- Kronikken sto først på trykk i Dagsavisen
Hvor mange hadde gått inn i bokhandlene i disse dager om Jo Nesbøs bøker ikke var der?
De første månedene av året har vært preget av mange (og gode) diskusjoner rundt norsk bokbransje. Likevel er mange av dem farget av en litt for romantisk tanke om at norsk breddelitteratur ville prydet de fremste hyllene i handlene om Jo Nesbø og Jojo Moyes hadde blitt tatt ned fra sin høye salgspidestall. Dét er ikke nødvendigvis sannheten.
I Morten Strøksnes’ innlegg i Bergens Tidende lørdag 28. mars 2015 tar han for seg en bokbransje som ifølge ham teppebomber bokleserne med bestselgerbøker via boards, plakater og egne stativer, samt nett, aviser og TV, og dermed sørger for at litteratur som ifølge Strøksnes «er en tynn suppe, med tegneserieaktige karakterer og et plott på krykker», fullstendig overrumpler og tar plassen for kvalitetslitteraturen. Denne finner man i beste fall innerst i butikken, i de nederste hyllene, hvis de da ikke fullstendig glimrer med sitt fravær.
«Hvordan er det mulig å selge hundretusener eksemplarer av dette?» spør Strøksnes, og svaret er vel like enkelt som det er vanskelig: Folket vil ha det.
En annen påstand som nedsables av Strøksnes, er «sannheten» om at en forfatter av Nesbøs kaliber trekker mange kunder til bokhandlene, noe som kan føre til mersalg av andre titler. Strøksnes skriver: «Det sies ofte at storselgere som Nesbø «drar med seg» den smalere og bedre litteraturen, men det er neppe sant. For i likhet med mye annet i den nye økonomien, virker det som om vinneren tar alt.» Han ser på forfattere som Nesbø som bulldosere som skyfler alt annet unna, og fortsetter med å si at: «De innkjøpsansvarlige i bokhandlerkjedene, som alle eies av de tre største forlagene, «satser» bare på noen få, forutsigbare bøker. Kvalitet er ofte ikke det sentrale, for å si det forsiktig. Salgsfremstøtene planlegges ofte før bøkene er skrevet, av selgere som bare vurderer korte varedeklarasjoner.»
Flere forfattere har hengt seg på og gitt sin støtte til Strøksnes. Dette er slett ikke underlig. Jan Mehlum påsto sågar i et innlegg under årsmøtet i Den norske Forfatterforening nylig, at «forlagene har skapt sin egen gjøkunge i bokhandlerkjedene» ved at kjedene kun tar inn bestselgere, ikke satser på breddelitteraturen, og at eierne, altså forlagene, ikke har et ord de skulle sagt i denne sammenhengen. De må bare stå på sidelinjen og se sine mer særegne og litterære forfattere drukne. Guro Sibeko ga uttrykk for at hun ville legge inn årene når det gjaldt sitt forfatterskap, mens Mala Wang-Naveen lurte på om det var greit å be bokbransjen om å dra til helvete.
Dét er det ikke. Ingen i norsk bokbransje ønsker en utvikling der sluttresultatet er bokhandlere med fem paller av én og samme bok i butikken, sesongens bestselgere til spottpris og søle på parkettgulvet. Eller at man opplever det samme som i musikkbransjen, der Platekompaniet har langt flere filmer, serier, t-skjorter og andre accessoirer enn de har plater.
Så hvorfor har det blitt slik, og hva kan vi gjøre med det?
Første svar: Bokhandlerbransjen har uten tvil vært preget av dårlig styring, ufornuftige investeringer/innkjøp, ugunstige leieavtaler og for store kostnader i forhold til inntekter. Mange butikker har gått med store underskudd, og i slike tider klamrer man seg til den raskeste og mest desperate løsning: Selge bestselgere i bøtter og spann og få bøker fortest mulig inn og ut av butikk, til høyest mulig inntjening. I denne sammenhengen er det verdt å nevne Tronsmo som en populær rabagast, for i dette kjøret skjønner man hvorfor bokhandelen har fått så mange tilhengere, og hvorfor så mange nå protesterer på utkastelsen av den. Tronsmo har havnet på lister over verdens beste uavhengige bokhandlere, og den har holdt på det forfatterne og mange boklesere liker: Et stort utvalg og muligheten til å nærmest la seg overvelde i forskjellig litteratur, i motsetning til de fleste bokhandlerne ellers i landet.
