NRKs TV- og radioprogram Dikt og forbannet løgn har vært med på å sette fokus på norske dikt. I denne saken fra tidlig i uken imøtegikk NRK kritikken mot programmet og diktkåringen. Denne uken får vi vite hvordan tre av dikterne som deltok opplevde det hele.
I sosiale medier kommenterer folk som ikke har sett mindre meningsfull TV på NRK siden “Merete Trøans fremføring av “Visjoner” i den internasjonale Melodi Grand Prix-finalen i 1992. Det er de som mener at også program om og med denne sjangeren, poesien, bør ha en dramaturgi, og at konkurranse kan være denne dramaturgien. Men spenning var det likevel, synes denne seeren, da Gunnar Wærness plutselig sto der, i studio, og skulle ut i felten og skrive dikt på direkten.
MK: Hvorfor ble du med?
GW: Jeg ble med fordi jeg syntes at en poet er en skapning som må kunne reagere på at noe blir kastet i poetens retning: at det går an å nærme seg en poet med ønsket om å få laget et dikt, at impulsen til å skape et dikt også kan komme fra et sted som ligger langt fra poeten. Jeg har kastet bort nok liv på å vente på ideelle forutsetninger.
MK: Du har kastet bort nok liv, sier du. Hva med denne skrivingen, på disse premissene: Hva skjedde?
GW: Jeg har sluttet å vente på muligheter for skriving. Jeg tvinger meg selv istedet, så ofte jeg kan. Jo flere som er involvert i prosessen, jo lettere er det å komme i gang.
All performativ ordkunst kaller på en ikke-revisjonerende holdning som motsier den bokorienterte ordkunstens nærmest uendelige revisjonsmuligheter.
MK: Kom det noe ut av dette som du tar med deg videre i arbeidet som kunstner?
GW: Ja, jeg skal fortsette å gjøre ting på sparket. Jeg skal fortsette å krige mot revisjonsfrenesien, og ta alle sjanser jeg får til å dikte på sparket og i farten. Som leser har jeg oppdaget at jeg tilgir mye, om poeten tar sjanser. Som forfatter har jeg brukt for mye tid på å unngå å drite meg ut.
MK: Hvorfor lovet du deg selv å ikke se deg tilbake?
GW: All performativ ordkunst kaller på en ikke-revisjonerende holdning som motsier den bokorienterte ordkunstens nærmest uendelige revisjonsmuligheter. I performativt situasjoner bruker jeg konteksten for alt den er verdt. Når konteksten er over blir det ofte et litt ribbet resultat som blir igjen, så derfor. For å ikke drepe gleden over å ha klart å ri bølgen.
MK: Hva synes du om hva programmet ble?
GW: Jeg lovet meg selv å ikke se tilbake, så jeg har ingen mening om helheten. De få bidragsyterne jeg så på monitor i sminkerommet – og som jeg har sett før i mange sammenhenger – de anstrengte seg hvertfall ordentlig. Poetene så nakne ut i tv-lyset, der Harr og Brenner så påkledde ut.
De folkene jeg var i kontakt med var proffe og trivelige. Alle var fokusert på oppgavene sine, akkurat som de gjestende poetene som satt pudrede i hver sin stol og forsøkte mestre ulike grader av anspennelse.
MK: Det var noe kritikk etterpå. Var den berettiget, synes du?
GW: Jeg har registrert at det har vært litt klaging, men en viss prosent av norske forfattere klager alltid som om omverdenen skylder dem noe. Den skandinaviske modernitetens idé om kringkasting som folkets eiendom forsterker dette ytterligere.
NRK radio lager allerede et program om poesi, der poeter får komme til orde. Når poeter ikke er representert på tv annet enn utnntaksvis så tror jeg dette ikke handler om at poetene er den siste dodo (sjangeren er eldre enn skriftspråket, hvilken annen sjanger kan hevde det?), men at poesien allerede har en offentlighet, og i denne offentligheten synes poetene i mange tidsskrifter, samt på avisenes kronikksider, når de ikke tilbringer kveldene på facebook eller flyr mellom seminarer og festivaler.
MK: Skulle programmet vært, i sin ramme, mer avantgarde?
GW: Når NRK lager tv så blir det tv selv om det skal handle om dikt. Og skulle ikke tv lage tv? Dikt og tv er to former, og former kan utlikne hverandre, slik en bølge flater ut av å møte en annen bølge. Det vi begjærer – som både utøvere og tilskuere – er at det mediale møtet skal skape en kollisjon, en irritasjon: at noe skal hende. Det vi risikerer er at det blir fluff: at tv-mediets lakuner skal legge seg over diktets lakuner og bli et pausesignal, at den spente stillheten i poetens delikate cesurering skal bli som de gamle pausefiskene. Og selvfølgelig hender alt og ingenting: slik er tv-mediet: det har alltid vært et potpourri, et frutti-di-mare på boks. Hvis noen spør meg om tv så tenker jeg usøkt på Dan Børges hår.
Det er klart vi ikke liker konkurranser og kåringer: det minner oss om den delen av våre egen offentlighet som vi er minst stolte av.
MK: Konkurranseaspektet har blitt kritisert. Var dét berettiget kritikk, mener du?
GW: For tiden er det konkurranser som er den foretrukne beholderen. Beilere, sangere, kokker, dansere, overlevere – alle konkurrerer om å være best. På denne måten speiler tv det samfunnet vi er en del av.
Norske forfattere har en deloffentlighet som i mange år har vært regulert av nettopp konkurranse – om spalteplass, festivalpass, stipender, oppmerksomhet, salgstall, kredibilitet: Når forfattere møtes titter alle på sidemannens tallerken med store øyne, samtidig som man forsøker å ikke røpe sin grådighet. Det er klart vi ikke liker konkurranser og kåringer: det minner oss om den delen av våre egen offentlighet som vi er minst stolte av.
Og forresten: YouTube står åpent døgnet rundt, for de poeter som vil jobbe med tv på egne premisser. Ikke glem det.