Den norske Forfatterforening (DnF)

ALT VAR BETRE FØR, IKKJE MINST VERET.DETTE KAN VI TYDELEG SJÅPÅ DETTE BILETET,DER TOGET PASSERER SENTRUMMED SAMVIRKELAGET, SOLSTRAND KAFEOG DEN GAMLE BRANNSTASJONEN I BAKGRUNNEN.
EG ER IKKJE HUNDRE PROSENT SIKKER PÅ ÅRET,MEN SKAL EG TIPPE,MÅ DET ALTSÅ BLI 1979.
KOM GJERNE MED INNSPEL!
GRATULERER MED DAGEN!

Jeg var med Marit Christina Lie på danskebåten for å snakke om årets bok:

Dødens Seilas
Scandinavian Star og gåtene

Det ble en bolk i NRK Bokprogrammet, du kan se klippet

her! Ja jeg vil se bokprogrammet med intervjuet med Kodahl om boka om Scandinavian Star!

Foto: Hans Skorgenes
Så endå eit bilete frå Kjøpmannsgata.Denne gongen frå 1972.Kanskje låg det ein ekstra nerve i feiringa av grunnlovsdagendette åretsidan det skulle arrangerast ei folkeavrøystingom norsk medlemsskap i EEC til hausten.
På biletet ser vi mange kjende fjes.Til høgre i flaggborga (medlemar av 17.mai-komiteen) dreg vi i alle fall kjensel påOddrun Pedersen, Jarle Klungsøyr, Arnvid Østrem (i songarhue), Jon Gjerde og Kåre Grimstad (med solbriller). Bak den unge lyse jenta i midten(som liknar veldig på Beathe Hals, no Furseth)går Arvid Eidsvik.Til venstre (rett bak lensmannen)kjem Anna Sørheim og Else Flø. Endå lengre bak skimtar eg bror min (enno ikkje 18 år gamal),fem hakk bak far sin.Om nokon kjenner att fleire på dette biletet,så gje lyd!



 SKULEKORPSETRUNDAR SVINGEN INNE VED K.L.OG ER SNART FERDIGMED BARNETOGET PÅ HAREID.
HØGST TRULEG ER DETTE I 1977.SOM VI HUGSAR VIKARIERTE GUNMAR G SOM DIRIGENTFOR ROLF DETTE ÅRET.