MEN: Som man for eksempel kan se i kjeden Norli-Libris, er det ikke nødvendigvis et bredest mulig utvalg og størst mulig frihet som gir best levedyktighet i bokbransjen anno 2015. Administrerende direktør i selskapet, John Thomasgaard, tok over en bokhandlerkjede med svært store underskudd årlig. Noe av årsaken lå nok i for lite kjedetenkning, dårlig organiserte inntak av bøker i butikkene og andre store, driftsmessige kostnader. Under hans ledelse og omlegging har kjeden nå snudd trenden og har en drift som er sunn og levedyktig. De vil si: Som tjener penger, som igjen kan brukes på å oppruste og modernisere butikklokaler og driftssystemer, etablere nye butikker og videreføre en satsning innen norsk bokbransje. Hadde ikke dette vært gjort, kunne vi vært svært mange bokhandler fattigere i Norge. Norli Universitetsgata er et godt eksempel på det. Bokhandelen ble nærmest oppfattet som en institusjon på lik linje med Tronsmo, og det fremkalte ramaskrik da de pusset opp og gjorde butikken klar for nye tider. Tre reisekofferter som sto i det ene utstillingsvinduet ble selve beviset for noen på at hele bokhandlerbransjen sto for fall. Bestselgerne i de fremste hyllene likeså.
Sannheten er at bokhandelen har gjort det svært bra i ettertid, og ingen kan vel si at utvalget der ikke er stort lenger, det ser bare mer moderne og fristende ut for den gjengse bokkjøper.
Det er en kjensgjerning at hver enkelt bokhandler ikke kan ta inn alle de bøkene som de ansatte selv vil ha der. Delvis må man som kjede tenke nettopp som en kjede for å tjene penger. Og penger tjent er selve grunnlaget for videre drift og ivaretagelse av lokaler og antall ansatte som kan hjelpe kunder på jakt etter god litteratur. Store, velsmurte bokhandlermaskinerier som selger store kvanta på de beste lokasjonene, og som tjener inn gode penger til systemet, er sunt for å opprettholde en boksatsing her i landet.
I tillegg har vi støtteordningene. Bokavtalen 2015 mellom Den norske Bokhandlerforening og Den norske Forleggerforening regulerer konkurranseforholdene omkring omsetning av bøker i Norge. Denne sier blant annet at «Bokavtalen legger til rette for å bevare og utvikle norsk språk og litteratur og skal fremme utgivelse og salg av litteratur i begge målformer. Den bygger på prinsippet om fast bokpris som gir mulighet for å tilby et mangfold av titler som gjøres tilgjengelig via mange plattformer og salgssteder. Dette stimulerer også god fremvekst av nye forfatterskap. Bokavtalen fremmer kultur og kunnskapsformidling og stimulerer leseinteressen og kunnskapstilegnelsen.»
Dette er de fine ordene. Forpliktelsene er viktigere: «§3.1 Enhver bokhandel har, etter forespørsel fra kundene, plikt til å skaffe de bøker som lagerføres av forlagene. Forlagene har leveringsplikt til bokhandlene. § 3.2 Litteraturabonnement: Partene i Bokavtalen skal til enhver tid ha en kollektiv abonnementsordning der forhandlere som tegner seg for å motta et gitt tittelutvalg, tilbys førsteeksemplar til fast rabatt samt en fast sortimentsrabatt. Litteraturabonnementene skal være utformet slik at de sikrer størst mulig spredning av litteratur.»
Vi har altså avtaler som skal sikre oss forfattere det vi ønsker: En reell mulighet til å komme ut i bokhandlene, og at de som ønsker å kjøpe bøkene våre skal være garantert å få kjøpt dem.
Men kanskje er ikke systemet godt nok. Så tilbake til de to spørsmålene: Hvorfor har det blitt slik, og hva kan vi gjøre med det?
