Aktuelt

Møt nestlederkandidat Sigbjørn Skåden

Om Sigbjørn skriver valgkomiteen:  Sigbjørn Skåden er fødd i 1976 og busett i Tromsø. Han har utgitt dikt, romanar og barnebøker på  nordsamisk og norsk….

sigbjorn_skaden_1

Om Sigbjørn skriver valgkomiteen: 

Sigbjørn Skåden er fødd i 1976 og busett i Tromsø. Han har utgitt dikt, romanar og barnebøker på  nordsamisk og norsk. Den første diktsamlinga, Skuovvadeddjiid gonagas kom i 2004, og den førebels siste utgjevinga, romanen Våke over dem som sover kom  i 2014, og blei mellom anna nominert til P2-lytternes romanpris. Sigbjørn Skåden har vore medlem av DnF-styret sidan 2014. Han har brei organisasjonserfaring, mellom anna frå Samisk Forfatterforening og Nordnorsk forfatterlag, i tillegg til tidsskrift- og festivalarbeid. Han har stor kunnskap om å forvalta litterær aktivitet også utanfor hovudstaden.

– Hvorfor ble du forfatter?

– Jeg kommer fra et litteraturinteressert hjem, faren min er bibliotekar av yrke og mora mi jobbet som språklærer mesteparten av yrkeslivet, før hun for snart 20 år siden etablerte det lille samiske forlaget Skániid Girjie, som hun driver fortsatt. Men svaret på hvorfor jeg ble forfatter er selvsagt ikke fullt så enkelt, det er mange faktorer som utgjør ei forfattervilje, ikke minst personlige interessert og egenskaper. Men jeg bruker å tenke at det også har hatt betydning at jeg stammer. Jeg har stammet så lenge jeg kan huske, i perioder av livet mye, i andre perioder nesten ikke overhodet. Verst var det imidlertid, slik mange ting er, i ungdomsskoletida. I denne perioden føltes det som om jeg mistet det muntlige språket mitt, jeg kunne knapt snakke i skolesammenheng uten å bli stående bom fast og måtte kjempe for hvert eneste ord jeg skulle ha sagt. Store deler av ungdomsskoletida var jeg derfor bare taus. I denne perioden ble skrift et frirom for meg, det skriftlige språket kunne jeg kontrollere flyten i uten å være redd for at det skulle bli stakkato og oppbrutt. Og det var også i denne perioden jeg begynte å få forfatterdrømmer.

– Hvordan var veien til første boken, og videre til de neste?

– Jeg søkte meg aldri inn på noe forfatterstudium, istedenfor studerte jeg litteraturvitenskap, og forfatterambisjonene og den kreative skrivinga som hadde vært sentral i tenårene ble litt parkert til fordel for studier. Jeg hadde lagt den kreative skrivinga litt bort da jeg kom over den karibiske poeten Derek Walcott i forbindelse med litteraturstudier i England. Han åpnet noe for meg. Hans måte å behandle det postkoloniale, føltes som en plattform jeg også kunne skrive ut fra. Spesielt «The Castaway» og «Omeros» åpnet et helt nytt landskap for meg og den første boka mi, «Skuovvadeddjiid gonagas», er veldig påvirket av blant annet Walcotts interreferansielle metode og måten han behandler mytestoff på. Walcott døde for bare få dager siden, så da føles det ekstra spesielt akkurat nå å kunne minnes innvirkninga det hadde på meg å lese han. Selv om det begynner å bli lenge siden jeg leste Walcott intensivt, regner jeg det fortsatt som mitt kanskje mest betydningsfulle litterære møte.

Veien til den andre boka mi er ikke spesielt interessant i seg selv. Jeg fullførte studiene og begynte å jobbe fulltid som lærer omtrent samtidig med at jeg debuterte, og oppdaget raskt at jeg ikke maktet å kombinere full lærerjobb med skriving. Etter to år som lærer innså jeg at jeg faktisk hadde lyst til å skrive mer, så jeg sluttet i lærerjobben og begynte å skrive bok istedenfor. Imidlertid hadde det enorm betydning at jeg et halvt år etter at jeg sluttet lærerjobben fikk et toårig arbeidsstipend fra Samisk Kunstnerråd. Dette kan jeg ikke få takket Kunstnerrådet og stipendpolitikken vår nok for, stipendet gjorde ikke bare at jeg faktisk fikk fullført det som gjerne regnes som den vanskelige andreboka, det gjorde også at jeg begynte å se ei framtid i forfatteryrket.

– Hva synes du er de største utfordringene for norske forfattere i 2017?

– En av de største utfordringene for enkeltforfatteren er vel at den vanlige forfatterinntekta er for lav i forhold til andre yrker. Dette har Forfatterforeninga jobbet med i mi tid i styret så langt og har blant annet de seneste år lyktes med å få gjennom et stipendløft som gjør at stipendene er nærmere å følge pris- og lønnsveksten i samfunnet de siste ti årene. Sekretariatet og styret bruker jo også veldig mye tid på å jobbe med saker som sikrer inntektsgrunnlag for hele bredden av forfatterfamilien, og kommer til å fortsette å gjøre det i framtida.

– Hvordan synes du norsk bokbransje fungerer?

