Et innspill og et etterspill
AV TORGRIM EGGEN
Omtrent annenhver måned skriver jeg en spalte i fagbladet Journalisten, som står på side 3 under vignetten «INNSPILL». Fredag 19. oktober handlet denne om hvordan pressen gjør bruk av forfattere for dra opp fronter og illustrere tenkte eller virkelige konflikter, sette «kjendiser» opp mot hverandre … kort sagt, kulturjournalistikk på sitt aller dummeste. INNSPILL-artikkelen, som her kommer i sin helhet, hadde tittelen «Plag en forfatter»:
…
Mandag formiddag. Sitter og skriver. Telefonen: «Klingeling –- kling — klang!»
Han: «Hei, dette er Espen H. Jensen i VG. Jeg sitter og jobber med en sak om norske forfattere og årets skatteoppgjør. Og nå har vi funnet ut at Jo Nesbø tjener mye mer på bøkene sine enn det du gjør på dine.»
Jeg: «Ja … mulig det …?»
Han: «Jo, og nå er spørsmålet om du har en kommentar til dette?»
Jeg: «En kommentar?»
Han: «Ja, synes du det er rettferdig? Speiler skattelistene den litterære kvaliteten, synes du? Eller er du rett og slett litt misunnelig?»
Jeg: «Eh … jeg tror ikke dette er noe jeg skal kommentere … i dag.»
Han: «OK. Da skriver vi at du nekter å kommentere saken. Ha en fin dag.»
…
Ålreit, dette var fiksjon. Men denne er sann.
Ti dager tidligere, ettermiddag. Leker med barn. Telefonen: «Klingeling — kling — klang!»
Hun: «Hei, dette er Marie Aubert i Aftenposten. Jeg sitter og jobber med en sak om utsmykningen av det nye Litteraturhuset. Vi lurer på om du har en kommentar til at du ikke er med på dette veggmaleriet som Steffen Kverneland har laget?»
Jeg: «En kommentar?»
Hun: «Ja. Vil du at jeg skal lese opp listen over de som er avbildet? Unni Lindell og Erlend Loe og …»
Jeg: «Det trengs ikke, takk. Jeg kan oppklare dette. Jeg skal stå som rytterstatue i full størrelse på plassen utenfor, og dermed syntes Fritt Ord at det ville bli litt i overkant om jeg skulle være avbildet inne også.»
Hun: «Du ønsker med andre ord ikke å kommentere saken?»
Jeg: «Jo. Jeg HAR kommentert saken.»
Så det ble ikke noe.
…
Denne er også sann, men navnet har blitt borte for meg.
Forrige torsdag morgen. Halvsover. Telefonen: «Klingeling — kling –klang!»
Hun: «Hallo, Torgrim Eggen? Dette er Vigrid Klitten i Kultursekundet i TV4. Jeg ringer i forbindelse med tildelingen av Nobels Litteraturpris …»
Jeg: «Äntligen! Jo, selvfølgelig er jeg glad! Og lettet. Og jeg vil gjerne få takke …»
Hun: «He-he-he! … Jo, det er sånn at vi har hørt at du har en sterk personlig favoritt blant de mest aktuelle til prisen i år …?»
Jeg (kremter): «Stemmer, det.»
Hun: «Så det vi lurer på er at hvis han vinner, kunne du tenke deg å stille opp i et innslag for å kommentere det?»
Jeg: «Sånn at jeg fremstår som en slags vinner, liksom?»
Hun: «Ja, gjerne det.»
Jeg: «Tja … hvis det kan skaffe ham flere norske lesere, så hvorfor ikke?»
Hun: «Fint. Da ringer vi hvis det går slik du håper.»
(Prisen gikk til ei utakknemlig burugle. Altså ingen kommentar.)
…
Hva skal vi foreta oss med dette da, folkens? Skal jeg rett og slett slutte å ta telefonen?
For meg er det vanskelig å skjønne hvorfor veletablerte medier — med 150 år på nakken eller mer — bruker høyt utdannede medarbeidere til å fylle sidene med tøys og tull. Selv Aftenposten, altså. Selveste tanta har nådd den postmoderne erkjennelsen at «kulturjournalistikk» betyr at forfattere kjefter på hverandre og prater piss.
…
Verst er likevel kulturavisa Dagbladet. Jeg har ikke tall på gangene den redaksjonen har ringt meg for å egle opp et eller annet: si noe dritt om Jonny Halberg, please? Ari har lagd koppestell og Unni sengetøy — kan ikke du «rase» litt mot det? I sesongen kommer to-tre av disse i uka. Stort sett får de noen til å gå på limpinnen, slik at vi får noen runder med «hudfletter» og «slakter» og «raser» og alt det der — rent tabloid spill for et åpenbart evneveikt galleri.
…
Må man? Som Dag Solstad har vært inne på (i Artikler 1993-2004, s. 213): Forfatteren har ingen informasjonsplikt. Han er verken statsminister i Norge eller sosialsjef i Alta.
…
Det krever konsentrasjon å skrive. Særlig når man håper å kunne smøre sammen noe mer enn russeavis-tøys. Ring Mads Larsen neste gang.
…
Slik. Noen ganger er det deilig å få sagt det, og det direkte til dem det angår. Alle medlemmer av Norsk Journalistlag mottar Journalisten. Ikke for at jeg tror jeg har makt til å reformere norsk presse med et enkelt innlegg, men saken burde få i det minste noen til å tenke seg om en gang eller to. Resonnerte jeg.