For det første tror jeg vi må omfavne bokhandlene våre. Norge har hatt flere bokhandlere per innbygger enn andre land i Europa. Langt over 600 bokhandlere til sammen, på det meste. Fremdeles bugner de av bokelskende ansatte som vil spre litteratur til folket.
Da tidligere nevnte Wang-Naveen lurte på om hun kunne be hele bransjen dra et visst sted, ble minst én bokhandler dødelig fornærmet. Tvitreren En bokhandler (@Bokhandleren) skrev i et innlegg etterpå at «Jeg er ansatt i en bokhandelkjede. Jeg elsker jobben min, og jeg beskyldes for å være korrupt, ubrukelig, uinteressert og talentløs. Jeg har aldri solgt en bok fra pall, og jeg vet ikke om noen andre butikker som selger bøker fra pall. Likevel gjentas denne klisjeen gang etter gang og anses som en sannhet. […] Det kreves av meg at jeg har en plan for bøkene jeg tar inn og at jeg realistisk sett tror de kan selge. Alt annet ville være hinsides all fornuft for en som jobber i butikk. […] Hva vil det si at kjedene satser på ’noen få’ bøker? Antallet nye bøker hvert år er så stort at det noen ganger kan være vanskelig å fatte. Hvis hver enkelt bokhandler i landet skulle vurdere hver eneste bok som kom ut hvert år uten hjelp fra sentrale ansatte, som tross alt har mer tid til å beskjeftige seg med dette utvalget, ville oppgaven bli umulig. […] Poenget mitt er at bokhandlerjobben og kulturforpliktelsen er større og bredere enn det som fremkommer i kritikken. Å si ’fuck bokbransjen’ fordi ikke all bokhandelaktivitet er kvalitetslitteratur blir omtrent som å si ’fuck mediebransjen’ fordi all journalistikk ikke er dyptloddende, avslørende og gravende.»
Selv mener jeg ikke at bransjens satsing på bestselgere er veldig bra. Noe annet er hva som er levedyktig og sunt for selskapene. Jeg har selv kjent bokhandlernes tvangstrøye på kroppen, i situasjoner hvor man har hatt noen helt fantastiske titler (etter eget syn) som ikke har blitt kjøpt inn i bokråd og dermed heller ikke har havnet på de viktige bordene. Eller når man har fått nominasjoner til Bokhandlerprisen, bokhandlernes egen pris, og ikke engang da har opplevd at titlene blir frontet i bokbutikkene, selv om det hadde krevd små ressurser. Det kjennes enerverende både på en forfatter- og forleggerkropp.
Samtidig må man spørre seg om det faktisk er slik at Jo Nesbø skyver de andre talentfulle unna. For hvor mange hadde gått inn i bokhandlene i disse dager, om Nesbøs bøker ikke var der? Om Kepler ikke sto ved kassen? Eller Jussi ved nyhetsbordet? Og om Anne B. Ragde ikke lå i stabler i pocketutvalget, tett som berlinerpopler? Bestselgerne vil for mange bokkjøpere i dag være en avgjørende faktor for at de besøker bokhandelen. Det er produkter som bryter lydmuren og vinner over andre konkurrerende medier. Har du hørt at Nesbø er ute med en ny bok? Eller: Har du lest den siste til Jon Michelet? Med store reklamebannere bidrar de til å øke interessen rundt bøker og lesing. Samtidig som de personifiserer litteraturen.
Kanskje er ikke spørsmålet om det er for mange Nesbø-bøker i bokhandlene, men heller om de kan brukes smartere for å få kunder interessert i andre bøker, på samme måte som man finner ut at man trenger gnagsårplaster og nesespray når man står i køen på G-sport eller ICA. Noe som løser opp litt, som man ikke helt visste at man trengte før man så det og plutselig hadde det i fanget. Apples grunnlegger Steve Jobs hadde en fin filosofi på denne type tenkning: Man skal ikke bare gi kundene det de vil ha, men også det de ikke ennå vet at de vil ha!
