AV ANNE OTERHOLM
Det første jeg gjorde som nyvalgt leder i Den norske Forfatterforening for litt over seks år siden, var å holde en appell, hvor en samlet bokbransje markerte avstand til moderniseringsminister Morten Meyers ”kulturpolitikk”. Den gang var det ikke bare den faste bokprisen som var under press, men også forfatternes normalkontrakter. Forfattere og andre som så viktigheten av at et lite språksamfunn som det norske hadde en solid litteraturpolitikk, var opprørte over at Kulturdepartementet overlot litteraturpolitikken til moderniseringsministeren. Den gang hadde vi en borgerlig regjering, i dag har vi en regjering bestående av Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Arbeiderpartiet. Jeg har alltid trodd at en borgerlig regjering ville være mer opptatt av å liberalisere bokmarkedet, og se bort fra de litteraturpolitiske argumentene for ikke å gjøre det, enn en rødgrønn regjering. Nå er jeg ikke sikker lenger.
På mandag signerte 16 norske forfattere et innlegg som ble trykket i VG. Bakgrunnen for innlegget er at dagens Regjering ser ut til å ville gjøre det samme som Morten Meyer og Valgerd Svarstad Hauglands Regjering i sin tid gjorde da de overlot litteraturpolitikken til Fornyings- og administrasjonsdepartementet.
Fra innlegget i VG:
”Det finnes i dag en enighet om at forlagene og bokhandlene må ta litteraturpolitiske hensyn. Det betyr ikke at de alltid er gode nok til det, men enigheten forsvinner når myndighetene åpner for fri konkurranse. Og det er forfatterne, og norsk litteratur og språk som taper om Regjeringen bestemmer seg for å kaste vrak på Gunn Karin Gjuls forslag om en framtidsrettet boklov. Vi ber om at Regjeringen støtter norsk litteratur og norsk språk ved å støtte forslaget om en norsk boklov.”
Underskriverne var Niels Fredrik Dahl, Marit Eikemo, Jon Fosse, Frode Grytten, Erik Fosnes Hansen, Vigdis Hjorth, Roy Jacobsen, Trude Marstein, Anne Oterholm, Per Petterson, Tore Renberg, Dag Solstad, Thorvald Steen, Linn Ullmann, Helene Uri og Herbjørg Wassmo.
For moro skyld har jeg funnet fram igjen appellen fra 2005, som altså publiseres på nytt på Forfatterforeningens nettsted i dag. Jeg krysser fingrene for at appellen fra 2005 ikke lenger er relevant, selv om jeg er redd den dessverre er det.
Appell holdt i 2005:
”Regjeringen betrakter norske forfattere som ordinære næringsdrivende. Moderniseringsministeren ser ingen forskjell på en salgsbod og et forfatterskap. Politikerne vil ha hardere konkurranse mellom forfatterne. Man forsøker å ta fra oss grunnleggende rettigheter som fagorganiserte. Men sjelden har norske forfattere stått mer sammen, og prinsippene om soldidaritet og kollektiv tenking er viktigere enn noen gang før.
Den norske Forfatterforening protesterer på det kraftigste mot at Moderniseringsdepartementet og Konkurransetilsynet nå er satt til å legge premissene for utformingen av norsk kulturpolitikk. Det er umulig å forstå hvordan et samfunn kan være tjent med at litteratur skal reduseres til en billigst mulig forbruksvare. Det er kulturpolitikerne og Kulturdepartement ved kulturministeren som må utforme en litteraturpolitikk. Ikke Konkurransetilsynet, ikke Moderniseringsdepartmentet, men kulturministeren
Høringsfristen for forslaget til forskrift for den nye bokavtalen går ut i dag.
Partene i Bokavtalen har gjennom sine siste forhandlinger redusert fastprisperioden fra ett år i tillegg til utgivelsesåret, til nå bare fire måneder i tillegg til utgivelsesåret. Mange av oss syns at vi har nådd en grense for lenge siden. Konkurransetilsynet ser imidlertid ut til å være av helt motsatt oppfatning, og foreslår en ytterligere reduksjon, som gjør at fastprisen står i fare for å bli en ren illusjon.
Fastprisen er ment å skulle opprettholde mangfoldet i litteraturen, den er ment å skulle hindre et stadig større fokus på færre og færre titler, som gjør at mangfoldet i norsk litteratur blir usynlig. Den er ment å skulle sørge for en sikkerhet for forlagene, slik at de fortsetter å gi ut de bøkene som nettopp et lite språksamfunn som Norge er nødt til å ha, men som de ikke vil få dersom utgivelsespolitikken utelukkende skal reguleres av et fritt marked. Vi ønsker en sterk norsk litteratur, ikke en smal litteratur bestående av få titler. Gjennom den nye bokavtalen svekkes fastprisen. Gjennom Konkurransetilsynets forskrift vil den falle fra hverandre.
Kulturdepartementet overlater til moderniseringsministeren og Konkurransetilsynet å drive prispolitikk istedenfor kulturpolitikk, samtidig som det bare er et postulat at det nye systemet vil føre til billigere bøker. Priskriger på bestselgere, ja, helt sikkert, men det brede utvalget av litteratur vi har i dag vil etter all sannsynlighet bli dyrere og mer risikabelt å utgi. Det er merkelig at kulturpolitikerne godtar dette. Det er ikke engang bare merkelig. Det er helt uforståelig.
Samtidig foreslår den nye forskriften, sånn i forbifarten, at normalavtalene våre ikke lenger skal operere med faste royaltysatser. Ikke bare skal en bred utgivelses politikk gjøres så vanskelig som mulig, den allerede vanskelige økonomiske situasjonen som mange forfattere er i skal settes under press. Standardavtalene er i praksis våre ”tariffavtaler”. Av skattetekniske årsaker gir royalty forfatterne status som selvstendig næringsdrivende. Konkurransetilsynets forslag til forskrift innebærer at vi mister vår kollektive forhandlingsrett. Dette er å sette oss et halvt hundre år tilbake og vi må på det innstendigste be om at kulturpolitikk heretter utøves av Kulturdepartementet og ikke av Konkurransetilsynet og Moderniseringsministeren, noe som for alle andre enn de tre involverte parter framstår som en fullstendig absurditet.”