…
Et par timer etter at artikkelen var sendt — altså før den ble publisert — oppsto en situasjon. En journalist fra Dagbladet ringte med en «enquete». Det handlet om for så vidt helt uskyldige spørsmål om arrangementet Bok i Sentrum. Jeg satt og arbeidet, og ble irritert. Og tenkte «Faen, jeg har akkurat sendt inn en søknad om å være fritatt fra dette!» Så jeg svarte at spørsmålene hans var kjedelige og at jeg ikke aktet å svare på dem. Det var uhøflig og jeg fikk dårlig samvittighet etterpå, men kanskje forståelig i sin kontekst (som den noe uerfarne journalisten selvsagt ikke kjente).
…
Innspillet kom på trykk, og jeg mottok et par begeistrede meldinger fra bekjente i lauget, eldre og mer erfarne journalister som har pondus nok til å be redaktøren kysse seg i ræva når han eller hun foreslår at de skal ringe en forfatter og spørre om noe tull.
Men så slår det meg: Noen kommer til å lage en «sak» av dette. Intet interesserer pressen mer enn å diskutere seg selv og sin egen rolle, og for å kunne gjøre dette trenger de «kritiske stemmer», helst litt kjente … fordi ingenting er en «sak» før en kjent person har sagt det. Å jo da.
…
Så hva teller mest — fristelsen til å lage en «sak» eller mitt tydelig uttrykte ønske om å få fred til å jobbe? Dilemmaet kan minne litt om psykologenes rotteforsøk.
…
De første som sprekker er Klassekampen, av alle. De er «min» avis (jeg anmelder bøker der), og da gir man litt ekstra ved dørene. Dessuten er det Alfred Fidjestøl, som jeg har lest som en grundig og seriøs journalist, som ringer tirsdag 23. oktober og er ute etter en «kommentar». Bakgrunnen er riktignok ikke min artikkel alene, men også et innlegg av Jon Fosse på herværende nettsider. Vinklingen går litt i retning av «Forfattere sier nei til kjendiseri!», som ikke helt var det jeg søkte å uttrykk for, men skitt au. Man befant seg på en trivelig kommentatorbenk med herrene Fosse og Solstad, om ikke annet. Mye hyggeligere enn når f.eks. en gjøk beskylder deg for å skrive «mellomromaner» og du skal tvinges ut for å kommentere det. Klassekampens første artikkel står her.
…
Men nå har Klassekampen en «sak» og fortsetter å tvære på den i dagevis. Først kommer den professorale vinklingen (Helge Rønning mener at kapitalismen har skylda for kjendiseriet) og deretter, selvfølgelig, kvinnevinklingen (sterke kvinner har brukt media aktivt, og hva faen er galt med det? spør Unn Conradi Andersen). Det er bare et tidsspørsmål før jeg må til pers igjen, forstår jeg.
…
Torsdag 25. oktober. Formiddag. Sitter og skriver. Telefonen: «Klingeling – kling – klang!»
Jeg: Ja??
Hun: Det er hu derre i det derre ukemagasinet i radio.
Jeg: God dag.
Hun: Jo, det handler om dette utspillet ditt og debatten som har oppstått rundt det … vi lurte på om du hadde lyst til å komme i studio og …
Jeg: Innspillet.
Hun: Hvafforno?
Jeg: Det var ikke et utspill. Det var et innspill. Det er det spalten heter.
Hun: Å ja. Men altså — det har blitt en interessant og viktig debatt av dette. Så jeg lurte på om du hadde tid til å komme i studio og … ja, utdype din kommentar?
Jeg (høflig): Å, slik, ja. Nei, jeg er redd jeg ikke får tid til det.
Hun: Vi er veldig fleksible.
Jeg: Kan du ikke bare lese opp spalten min, da?
Hun: Nei, det vil ikke fungere helt. Vi vil veldig gjerne ha deg med.
Jeg (svakt): Jeg sitter og arbeider akkurat nå … det er da sikkert noen annen som kan si noe om dette?
Hun: Nei, det er deg vi vil ha. Dette er liksom din sak.
Jeg (litt sterkere): Flott det, men jeg sitter altså og skriver.
Hun: Når kan vi gjøre et opptak med deg?
Jeg: I midten av november. Jeg er travel akkurat nå, og reiser ut av byen i morgen. (NB: Hvit løgn. Jeg skulle ikke dra før lørdag morgen.)
Hun: Da må vi nesten gjøre det i dag, da? Hva om du kommer til …
Jeg (meget høyt): JEG SITTER OG SKRIVER! KAN JEG VÆR SÅ SNILL FÅ LOV TIL Å GÅ TILBAKE TIL ARBEIDET MITT NÅ?
Hun: Ja, selvfølgelig! Men hvem vil du anbefale at jeg tar kontakt med i steden?
Jeg: Mads Larsen. Han har sterke og interessante synspunkter på dette.
Hun: Nå vet jeg ikke om jeg skal ta deg helt på alvor. Har du ikke noe bedre forslag?
Jeg: (klikk)
Jensen 2 DIN…
I enjoyed reading your “DnF Blogg ” Et innspill og et etterspill” post. Thanks!…