Det store spørsmålet er hvem som skal holde hjulene i gang i en bokbransje som utfordres av bloggere, selvpublisering, nedlastbare serier og spill og andre underholdende og for det meste billige, sosiale medier? Skal poetene gjøre det? Skal debutantene stå i bresjen for å holde inntjeningen, og dermed økonomien og driftsmulighetene, oppe?
Hvis vi ikke får en skikkelig realitetsorientering om bransjen, men i stedet fortsetter å fabulere romantisk om et fritt bokmarked hvor de bortgjemte perlene skal bli frontet like bra som de store godslokomotivene av noen bestselgere, så vil ikke perlene engang få nederste rad, bakerst i butikken. Heller ikke Nesbø, hvis han da ikke kjøper eller starter sin egen bokhandlerkjede.
Kanskje er det på tide at alle parter møtes, det vil si forfatterne, bokhandlene og forlagene. Møtes og snakker om hvor mange bøker man kan få vist frem, hva bokhandlene kan forplikte seg til med tanke på breddelitteratur, og hvordan forlagene kan hjelpe til med å få frem bøker som selger bra, men også de titlene som ikke hadde gjort det uten en ekstra liten trøkk når det gjelder innsats og fronting. En tanke er at forlagene kunne reklamere for høstens bortgjemte perler bakerst i bestselgerbøkenes blanksider. De etablerte forfatterne måtte i så fall godta det og støtte opp. Men da må det også være mulig å finne disse bøkene i bokhandlene. Kanskje kunne man også fått til et solidaritetsfond på samme måte som man har i Den norske Forfatterforening og Norsk Forfattersentrum, hvor de som tjener mest, bidrar med å samle inn penger til skrivestipend og andre ordninger som kan tjene og støtte de nye stemmene som kommer.
Eller så kunne bokhandlene lagt ut vårens krimdebutanter ved siden av Nesbø på et av bordene i butikk, eller også våge å være så tøffe som matvarebutikkene er, som plasserer de varene som kundene vil ha mest av, innerst i butikkene sine. Dermed må man gå gjennom hele butikken for å få tak i brød, melk og egg, og plukker i farten med seg mye annet som man skjønner at man også trenger. Når man tenker nøye gjennom det, er det egentlig en dum taktikk å plassere Nesbø og tilbudsbøkene fremst i butikken. Da blir det inn og ut, raskt, og en kortsiktig øvelse på alle plan. Det er selvfølgelig tilbud og etterspørsel som avgjør hvordan bokhandlene utformes. Problemet er at når tilbudet blir mindre, blir etterspørselen det samme i denne bransjen, fordi folk ikke vet hva de går glipp av. Derfor må de mindre synlige titlene frontes bedre!
Forlagene kunne gitt gi de uetablerte forfatterne mest og best plass i vår- og høstkatalogene. Intervjuer og presentasjoner, fine illustrasjoner og QR-kode-videoer. Forfatterforeningen kunne arrangert et «Nå ut med boka di»-seminar for medlemmer og ikke-medlemmer, og bokhandlerkjedene kunne invitert noen av de mindre kjente forfatterne til kjedesamlingene sine. Eller til program i butikkene. Finne sine debutantfavoritter hvert år, og arrangere konkurranser om hvem som kan fremheve sin favoritt mest og best, som ikke selger i bøtter og på pall i utgangspunktet.
Når alt kommer til alt, tror jeg mye dreier seg om å få en åpenhet om hvordan bransjen fungerer, og en synlighet på hvem som bestemmer hva som ligger i lokalbokhandelen, og hvor. Først da vil vi tydelig se hvilke grep vi kan gjøre. Og så kan vi få et opprør fordi vi vil selge flere bøker, sammen. Ikke fordi Nesbø er en bulldoser som gruser all motstand, fordi han er en flink mann med et stort talent som har skjønt hva veldig mange lesere vil ha, og som leverer gang på gang.
Det norske folk har et alt for stort engasjement og kjærlighetsforhold til den trykte boka til at bokhandlene skal gå nedenom og hjem. Forfatterne brenner etter å bidra til deres videre eksistens. Og for at bokhandlene våre skal få lov til å være seg selv og skinne i alt sitt mangfold.