Denne kommentaren står på trykk i Kampanje # 3:  
Hva skal en bok koste?
Spørsmålet er både enkelt og vanskelig å besvare. Spør du forbrukeren, er svaret selvsagt "minst mulig". Så la meg snu på spørsmålet: Hva er riktig pris på en bok? Ja, hva er en romans verdi i kroner og øre?  
Da blir det straks vanskeligere. En fysisk bok består riktignok av papp og papir, men hva er innholdet verdt? Forfatteren har kanskje brukt et par år – eller fem – på å skrive den. Et forlag har bidratt til å forbedre teksten, gitt forfatteren motstand og gode innspill.
Så hva skal en bok koste?
Kan vi sammenligne med film? En kinobillett eller en DVD koster deg rundt hundrelappen og gir deg et par timers underholdning. En bok varer kanskje ti ganger så lenge – men den er jo ikke ti ganger så dyr. En ny CD koster kanskje 150 spenn?
Hva med vin? Hvor mye er du villig til å betale for en flaske med god vin? Eller solbriller fra Armani og Gucci? (Hvor mye betaler du egentlig for kvalitet – og hvor mye for varemerkets eksklusivitet?)
Hva er en rimelig pris for en saftig, mør biff? Og et restaurantbesøk?
Disse produktene, kan du innvende, er ikke sammenlignbare. Sant nok. En bok er en bok. Likevel … Vi forfattere møter ofte den holdning at "bøker er så dyre". Mon det?
Ja, 350 kroner for en ny hardcover er mye penger. Men – i forhold til hva? Hvorfor er en bok til 350 kroner å regne som dyr – mens et restaurantmåltid og et glass vin til samme pris ansees som billig?
Jeg har ingen fasit. Den ene hjernehalvdelen min skjønner at folk synes det er dyrt å kjøpe en ny bok til fullpris. Den andre hjernehalvdelen min innvender at man kjøper noe langt mer enn papir (eller en digital lenke). Man kjøper først og fremst innholdet.
Forhåpentlig er ikke innholdet verdiløst.
I den litterære næringskjeden er det mange som skal leve av boken: bokhandleren, forleggeren, men først og fremst forfatteren. Hvis forfatteren har brukt tre år på å skrive en bok som selger 10.000 eksemplarer, ja, så blir årsinntekten i overkant av 200.000 kroner. Såfremt boken koster 350 kroner. Hadde den kostet det halve, ville årsinntekten – ja, du kan jo regne selv.
Men selv om jeg forsvarer "høye" nybokpriser, vil jeg komme bokpriskritikerne i møte på ett punkt: Jeg synes at en bok – enten det nå er snakk om en papirbok eller en e-bok – med fordel kan ha en stadig synkende pris (etter fastprisperioden, selvsagt). Vil du lese en fersk bok av din favorittforfatter, må du som forbruker finne deg i å betale full (ofte rabattert) pris. Vil du ha den for en billigere penge, må du pent vente til den kommer i pocket. Slik har systemet fungert lenge.
Men selv pocketbøker burde – etter mitt syn – kunne selges stadig billigere etter hvert som årene går. Min 25 år gamle debutroman Ragnarok (Stien mot fortiden) koster 149 kroner i pocketutgave – akkurat det samme som pocketversjonen av Fedrenes løgner fra 2010 og Lucifers evangelium fra 2009. Som e-bøker koster de samme romanene 109 kroner. (Vel, egentlig koster de 87 kroner, men Finansdepartementet har lagt moms på e-bøker, mens papirbøker fortsatt kan selges uten moms av litteraturpolitiske grunner). For min del kunne mine eldste romaner gjerne selges vesentlig rimeligere enn mine nyere. Ja, da ARK-kjeden nylig gjenutga Sirkelens ende (2001) i hardcover, tok de bare 99 kroner for den. Helt greit for meg – boken er tross alt over ti år gammel. 
I disse dager debatteres fripris på bøker versus fastpris (og boklov). To uavhengige rapporter bestilt av Kulturdepartementet – den ene utarbeidet av Oslo Economics, den andre av professorene Tore Slaatta og Helge Rønning ved Universitetet i Oslo – viser hvordan fripris på bøker lett fører til et bestselgerfokus som går på bekostning av bredden i litteraturen. Og bredde er viktig! Selv om jeg tilhører den kommersielle delen av norsk litteratur, og derfor ville tjent på et friprisregime, støtter jeg tanken om en boklov. Norge er en liten kulturnasjon, norsk litteratur er sårbar i konkurranse med internasjonale bokgiganter, og en boklov er et lite offer for å sikre fremtiden til norske forfattere og norsk bokbransje.
I debatten om fripris og fastpris for bøker står to hovedsyn mot hverandre. Vi som støtter fastpris – i praksis en regulering av bokmarkedet – gjør det ut fra en litteraturpolitisk ideologi: Vi mener at fastpris (og gjerne boklov) sikrer bredden og mangfoldet i norsk litteratur. De som støtter fripris, mener at markedet i større grad må få bestemme, at bøker er en vare på linje med alle andre varer, og at norske bøker (les: forlag) ikke fortjener noe unntak fra konkurranseloven.
Det store spørsmålet er hva kulturminister Anniken Huitfeldt mener om saken – og hvilken gjennomslagskraft hun har innad i regjeringen. Det er ingen tvil om at deler av embetsverket og politisk ledelse – særlig i Fornyings- og administrasjonsdepartementet og Finansdepartementet – er lite begeistret for tanken om en boklov. Samtidig vil en slik lov være en kulturpolitisk fjær i hatten for Huitfeldt – ikke minst hvis de rødgrønne blir skjøvet i opposisjon etter neste års stortingsvalg.
Så hva synes du en bok skal koste? Synes du prisen er for stiv, er svaret enkelt: På biblioteket kan du låne den aldeles gratis.     

