AA: Aasne Linnestå
MK: Mette Karlsvik
MK: Hva forventet du om rådsarbeidet og Rådet før du gikk inn?
AA: Jeg gikk nok på mange måter med hamrende hjerte inn i Rådet. Ikke bare hadde jeg vært kritisk til stipendtildelingene over tid, men jeg gikk jo også ut og frontet en del av de kritiske synspunktene mine offentlig, og var tydelig på hva jeg mente. Jeg har aldri vært videre opptatt av å tilrane meg makt, men å ha en viss innflytelse når det kommer til viktige områder i liv og virke, er noe jeg kan trekkes mot. Så da jeg ble en del av et kollegium på ni i Det litterære råd, tok jeg jo med meg et sterkt ønske om å påvirke stipendtildelinga, dette at enda flere forfattere som til da og ufortjent ikke hadde nytt godt av de ulike stipendiene, skulle entre det kretsløpet andre nøt urettmessig godt av.
MK: Fire år senere: Hvordan gikk det?
AA: Jeg har lært utrolig mye av å sitte i Rådet. Og jeg setter stor pris på mine kollegaer der. Det første året var et til dels hardt sted å være. Så mye å lese og så mange nye forfatterskap å få oversikt over, så mange valg, så vanskelige prioriteringer. Og en bratt læringskurve i forhold til dette å være konstruktivt, og ja, ofte dypt uenig om alt fra konkrete tildelinger, til litteratursyn. Gradvis har dette blitt en mer fengslende del av arbeidet. Å være uenig er også å komme inn i et kraftfelt av meninger, der man etter noen harde tak også får utvidet lesehorisonten. Dessuten er det ikke til å komme utenom at man iblant også må anerkjenne kompromisset som en del av dette å tilhøre et arbeidsfellesskap.
MK: Uenighet og kompromisser gjør kanskje ikke bare noe med deg som medlem, men også med hele rådet. Hvordan har Rådet og – arbeidet forandret seg i tiden du har vært her?
AA: Rådet er jo hele tiden preget av dem som sitter der, og sånn sett endrer det seg fra år til år. Vi er alle med på å fargelegge møtene med vår tilstedeværelse og vår personlighet, og med vårt litteratursyn, ikke minst. Rent strukturelt har det vel ikke skjedd så mye de årene jeg har sittet her, utover dette at romslighetsprinsippet for medlemsopptak har blitt aktivert, hvilket jeg også verdsetter.
MK: Du var, som du nevnte, en av de som skrev under en kronikk i KK som var kritiske til måten stipender ble fordelte. Hvordan opplevde du tilbakemeldingene etterpå?
AA: Da jeg skrev kronikken i Klassekampen, sammen med Gabriel Moro og Astrid Nordang, opplevde jeg i etterkant en stor åpenhet fra både styret og forfatterforeninga. Ikke minst var dette slående da valgkomiteen høyst overraskende ba meg om å stille som kandidat til rådet. Uenighet er noe vi forfattere i utgangspunktet burde takle. Konflikt er og blir et litterært grunnstoff, og bør også håndteres i «real life». At styret og foreninga var lydhøre, gjorde like fullt inntrykk på meg, og styrket tilliten til min egen forening.
MK: I en ideell verden uten politiske føringer eller – mandat, uten øremerkinger eller lover: Hvordan tenker du at forfatternes kollektive midler skulle bli fordelt?
AA: Ikke alle som kaller seg forfatter eller poet skal ha stipend. Men jeg mener bestemt at vi med hell burde fordele de kollektive midlene vi har til rådighet på en enda bedre måte. Det er mange sammenliknbare forfatterskap, der arbeidsstipendene i større grad burde sirkulere blant flere. Og så hadde jeg gjerne sett at enda flere stipendier går til de over 35 år. Slik det fungerer i dag er det for mange flerboksforfattere som ikke får stipend som fortjent.
MK: Hva har det å lese så mye og bli kjent med norsk litteratur betydd, eller kan bety for ditt kunstnerskap?
AA: Å lese god litteratur er oppildnende. Man forstår mer av hva man bør strekke seg etter de gangene en bok slår inn. Å bli kjent med den norske litteraturen har vært og er både en sjelsettende og iblant også utmattende seanse. Jeg har lest og leser utgivelser akkurat nå, midt i bokhøsten, som aldri kommer til å slippe taket i meg, og tekster som er plassert mellom to permer, men som det er vanskelig å kalle skjønnlitteratur. Mitt eget forfatterskap blir uansett beriket av all denne lesningen, selv om rådsarbeidet også tapper meg for egne litterære krefter i perioder.
MK: Til slutt: Hvordan har du forandret Rådet?
AA: Det kan jeg nesten ikke svare på. Der får du spørre mine kollegaer. Det eneste jeg drister meg til å svare her, er vel at vi sammen har utvist en klar vilje til dette å skape et diskusjonsrom der det å ha grumsete agendaer ikke er akseptabelt, og at det også kanskje har blitt en dypere forståelse mellom oss om at styrke og sårbarhet er to størrelser som ofte er tett forbundet med hverandre?