17. april 2009 ble stortingsmelding 23 (2008-2009) "Bibliotek - Kunnskapsalmenning, møtestad og kulturarena i ei digital tid" lagt fram i Statsråd.
Forfatterne oppfatter seg trolig i like stor grad både som innholdsleverandører og som brukere av bibliotekene. Forfatterne skriver, men forfatterne leser også, og ofte mye, og blir dermed noen av de mest ivrige brukere av bibliotekene. Bibliotekmeldinga betyr dermed mye for forfatterne på flere plan.
Meldinga peker på mulighetene i et moderne bibliotekvesen. Den trekker fram det digitale perspektivet og viser hvordan det gir åpninger for utvikling av nasjonale bibliotektjenester. Den diskuterer samarbeid mellom kommunene, og ønsker seg en gjennomgang av bibliotekloven, med tanke på interkommunalt samarbeid, i tillegg til at bibliotekenes formidlingsansvar skal gjøres tydeligere. Bibliotekmeldinga stadfester bibliotekene som fysiske møteplasser i alle kommuner. Kort sagt: Det står mye som det er enkelt å støtte i bibliotekmeldinga. Og intet er bedre. Saken er at jeg likevel sitter igjen med noen spørsmål etter å ha lest den.
Meldinga oppfordrer kommunene til biblioteksamarbeid. Ideen er, litt enkelt sagt, å knytte den kompetansen som i dag er spredt litt her og
der sammen i tettere nettverk, slik at små kommuner kan trekke større veksler på hverandres kunnskap og tjenester ved å samarbeide. Mot dette vil noen innvende at dersom en tar fem biblioteker uten bibliotekfaglig kompetanse og får dem til å samarbeide, så fører det ikke til mer kompetanse, for minus pluss minus blir ikke pluss. Det må vel være meningen, har jeg tenkt, at økt kompetanse også skal komme gjennom kurs, programmer, etterutdanning, som tilfører noe nytt, og at det kanskje avsettes tid (det vil si penger) til å utvikle smarte nettverk. Og selv om det går helt klart fram av meldinga at dette samarbeidet skal utvikles ved hjelp av "gulrøtter", statlig stimulering, kan det iblant virke som om en i meldinga går ut fra at det skal oppstå en effektiviseringsgevinst gjennom denne organiseringen, slik at kommunene kan fortsette å bruke et minimum av penger på bibliotek. Som om det skulle være mulig bare å bli mer kostnadseffektive. Jeg kan ha lest feil, men hvis jeg ikke har lest feil, da tror jeg at kommunene likevel vil oppdage at det koster penger å få til dette, og da tror jeg de begynner de å se seg rundt etter hvor pengene skal komme fra.
Kommunenes biblioteker skal ikke slås sammen. At det slås fast, er etter mitt syn veldig bra. Men jeg tror fremdeles kommunene driver og
leter etter penger. Og for meg tok det ikke så lang tid før jeg så at bibliotekmeldingen omtrent ikke nevner ordet bibliotekfilial. Og tenkte: Åpner meldingen for at det kan være penger å spare på dette området? Heller ikke klarte jeg å finne noe om åpningstider. Til påske reduserte Deichmanske bibliotek sine åpningstider til kl. 16 på fredager. Så er det kan hende fritt fram å kutte åpningstidene? Jeg tror på samarbeid, og en mer effektiv utnytting av ny og gammel kompetanse, men jeg tror ikke på at det ikke koster penger! Og jeg tror ikke at bibliotekbrukere som barn, unge, eldre, alminnelig superstressa voksne mennesker som jobber litt for mye og har glemt å kjøpe middag og melk, prioriterer å kjøre innom et bibliotek noen mil unna, som dessuten er stengt på lørdagen og lukket fra 16.00 på ettermiddagen. Jeg tror at vi er i stand til å bruke og være glade i det som ligger rett foran nesa på oss, men det fungerer ikke om det ligger mange mil unna. Vi har ikke tid. Og barn kan ikke kjøre bil. Det er bra at meldinga snakker om bibliotekhusene og muligheten for å finansiere nye bibliotekhus. Men det er synd at bibliotekmeldinga snakker så lite om ressurser som skal brukes til å
holde bibliotekene og filialene deres åpne, for om bibliotekene/bibliotekenes filialer holder mer og mer stengt, så vil det vise seg at de ikke brukes ... vi har ikke bruk for dem ... Drammens-biblioteket nevnes som eksempel på et bibliotek som har tatt i bruk nye virkemidler for å gjøre biblioteket til en møteplass for alle typer mennesker. Det gjelder for eksempel de såkalte "gamerne".
Drammensbiblioteket arrangerer spillnetter. Jeg liker det veldig godt. Jeg vil ha "gamerne" inn i biblioteket. Online-spillerne skjønner virkelig at det digitale og det analoge er to sider av et menneske. De spiller spillene sine online, sitter med øretelefoner og mikrofoner og kommuniserer på Skype, men de vil ha mer! Når de har fri, får de mor eller far til å kjøre seg og pc-en til en av de andre i
gruppa eller "guilden", de sitter side om side med pc-ene og mikrofonene sine, tett i tett på det samme rommet. Det absurde er at fremdeles kommuniserer de online på Skype. Det ser da gudhjelpemeg ikke ut som om de har bruk for det fysiske rommet, men de vil ha det! Og biblioteket er perfekt for denne kombinasjonen. Ikke bare for de som spiller online-spill, men for mange av oss. Vi leser og låner online, vi diskuterer online, men vi trenger møtestedene, vi trenger kulturarenaen og vi trenger formidlingen på denne arenaen. Men det koster penger å ha åpent ... det koster penger å ha huset ... det koster penger å ha bibliotekarer i huset ... Og det er kommunene som har ansvaret ...
Bibliotekmeldingen presiserer at biblioteket skal være en arena for lesning og litteraturformidling. Et hus for kultur. Men hvordan? Det utvikles for tiden en nasjonal biblioteknettside, litteratursiden.no, etter mønster fra den danske, litteratursiden.dk, det overrasket meg at det sto så godt som ingenting om denne siden i meldinga. Den fysiske og den digitale formidlingen konstanteres i meldinga, men ... så? I forbindelse med litteraturformidling nevnes det at det bør arrangeres kurs i forbindelse med formidling til barn og unge. Og så står det ikke noe særlig mer. Det er helt ok at biblioteket skal kunne huse kulturarrangementer, men det i seg selv gjør ikke biblioteket til en møteplass for litteraturformidling. Og det er ikke sånn at formidlingskompetanse i forhold til formidling til voksne er noe alle automatisk har. Meldinga sier så vidt jeg har klart å få med meg ikke noe om hvordan formidlerne skal skaffe seg tid og anledning til å ha oversikt over det innholdet de skal formidle. Den peker ikke på at formidling er avhengig av at de som skal formidle vet noe om det de skal formidle, og at det faktisk ikke finnes noe tid i en bibliotekars hverdag som er satt av til lesning. Hvis en leser Cecilie Napers artikkel, Fra mangfold til enfold, om norsk litteraturpolitikk og norske lesevaner i forandring, er det naturlig å tenke at vi må utvikle et bibliotek som tilføres ressurser til å formidle både gammelt og nytt innhold. Alle rammene biblioteket skapes innenfor er viktige, men dét er også innholdet, uansett om det finnes i bøker eller på filer.
Bibliotekmeldinga peker på en uendelighet av muligheter for bibliotekinstitusjonen. Jeg vil bare få lov til å peke på de "sikkerhetshullene" som finnes i den, slik at en kan sette i gang å tette dem med det samme.
Anne Oterholm