Denne kronikken står i dag på trykk i Dagens Næringsliv:Hvorfor er jeg for boklov og fastpris – når fripris på bøker ville betydde enda høyere stabler av mine egne romaner?Økonomer, markedsliberalister, kulturkommentatorer og forleggere debatterer boklov, fastpris og fripris på bøker. Få skjenker forfatterne en tanke.La meg derfor minne om det åpenbare: Vi som skriver bøker, holder liv i bokbransjen. Uten forfattere – ingen litteratur.Debatten om boklov versus fripris preges av to innfallsvinkler som sauses sammen: Faktagrunnlaget – og ideologien.Faktagrunnlaget handler om hva fastpris og fripris faktisk betyr for bransjen og markedet. Ideologien, derimot, dreier seg om noe helt annet: Skal bøker betraktes som en vare på linje med tannkrem og ostepop? Eller har litteratur en egenverdi som faktisk fortjener særbehandling?To rapporter bestilt av Kulturdepartementet – fra Oslo Economics og Universitetet i Oslo – dokumenterer hvor viktig en statlig kulturpolitikk har vært for utviklingen av norsk litteratur.Jeg skal ikke gi Kulturdepartementet æren for bøkene til Lars Saabye Christensen, Herbjørg Wassmo, Per Petterson og Merethe Lindstrøm. Men jeg er sikker på at hver og en av dem er takknemlige for innkjøpsordningen, stipendpolitikken, momsfritaket og unntaket fra konkurranselovgivningen som har muliggjort bokbransjeavtalene og fastpris.Uten disse ordningene ville vi hatt færre forfattere.Statens litteraturpolitikk har bidratt til en blomstrende norsk litteratur. I fjor ble det utgitt 325 norske titler i 55 land. 242 av dem var skjønnlitterære. Vi ville neppe sett en slik suksess i et markedsliberalistisk friprisregime.Slik Michelangelo og Mozart trengte sine mesener, trenger norsk litteratur statens beskyttende vinge.Utredningene om fripris og fastpris knuser mange myter. De gjennomsnittlige bokprisene øker ikke mer i land med boklov og fastpris (som Tyskland og Frankrike). Fripris er ikke en gang ensbetydende med at bøkene blir billigere. Bestselgerne blir billigere, ja, men annen litteratur kan faktisk bli dyrere.Fra empirien beveger vi oss over i ideologien. Bøker fortjener ikke særordninger, hevder kritikerne av boklov. Er det ikke fint om bestselgerne blir billigere?Jeg er én av en håndfull norske bestselgerforfattere. I et friprisregime ville bøkene mine vært billigere og hatt enda høyere opplag. Hvis jeg utelukkende tenkte på min egen lommebok, ville jeg ivret for fripris.Men fokuset på egen lommebok har sin pris. Og den prisen er jeg ikke villig til å betale:Fripris betyr nemlig at bare noen få, utvalgte bestselgere blir billigere – på bekostning av bredden.Jeg har ikke et vondt ord å si om bestselgere. Forlagene og bokhandlerne trenger dem. Leserne elsker dem.Men vi blir en fattig kulturnasjon hvis vi ikke også ønsker velkommen litteratur som ikke umiddelbart appellerer til massene. Vi trenger mer enn bestselgere. Litteratur består også av lyrikk og noveller, tenksomme kunstromaner og smal, eksperimentell prosa.Lars Saabye Christensen utga fem diktsamlinger og tre romaner før Beatles. Herbjørg Wassmo skrev to diktsamlinger før Huset med den blinde glassveranda. Per Petterson debuterte med en novellesamling. Merethe Lindstrøm debuterte i 1983 og skrev 14 bøker før Dager i stillhetens historie (Nordisk Råds litteraturpris, 2012).De fleste forfattere trenger tid til å utvikle seg selv og faget sitt – finne sin litterære stemme – før de når ut til et bredt publikum. Mange gir opp underveis. Ifølge en levekårsundersøkelse fra 2008, hadde forfattere en medianinntekt på 164 000 kroner. En boklov vil ikke sikre alle forfattere en høy inntekt, men den vil i det minste være forutsigbar.Jeg håper leserne våre unner oss det.Bøker er så dyrt, sies det. Dyrt – i forhold til hva? En god bok byr på dager med latter og tårer, ettertanke og innlevelse. Vi trenger gode, norske bøker! Derfor håper jeg at regjeringen, med kulturminister Anniken Huitfeldt i spissen, våger å trosse markedsliberalistene og innføre en boklov. En boklov er viktig for oss forfattere. For bokbransjen. Men først og fremst for det lesende norske publikum.

Alberto Caeiros poesi, eit foto av ø på Flickr.

Gjendiktinga mi av Fernando Pessoas heteronym Alberto Caeiro går i trykken om mindre enn ei veke no, og slik kjem ho til å sjå ut! Design: Yokoland. Med Pessoas venn José Sobral de Almada Negreiros portrett av Caeiro.

Onsdag 9.mai kl 11.30 holder jeg foredrag på den store barnehagemessa Barnehage 2012 på Norges Varemesse, Lillestrøm. Temaet er “Hvordan skal vi ta barnas perspektiv?”