– Heldigvis har vi innkjøpsordninga. Det blir jo mas om bredde hele tida, men det er en av tingene vi skal være stolte av i Norge, hvordan vi ved hjelp av gode virkemidler sikrer et stort litteraturmangfold. Ellers er vel den norske bokbransjen i seg selv ganske lik bokbransjen i andre land, de ønsker i siste instans mest mulig profitt innenfor de rammene som fins. Det som overrasket meg mest da jeg begynte å sette meg inn i hvordan bokbransjen fungerer, og kanskje også bekymrer meg mest, er hvor tett sammenviklet de forskjellige leddene i bokbransjen er, hvor eksempelvis forlag og bokhandlerkjeder ofte kan ha samme eiere. Og nå eier de samme folkene også strømmetjenester for litteratur. Når både forfattere og lesere egentlig tjener mest på at leddene er frie og uavhengige av hverandre, er det kjipt med en bokbransje med en liten odør av kartellvirksomhet. Selv om de forskjellige leddene sier de handler helt uavhengig av hverandre, og selv om dette heldigvis er strengt regulert, synes jeg det er en litt ukul bokbransje å jobbe opp mot.

I tillegg kan jeg jo si litt om hva jeg tenker om den samiske bokbransjen, som jo fungerer etter en annen logikk og er mye mer markedsuavhengig enn norsk bokbransje. En av de store utfordringene i samisk bokbransje, slik jeg ser det, ligger på redaktørnivået hos forlagene. Her bør det jobbes for at forlagene skal bruke mer ressurser på redaktørgjennomgang av bokmanus, for dette er noe som er manglende i dag. Det finnes selvsagt som alltid unntak, men når mesteparten av redaktørjobben bare består i korrekturlesing er det i siste instans kvaliteta på bøkene som kommer ut som blir lidende. Det kan hende det er Sametinget som bevilgende myndighet til den samiskspråklige litteraturen som må ta tak i dette, hvordan man skal få forlagene til å ta redaktørgjerningen mer seriøst og bidra til å løfte kvaliteta på bøkene som kommer ut til samiske lesere. I ei slik sak må nok imidlertid de samiske forfatterne være pådriver, gjennom Samisk Forfatterforening, og kanskje kan Den norske Forfatterforeningen i slike saker komme inn og bistå Samisk Forfatterforening med erfaringer knyttet til det norske forleggeriet. Jeg håper generelt å kunne bidra til at disse to foreningene kan få et tettere samarbeid om denne type enkeltsaker i framtida.

– Hva skulle du ønske var annerledes i bokbransjen, og hvordan?

– Ah, det der er et åpent farvann. Jeg skulle vel ønske det var større forståelse i vårt samfunn for skriftkulturens betydning for nettopp et samfunn. Eller kanskje vi kunne bli flinkere til å forklare det på en tydelig måte. Jeg satt i et litteraturstyre sammen med forhenværende landslagssjef i fotball Per Mathias Høgmo en gang, han er litteraturinteressert og engasjert på vegne av litteraturen. Når Høgmo snakket om litteratur med politikerne brukte han fotballterminologi, det virket som om de forsto det bedre. Talentutvikling, matching på flere nivåer, skape identitet og entusiasme og så videre. Kanskje vi kunne begynne med litt av det samme. Ellers er det også en sekvens i Houellebecqs siste roman «Underkastelse» hvor han skriver virkelig godt, enkelt og tydelig om hva litteratur er og hvorfor den er viktig, den sekvensen skal jeg begynne å parafrasere i passende sammenhenger, tenker jeg.

– Hva liker du selv å lese?

– Som ung voksen leste jeg veldig mye engelskspråklig litteratur og litterære klassikere, men de siste ti årene har lesevanene mine endret seg. Nå leser jeg mest samtidslitteratur fra Norden. Jeg leser det meste som kommer ut på samisk, ellers mye norsk og en del svensk og dansk i original. Oversettelser fra finsk, islandsk, færøysk og grønlandsk leser jeg litt mer sporadisk, men jeg prøver å følge litt med der også. I tillegg prøver jeg å følge litt med på urfolkslitteratur og leser litt av det, spesielt den engelskspråklige litteraturen fra Nord-Amerika, som er enklest tilgjengelig. Alt det jeg snakker om nå er stort sett skjønnlitteratur for voksne, det er det jeg leser helt klart mest av.

Men så hender det at jeg fordyper meg i spesielle emner knyttet til skriveprosjekter jeg jobber med. For et par år siden leste jeg for eksempel mye sakprosa om urfolksautonomi og casinokultur i USA. Nå har jeg nylig kjøpt den esoteriske klassikeren «The Secret Doctrine» av teosofiens mor Helena Blavatsky i forbindelse med et annet prosjekt. Drøyt 1200 sider med okkult evolusjonsfilosofi og rotraseteori fra 1800-tallet. Det gleder jeg meg til, det blir en fest å prøve å pløye seg gjennom.

– Hvilke forventninger har du til Forfatterforeningen i årene som kommer?

– Jeg får prøve å si noe annet enn mange av de andre som får samme spørsmål. Neste år har Forfatterforeninga 125-årsjubileum, noe jeg har vært involvert i planlegginga av og også håper jeg skal være framover. For det første kommer det jo til å bli ei fantastisk feiring. Av oss. Av, med og for foreninga og medlemmene. Men 125-årsjubileet kommer også til å bli ei god mulighet til å sette litteratursaker tydeligere på dagsordenen og gi et løft til de sakene vi jobber med hver dag. Og det må vi prøve å få til på best mulig måte. Jeg forventer at 2018 blir et godt år for foreninga, hvor vi får kringkasta en kjernesaksfokus på en måte som gir ringvirkninger for kommende år.