Kunstnernes aktivitet, arbeids- og inntektsforhold per 2006! En rapport fra Telemarksforskning - Bø om norske kunstneres levevilkår, den såkalte levekårsundersøkelsen.
Mange av oss har ventet lenge på den. Følelsen av at ikke alt står bare bra til med økonomien til dem som lever som kunstnere, er stadig sterk. Rett før sommeren kom endelig rapporten!
Kanskje syns vi at svarprosenten i undersøkelsen er litt lav. Blant de skjønnlitterære forfatterne var svarprosenten på 34. Det høres
lite ute. Det er lett å begynne å spekulere: Mon tro om det er en overvekt av "rike" blant svarerne, eller om det er de "fattige" som dominerer?? Jeg vet om mange forfattere som ikke svarte. Det var for mange sider ved økonomien de ikke hadde oversikt over, så mange arbeidsgivere de ikke husket rekkefølgen eller årstallet på, det økonomiske livet for kaotisk!
Det betyr at allerede ved å se på svarprosenten, allerede ved å høre på unnskyldningene som noen av kunstnerne bruker for ikke å svare, vet en mye om en alminnelig kunstners alminnelige yrkesliv: Det preges av uforutsigelighet, uoversiktlighet, av ikke-kunstnerisk og kunstnerisk arbeid i en usalig blanding, samt store forskjeller innad i hver enkelt kunstnergruppe.
Likevel er det sånn at dersom noen hadde ønsket å bruke denne undersøkelsen til å sette kunstnergruppene opp mot hverandre, kunne en
gjort det. For undersøkelsen bruker ikke så rent lite tid på å diskutere hvem som gjør det best og dårligst de ulike kunstnergruppene seg i mellom. Hvem har hatt økonomiske framgang de siste årene, hvem har hatt tilbakegang, hvem står på stedet hvil? Billedkunstnere, dansere, dramatikere, poeter? Slike diskusjoner har lett for å tilsløre det viktigste: at de ulike kunstnergruppene, uansett kunstnergruppe ikke har hatt en lønnsutvikling som kan sammenliknes med resten av samfunnet, og da snakker en faktisk ikke om at kunstnerne skal forsøke å ta igjen inntekten til andre yrkesgrupper i samfunnet, en snakker bare om at de ikke skal sakke enda mer akterut.
Siste velferdsundersøkelse var fra 1993-94 og ble publisert 1996. Det er naturlig å sammenlikne undersøkelsen 2006 med undersøkelsen i
93-94. En sammenlikning viser at kunstnergruppen på tross av dårlige økonomiske betingelser har økt. En sammenlikning viser at kunstnernes inntekter ikke holder tritt med resten av befolkningens lønnsvekst. Undersøkelsen diskuterer om ikke kunstnernes atferd må kunne sies å være bare en smule irrasjonell når en ser disse to punktene i sammenheng. Det antydes en mulig forklaring i at kunstnerne har en tendens til å overvurdere seg selv og sitt personlige potensial og muligheten for at akkurat de skal vinne i det store lotteriet, det vil si bli rike og berømte! Når en leser denne undersøkelsen, kan en komme til å tenke at samfunnet vårt har grunn til å være takknemlige for kunstnernes hybris. For når fallet kommer og hverdagen slår ut i full blomst og kunstneren går i minus, er det allerede skapt kunst ...
Undersøkelsen sier imidlertid også at selv om kunstnerbefolkningen har økt sterkt, har det ikke ført til noen foryngelse i gruppen. Kan det være en sammenheng med kunstnernes i utgangspunktet urealistiske tro på at det kommer til å gå meg bedre enn de andre? Kan det være slik at når en kunstner innser at de økonomiske betingelsene ikke kommer til å bli stort annerledes for ham eller henne enn for andre, så innser også vedkommende at det beste er å se seg om og finne på noe annet å gjøre? Selv om mange kaster seg inn i kunstneryrkene, er det kanskje mange som kaster seg ut igjen også?
Om det er tilfelle, er det en ting som er helt sikkert: Den typen kortsiktighet gagner ikke kunsten i Norge!
Min mor som er fra vestlandet og over åtti og av fattig fiskerslekt, har hele livet mitt hevdet at ingen kan kjøpe lykke for penger. Penger er aldri det viktigste, sier hun. Det en imidlertid trenger, sier hun, er såpass mye penger at en slipper å tenke på dem hele tiden.
Anne Oterholm