Jeg tar utgangspunkt i hvordan jeg arbeider når jeg skriver fra barneperspektiv, om Alvin Pang og monstrene i Dunderly.

“Pitbullterje” basert på “Pitbull-Terje går amok” går i dag på NRK1 kl 15.00.

I hovedrollene spiller Petrus Christensen (Jim) og Jørgen Foss (Pitbull-Terje). Regi er ved Arild Frölich.

Mer om alle Pitbull-bøkene her.

Regi: Petter A. Næss

Jeg vælger mig april!
i den det gamle falder,
i den det ny får fæste,



Slik begynner det kjende diktet VALG,skrive for ein dansk kalendar i 1866.Men som vi alle veit hadde ikkje Bjørnson noko valsidan alle andre månader var opptekne.
det volder lidt rabalder, -
dog fred er ej det bedste,
men at man noget vil.
Eg vil vel tippe at han aller helst kunne ha tenkt seg nasjonalmånaden maieller i nestbeste fall stiklestadmånaden juli(det kunne ha vore likt han).Så blei det altså berre april.
Tiloversmånaden.Ryddeihagenmånaden.Dekkskiftemånaden.
Heldigvis for oss laut Bjørnson verkeleg skjerpe seg for å få noko ut av april.Denne månaden gav han motstand.Han baud på kamp.På sett og vis kan vi altså takke ein litt vanskelegdansk redaktør for at vi har fått dette fine diktet,som held fram slik:

 Jeg vælger mig april,
fordi den stormer, fejer,
fordi den smiler, smelter,
fordi den ævner ejer,
fordi den kræfter vælter, -
i den blir somren til!   Vi kunne altså ikkje ha vore denne månaden forutan(sjølv ikkje nordavinden på Hareid, som var ganske sterk i dag).
For spesielt interesserte minner vi om Tordis Maurstadsi tolking av VALG frå 1946.


http://www.nrk.no/skole/klippdetalj?topic=nrk:klipp/276611

GOD HELG!

En helt ny Dunderly-bok kom i dag i postkassa: “Herlige farligheter”. Modika og Bulder utfordrer hverandre til herlige farligheter, men ikke alle farligheter er BARE herlige…

Denne boka er illustrert med detaljrike og eventyrlige illustrasjoner av Endre Skandfer, som også er medskaper av Dunderly. Denne gang dukker det også opp en liten tass i mørket et sted, som vi kanskje får stifte nærmere bekjentskap med i en senere Dunderlybok…

Boka kan bestilles fra Pangbok.no – og fram til 4.mai får du den til intropris på 169 kroner (veil. 185,-).

Hvis du er på twitter, har du kanskje hørt om @heimflyttar. Han er tidlig i 50-årene, grå ved tinningene, akademiker som har flyttet hjem til sin fars hus ved en norsk fjord for å skrive bygdebok. Han er også forlatt. Dama dro. I profilen står det: “Når det gjeld erfaringar, har eg to: Ei Creedence-plate og ei som dro”.

Dette var en karakter jeg skapte i 2010 for å forsøke å etablere en troverdig litterær karakter i et sosialt medie, og da jeg skrev novellene som denne uka ble utgitt som “Trampolineland”, var det naturlig å implementere @heimflyttar. I novellen “Forskningsfri og publiseringsplikt” er det han som fører ordet. I novellen har jeg brukt et sted mellom 10 og 20 tweets. Noen står som de ble skrevet, andre er bygget litt ut eller endret noe på. Alt av notgater til denne novellen lå på nettet – jeg fant dem i twitterfeeden til @heimflyttar.

Javel, er dette et stunt for å få pr i sosiale medier?

Nei.  En troverdig karakter og troverdig fortellerstemme og en konflikt, er alt i en novelle. Du har uhyre liten plass og kort tid for å etablere et budskap og avsenderen av det. Twitters 140 tegn er det samme. Ofte er det rekyler fra fortida, fra henne som dro, fra einsemda der ved fjorden.  Fiksjonsfiguren @heimflyttar må skape en konflikt straks, både på twitter og i langnovellen. Twitter ble et fint sted for å utvikle karakteren, og jeg kommer muligens til å gjøre dette igjen, muligens med en annen karakter. Ikke minst er det alle følgerne (i skrivende øyeblikk 2256 følgere) som har styrt og skapt @heimflyttar, både ved å retweete ham, korrigere og gi negativ respons. Tusen takk til dere så langt.

