringer. – Lyrikk er jo et bredt felt, og den bredden ville det være vanskelig å få fram om man skulle ha utnevnt én nasjonalpoet, sier han til KK. Øvstegård understreker også at det ville vært viktig at en slik utnevning ikke kom fra politikerne selv. – Skal man ha en slik æresposisjon, er det viktig at det kommer fra en utelukkende kunstfaglig vurdering.
Marie Sneve Martinussen, nestleder i Rødt, trekker fram poesiens betydning ved både sorg og glede. Hun mener lite kan trumfe et godt dikt. En nasjonalpoet er Martinussen derimot ikke særlig lysten på. – Utfordringen er å skape stort nok mangfold i debatten. Jeg tror ikke det løses ved å velge én poet og gi det språket veldig stort fokus. Men arbeidsstipender og statsstipender har vi, så på den måten har vi kanskje flere slike «nasjonalpoeter». – Akkurat som at vi ikke velger én arbeider til å kjempe for arbeideres verdier, men har organisasjoner, har kunstnerne sine egne organisasjoner som kjemper for god kunstpolitikk. Men vi skulle gjerne hatt flere arbeidsstipender. For dét er viktig.
Frps Silje Hjemdal sitter i Stortingets kulturkomité. Hun mener politikerne bør styre langt unna å utnevne en nasjonalpoet.– En kunstner bør være mest mulig fri. Det er allerede mange som bidrar i debattene, og det er flott, men grensa går der. Stortinget kan ikke utnevne en nasjonalpoet, sier hun til Klassekampen. Hjemdal mener det betales for mye i stipend og offentlig støtte til kulturaktører.