– Hvordan når du inn til elevenes hjerte?
– Jeg tror man må gi av sitt eget hjerte.
Kjersti Annesdatter Skomsvold var midt i utdannelsen til sivilingeniør da hun måtte slutte fordi hun ble syk. I 2007 begynte hun på skrivelinjen ved Nansenskolen. Samme året jobbet en av lærerne hennes med en bok. Ved slutten av året involverte han elevene sine i arbeidet. Han inviterte dem til å lese fra manus, og ba dem om råd. Da begynte det å brenne i elevenes skrivehjerter. Særlig i Skomsvolds. Hun tok det ut på tastaturet og skrev boken som hun skal debutere med i 2009, Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg (Forlaget Oktober, 2009). Med den vant hun Tarjei Vesaas' debutantpris. Hun hadde fått en anerkjennelse – ikke bare fra dem som har undervist henne, som Stig Sæterbakken og andre fra Nansenskolen, men også fra Den norske Forfatterforenings litterære råd. Og fortsatte å skrive. Det gjorde hun også da hun ble lærer ved Danvik.
– Jeg trodde at bare skrivingen kunne dra hjertet ut av meg. Men nå vet jeg at det å være lærer også kan gjøre det. Elevene kom helt under huden på meg. Man er ikke bare lærer, man blir en viktig person i elevenes liv. Jeg husker jo godt egne lærere som betydde noe for meg. Nå var plutselig jeg den voksne, den som elevene kunne komme til, som måtte fikse verden. Jeg hadde glemt hvor ung man er når man er nitten år.
– Hvordan merket du at nittenåringene var unge?
– De kommer rett hjemmefra, første året uten foreldre. De spurte om alt. «Jeg begynte på folkehøgskole for å lære å vaske klærne mine», var det en som sa. Ikke at jeg hjalp dem med det!
Plakat fra Forlaget Oktober ved lanseringen av Skomsvolds diktsamling.
Skomsvold var selv en ung debutant. Men hovedpersonene i Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg er gamle – nær døden – og finner meningen i livet på handleturene til REMA, og i humor. De ser tilbake på et liv i Statistisk Sentralbyrå. På mange måter en livsklok – men også humoristisk roman. I intervjuer ved lanseringen uttalte Skomsvold at hun tenker på seg selv som en gammel sjel. «En olding», sier hun til Morgenbladet. Tre år etter debuten kom den store romanen som blant annet handlet om å bli frisk fra ME. Monstermenneske ble nominert til P2-lytternes romanpris og blir solgt til utlandet. Førsteromanen ble samtidig kortlistet til en av de største internasjonale litteraturprisene – International IMPAC Dublin Literary Award. Den samme våren ble Skomsvold spurt om å ta et vikariat som lærer ved skrivelinja på Danvik Folkehøgskole. Hun tok jobben som lærer og delte, i begynnelsen, undervisningen med forfatterkollega Bjørn Esben Almaas.
– Det var en stor støtte å ha Bjørn Esben som kollega, han har jo drevet med skriveundervisning mye lenger enn meg.
– Hvordan var det å få så mye ansvar, når du ikke hadde jobbet som lærer før?
– Jeg ville lære elevene alt! Og i begynnelsen slet jeg både meg selv og dem ut. Særlig med litteraturteori. Jeg var jo så glad i litteraturteori selv. Men jeg skjønte at det første de måtte gjøre om dagen, er å sette seg ned og skrive. Det er jo det jeg selv har lyst til.
Skomsvold begynte Danvik-dagene med skriveøvelser: «Gå til et sted på skolen som betyr noe for deg, og beskriv det» eller «Skriv en tekst med venstre hånd». Då Almaas og Skomsvold fikk organisert en oslotur, med innlagt besøk hos forlag, ville ikke alle elevene være med.
– Jeg ble helt fortvilet. Jeg tenkte: Skjønner dere ikke hvilken gave dere får? Men så forstod jeg at det klokeste var å la det være opp til dem. Elevene tenkte mer over valget sitt da vi sa: «Ja, det er nok bra det. Lurt at du ikke er med». Bjørn Esben kunne i større grad ta sånne situasjoner på sparket, mens for meg var alt nytt. Jeg måtte i større grad tenke gjennom hvordan jeg skulle reagere.
I Drammen, etter arbeidstid, satt Skomsvold seg på toget hjem til Oslo. Hun skrev på turen, og hun skrev da hun kom hjem til leiligheten på Torshov. I egen skriving var hun selv hudløs og skjør. Neste dag toget hun tilbake til Drammen og var sammen med elevene i fem timer. Den uerfarne læreren opplevde en bratt læringskurve. Hun be kjent med oppgavene og tok grep. Hun blandet ikke sterke og svakere elever i samme samarbeidsgrupper, men satte de mer motiverte sammen med andre motiverte.
Å erfare at elevene ikke alltid er interessert i det hun har å si, gjorde noe med Skomsvold.
– Jeg har jo en selvtillit som forfatter når det gjelder å snakke om bøkene mine. Men da noen av elevene var mer opptatt av mobiltelefonen sin enn hva jeg fortalte, begynte jeg å tvile – du vet, jeg kunne få hjertebank av å lese høyt for dem. Det er mye lettere å komme inn én dag som gjestelærer, enn å være den som elevene forholder seg til hele tiden.
Den talentfulle forfatteren mistet ikke hodet, men benyttet seg av erfaringer fra den andre siden av bordet, fra da hun var skriveelev ved Nansenskolen i Lillehammer:
– Den gang gikk jeg inn med høye ambisjoner om å lære å skrive godt. Det var ingenting som var viktigere for meg. Derfor ble jeg nå satt ut av at ikke alle elevene hadde det på samme måte. Men så skjønte jeg at jeg måtte fokusere mest på de som er interessert.
Lære og bli lært
I 2012 hadde Skomsvold kommet et stykke på vei med diktsamlingen Litt trist matematikk. Hun begynte å bruke sitt eget arbeid i undervisningen. Ved slutten av skoledagene brukte hun egne tekster som grunnlag for diskusjon. Et dikt om konfirmasjon, for eksempel, gjorde elevene entusiastiske. Elevene fikk også være med diskutere tittelen på diktsamlingen. Slik ble båndet mellom Skomsvold og elevene enda tettere. Og slik ble Skomsvold mer sårbar.
– Det var dem jeg tenkte på om kvelden, da jeg kom hjem. Det er kanskje uprofesjonelt. Hvis jeg skulle ha vært der i flere år, så måtte jeg nok bli flinkere til å legge jobben fra meg.
– Hva gjorde det for elevene, tror du, at du ga så mye av deg selv?
– Jeg håper jo at det betydde noe for dem. Jeg hører stadig fra elevene, selv om jeg ikke underviser der lenger: «Nå har jeg jobbet så hardt med boka mi det siste halvåret. Kan du lese?» De husker setninger som jeg har sagt til dem. Det gjør det litt skremmende også, jeg har jo garantert sagt mye dumt. Men selv om jeg valgte å slutte med undervisningen, for å få mer tid til å skrive, er jeg veldig glad for denne erfaringen.