Jeg måtte lage en historie for ham. Å sette sammen et utvalg tweets, holder ikke. Flere har spurt om man kan eller bør sende sine tweets til et forlag og få dem utgitt. Holder ikke, mener jeg. De krever dramatisering. Som tweets er de jo allerede utgitt og har trolig hatt mange flere lesere enn en novellesamling har. Tweets er onlinere og idéer som krever bearbeiding og en sammenheng å bli satt inn i. Noen ytterst få er kanskje et ferdig dikt, men det ligger i tweetnaturen at det blir brokker og biter som sendes ut.

I novellen lar jeg @heimflyttar sitte på verandaen og grue seg. Han skal gjøre et besøk i forbindelse med bygdeboka han skriver i permisjonen sin, men finner mer enn han venter, ting som griper direkte inn i hans eget liv. Disse tingene har jeg antydet i twitterfeeden med ujevne mellomrom. Nå føler jeg meg som en støvsugerselger, men når du driver med noveller, som nesten ingen kjøper, hadde det vært hyggelig om de som ville lese historien om @Heimflyttar faktisk kjøpe boka, enten som papirbok, ebok eller laster den ned (for bare 140 kr) via Gyldendals Kortlest-app i appstore (den koster 21)

Vagant nr 2 2012 er endeleg i trykken, og slik ser det ut. Tema: Berlin
Omslag av Andreas Töpfer

Knut Steen hadde et så merkelig utseende og så egenartet diksjon og stemmeleie, for ikke å snakke om den hikstende latteren, at han ofte ble nektet servering allerede før han hadde fått noe å drikke. ”Nei, De har fått nok!” fikk han høre, om han så var klinisk edru. Jens Bjørneboe så heller ikke helt frisk og opplagt ut bestandig. En gang de to skulle besøke Hans Jørgen Toming i et boligkompleks på Montebello, kom de i skade for å ringe på feil dør. Mannen som åpnet for dem, het doktor Nitter. Han så fra den ene til den andre av de to herrene og ristet på hodet: Nei, dere må komme inn og få dere en kur!
Doktor Nitter hadde funnet opp en slags styrkedrikk, en kur som han i sine lyseste stunder mente kunne helbrede kreft – eller i hvert fall forlenge kreftpasientenes liv. Kuren var mildt sagt omstridt. Aasmund Brynildsen var blant dem som trodde på Nitterkuren. Om det bidro til å forlenge livet hans, kan vi ikke vite, men det så i hvert fall ut til å gi pasienten styrke i kampen mot sykdommen. Om det hjalp noe på dagsformen til Bjørneboe og Steen, vites heller ikke. De fikk hvert sitt krus av det grumsete brygget hos doktor Nitter, før de fant veien til Toming.
Jeg nevner det mest bare for å ha nevnt Hans Jørgen, Bokklubbens hoveddesigner i mange år. Han lagde bokdesign og reklamemateriell og tjente uhorvelig med penger. Han var et festmenneske og trivdes godt i Vestfoldmiljøet. Hans Jørgen var dansk, og hans kone Beth var enda danskere. Det var umulig å forstå hva hun sa. De levde et sterkt og faenivoldsk liv. De var et berikende tilskudd til Vestfoldmiljøet, så lenge det varte.





Men den store bokkunstneren i Vestfold, det var Hans Gerhard Sørensen. Grafiker i ordets videste forstand: Han behersket boktrykkerkunsten, tresnittet og xylografiet – altså den krevende kunsten å skjære bilder i spesielt hard endeved. Han var barnefødt i Melsomvik i Stokke, og der bodde han hele sitt liv. Gift med en kunstner var han også. Hun het Brit Sørensen og var en ikke ubetydelig billedhugger. Jeg opplevde henne som noe mindre imøtekommende, i kontrast til den hjerteligheten Hans Gerhard utstrålte. Jeg tror kanskje hun gikk inn i rollen som den skeptiske kunstnerhustru som må prøve å holde mannen unna dårlige venner. Det var den rollen Magnhild Børli tolket og overspilte på sin måte.

Hans Gerhard var som en figur i en middelalderroman av Victor Hugo. Han hadde pukkelrygg og var skjev og lut – som sett gjennom en virvel i ruten, som Hamsun sier. Og så hadde han et så lurt smil. Han kunne på en måte se ganske diabolsk ut. Men i virkeligheten var han alt annet. Arbeidet adler mannen, og Hans Gerhard arbeidet intenst. Han var en edel sjel.