De siste par årene har Hallgeir Opedal reist fra England til Hamburg til Røyken og intervjuet Merethe Lindstrøm, Herbjørg Wassmo, Jon Fosse og andre norske forfattere om det å skrive. «Når på dagen skriver du?» «Hva setter skrivingen i gang?» «Hva er metoden?»…: Gjennom disse podcastene lærer vi at Wassmo begynner skrivedagen med en rotur, med aviser og frokost, og så å være helt alene på skrivestua si. At Beate Grimsrud gjør alt det praktiske i leiligheten på Sødermalm, og forbeholder kontorplassen i sitt skrivekollektiv til det kreative arbeidet. At også Linn Ullmann går fra én til en annen leilighet, men i Oslo. Hun har med seg en matpakke, og liker å vite når det er lunsj. Vi hører om alt som holder skrivingen i gang, fra hunden Teddy (Tom Egeland), avisen (Dag Solstad), å gå i kjelleren (Tomas Espedal) og et spesielt tårn i Tyskland (Lars Ove Seljestad).
Men noen ganger stopper det. Selv for de beste. Helst for de beste, skal man tro forsker Carol Dweck ved Stanford Universitet. Hun har studert det å gi opp noe, og finner at det ofte er de flinkeste som ikke fullfører, og som opplever det som å mislykkes. I følge The Atlantic, mener hun det kommer av at de flinkeste tenker at talent er noe de er født med eller ikke. Hun kaller det «bedragersyndromet». Det beskriver en rekke suksessfulle folk sin overbevisning om at de egentlig er bedragere; at de ikke fortjener posisjonen sin. De frykter at det skal rase sammen, rett og slett. Journalist Megan McArdle (The Atlantic) legger dette til grunn for en teori om at og hvorfor forfattere er «de verste til å prokrastinere». Synes du at hun treffer, Nicolai Houm?
All skapende virksomhet baserer seg i stor grad på rekombinasjon. Man setter sammen kjente ting på nye måter, spiller skalaer, danser innøvde trinn. Det i seg selv kan jo gi følelsen av at man er en sjarlatan eller kopist. Personlig synes jeg fraværet av slike følelser høres enda mer skummelt ut. Det er jo ikke spesielt sympatisk å gå ut fra at man fortjener mer plass og oppmerksomhet enn andre, og aldri betvile det man holder på med, svarer Nicolai Houm, som kommer fra Bærum, utdannet seg til forfatter i Bø, og debuterte som forfatter tretti år gammel. Romanen Knekk nakken min venn ble fulgt opp av novellesamlingen Alle barn er laget av ild. Den episke familiesagaen De håpefulle var blant bøkene som NORLA satset på under forleggerseminaret på Undesetdagene i 2014. Houm bor nå i Sylling i Lier, og kombinerer det å være forfatter med en deltidsjobb som redaktør hos Cappelen Damm.
Hva er skrivesperren?
Skrivesperre er den onde fetteren til vegring og prokrastinering. Det
er den endelige, fastlåste tilstanden man kan havne i som følge av
overdreven selvkritikk og prestasjonsangst. I ekstreme tilfeller er
ubehaget så sterkt at det ikke virker mulig å trykke på tastene eller holde
i pennen. Stressymptomer, kvalme, rastløshet.
Men oftest arter skrivesperre seg som en ekstremt langsom, usikker
og famlende prosess som går feil vei. Man klarer å sette sammen noen
få setninger, som man umiddelbart stryker med skammen brennende i
kinnene, for deretter å skrive noen få setninger til, som man også stryker,
med enda større skamfølelse. Eller så sitter man og flikker på det
samme avsnittet i dagevis.
Alain de Botton skal ha sagt at «Arbeidet kommer i gang når frykten for
ikke å gjøre noe i det hele tatt overgår frykten for å gjøre det dårlig».
Kjenner du deg igjen i det?
For meg er nok frykt bare lammende, uansett hvilken form den kommer i. Arbeidet kommer heller i gang når jeg er så langt nede og lei av selvkritikken at jeg ikke makter å ta høyde for den lenger. Når jeg skriver fordi jeg ikke lenger har noe å tape.
Hva annet i livet likner skrivesperren på?
Jeg tror årsakene til skrivesperre er allmennmenneskelige, og ikke egentlig
knyttet til teksten eller til forfattergjerningen. Man kan finne igjen de
samme følelsene andre steder i livet – når selvkritikk hindrer en i å
utfolde seg. Men det blir så tydelig og dessuten selvforsterkende når man
holder på med noe skapende, siden det forutsetter stor grad av
frihet, vågemot og blottstillelse. Og fordi man så ublygt søker
andres oppmerksomhet og anerkjennelse.
Har du en liste over grep som du bruker når du ser en sperre senke seg mellom skjermen og deg?
Her er noen grep jeg bruker, med vekslende hell:
1. Late som teksten ikke er ment for utgivelse – jeg skriver bare for
moro skyld.
2. Stå opp grytidlig om morgenen og skrive, mens jeg fremdeles er i en
yr, drømmeaktig tilstand. Jeg har erfart at den kritiske sansen – kjip
og uproduktiv som den er – ikke gidder å våkne før utpå formiddagen.
3. Lese noen sider i en veldig dårlig bok, i håp om å stille egne
fattige evner i et bedre lys.
4. Lese noen sider i en veldig god bok for å se at det ikke finnes
grenser for hva en tekst kan være, og at god prosa oppstår når man er fri
og ubundet.
Er det viktig at det som du skriver blir publisert?
Ja, definitivt. Å påstå noe annet synes jeg er respektløst overfor de som bruker tid og krefter på det jeg gjør – fra forlag, via bokhandler og bibliotekar, til lesere. Kommunikasjonen, henvendelsen, er helt essensiell. Det er i beste fall prestasjonsangst, i verste fall bitterhet, som motiverer noen til å si at de skriver utelukkende for sin egen del når de faktisk publiserer.
På den annen side har jeg full respekt for de som ikke tenker på mottakeren i selve skriveøyeblikket. Det er lov å hegne om teksten, holde den tett inntil brystet og finne åren til inspirasjon i det å være helt alene, sier Houm. Tidligere i år arrangerte NRK Radio en kringkastet time mellom ham og psykolog Kirsti Jareg. Jareg er selv forfatter, og har flere forfattere med "skrivesperre" blant sine brukere. I møtet med Houm problematiserte hun selve begrepet. "Skrivesperre" impliserer noe som kommer utenfra og blir dratt ned over forfatteren.
I følge forskning, får altså en del lesende forfattere skrivesperre fordi de ikke vet at andre forfattere har skrivesperre. Jeg skriver disse artiklene fordi jeg har skrivesperre.
Lenge leve åpenhet om skrivesperre!