Tvedt har utgitt ni kriminalromaner, hvorav to sammen med sin kone, Elisabeth Gulbrandsen, to ungdomsbøker og en artikkelsamling. Han er også fast spaltist i Bergensavisen.
Valgkomiteens presentasjon:
Baard Christian Tvedt, kjent som Chris Tvedt, er født i 1954, bosatt i Bergen. Han har studert jus og litteraturvitenskap ved Universitet i Bergen. Tvedt har tidligere arbeidet som advokat, men har siden debuten med kriminalromanen Rimelig tvil (2005) vært forfatter på heltid. Han har senere skrevet en rekke kriminalromaner, og er oversatt til dansk, tysk og nederlandsk. I 2010 ble Tvedt tildelt Rivertonprisen for Dødens sirkel. Hans siste kriminalroman er Den som forvolder en annens død fra 2016. Tvedt ble opptatt som medlem av DnF i 2008.
– Hvorfor ble du forfatter?
Jeg innbiller meg at alle forfattere begynner som entusiastiske lesere. Slik var det i hvert fall for meg, men veien frem ble lengre og mer kronglete enn jeg hadde sett for meg. Bortsett fra en novelle, utgitt i en debutant-antologi tidlig på 80-tallet, ble jeg femti år før jeg debuterte som romanforfatter og dermed fikk oppfylt en livslang drøm.
– Hvordan var veien til første boken, og videre til de neste?
Den første romanen var både lett og vanskelig å skrive. Lett, fordi jeg hadde en god plot-idé og valgte å skrive fra et miljø jeg kjente godt, vanskelig fordi jeg etter mange år som advokat hadde lagt meg til meg et oppstyltet juristsspråk. Den andre gikk tyngre, kanskje fordi jeg var blitt kjepphøy og trodde at jeg behersket håndverket. Jeg måtte skrive det manuset tre ganger før forlaget var fornøyd. Om ikke annet lærte jeg at det som regel er hardt arbeid å skrive en roman.
– Hva synes du er de største utfordringene for norske forfattere i 2018?
En hovedutfordring er å finne tid og rom til å skrive, særlig for alle dem som ikke kan leve av forfatterskapet alene. Det er derfor vi må kjempe med nebb og klør for å beholde og gjerne forbedre stipendordningene og ikke minst, sørge for at de forblir kunstnerstyrt. En annen utfordring er hvordan vi skal forholde oss til den nye foreningen, Forfatterforbundet, som nok kommer til å kjøre krav på en plass rundt bordet, når det kommer til forhandling og fordeling.
– Hvordan synes du norsk bokbransje fungerer?
Det er ikke mulig å si at norsk bokbransje fungerer dårlig. Tross alt skrives og selges det fremdeles mange gode bøker i dette landet, og på mange måter syntes jeg forlagene er bedre enn sitt rykte. Samtidig står ikke til å nekte at det finnes urovekkende trender. Bestselgerne tar mer stadig mer plass, mens mange gode forfattere knapt synes i landskapet. Jeg skulle ønske at de som er ansvarlig for kjedenes innkjøp tok flere sjanser, var litt mindre opptatt av historiske salgstall og adskillig mer opptatt av å få frem nye og annerledes stemmer.
– Hva liker du selv å lese?
Jeg er temmelig altetende, men det finnes et mønster, har jeg oppdaget. I hektiske skriveperioder leser jeg mest dokumentar og historie, ellers mest skjønnlitteratur, alt fra krim til klassikere.
– Hvilke forventninger har du til Forfatterforeningen i årene som kommer?
Forhåpentligvis vil vi fortsette å være en viktig og tydelig stemme i litteraturdebatten, en stemme som, uansett hva som skjer med kriteriene for medlemskap, vil fortsette å insistere på at kvalitet betyr noe.