Jeg tror ikke en kan overvurdere hvor stor betydning både organiseringen av og størrelsen på tilskuddsordningene har, for kunstnerne. Derfor er det også svært viktig at Kulturdepartementet inviterer kunstnerne og deres organisasjoner til dialog rundt disse spørsmålene.
Det er to forhold jeg syns er helt grunnleggende når en skal diskutere kunstnerne og tilskuddsordninger:
1. Ulike kunstnere innenfor ulike kunstnergrupper vil kunne ha svært ulike behov. Mitt inntrykk er også at det mellom kunstnerorganisasjonene er stor forståelse og aksept for dette. Ingen ønsker at tilskuddsordningene på hele feltet skal skreddersys etter kun en eller to av kunstnergruppenes behov.
2. De aller fleste kunstnere har et stort behov for å kunne tenke langsiktig.
Først til organiseringen: Når det gjelder tanken om å slå sammen stipendkomiteene fordi det tilsynelatende vil føre til en effektiviseringsgevinst, er dette et dårlig forslag.
I Forfatterforeningens stipendkomité, pålegges 9 medlemmer til enhver tid å være oppdatert på alle norske skjønnlitterære forfatterskap hvis forfatter kan tenkes å søke stipend. Medlemskap eller ikke medlemskap i Forfatterforeningen er i stipendsammenheng irrelevant; Stipendkomiteen skal kunne samtidslitteraturen. I tillegg rullerer medlemmene i stipendkomiteen og representativitet og diversitet etterstrebes i komiteens sammensetning. Komiteen settes sammen med tanke på geografi, kjønn, sjanger, alder osv osv.
I det store og det hele fungerer dagens stipendkomiteer nettopp slik Løken-utvalget mener de (som fagutvalg) skal fungere, beslutningene er spredt, de er lite resurskrevende, de sikrer kunstfaglig kompetanse og likebehandling, og sørger for at prinsippet om armlengdes avstand opprettholdes. Hos de skjønnlitterære organisasjonene koordineres også søknadene på en enkel måte slik at søkerne som søker stipend flere steder skal ha minst mulig arbeid med dette. En sammenslåing og effektivisering av stipendkomiteene vil bety at færre kompetente personer deltar i tildelingsprosessen, noe som vil åpne for at fagkompetanse som vurderingsgrunnlag erstattes av "kjennskap og vennskap" Vi mener at det ville være katastrofalt. Tilskuddsordningene ville også stå i fare for å bli mindre
treffsikre ettersom kunstnergrupper med ulike behov ville bli bedt om å søke etter de samme kriterier og deretter må behandles som om de skulle være like.
Garantiinntektene
Løken-utvalgets rapport viser til svakheter ved gjeldende ordning med garantiinntekter. Konsekvensene av svakhetene, som vi også ser, bør ikke være at hele ordningen avvikles; men at den utbedres. Avkortningsreglene, som flere har påpekt kan fungere som en fattigdomsfelle, bør endres. Garantiinntektene er en ordning som vil passe ulikt for de ulike kunstnergruppene, men Forfatterne støtter kunstnergruppene (særlig billedkunstnerne og kunsthåndverkerne som virkelig kan nyttiggjøre seg av GI) i at GI-ordningen ikke bør avvikles, men utvikles, gjerne til en litt mindre byråkratisk ordning. Vi ser ikke at dette er til noe hinder for at GI konverteres til arbeidsstipend for andre kunstnergrupper. For forfattere handler det mest om å skape ordninger som sikrer muligheten for langsiktig tenkning. En utbedret GI vil åpenbart kunne være en del av en slik langsiktig forfatterskapstenkning. Forfattere som har GI i dag, og som har lave utgifter, er til dels svært godt fornøyde med ordningen. Forfatter som trenger en inntekt over 270. 000, sliter imidlertid med å få tid til både forfatterskapet og det arbeidet som skal til for å sikre nødvendig inntekt. Årsaken er nettopp avkortningsreglene.
Arbeidsstipend
Det er store ulikheter mellom forfatteres inntekter. Levekårsundersøkelsen viser et stort avvik mellom gjennomsnittsinntekt og medianinntekt hos skjønnlitterære forfattere. Dette er det mest typisk for vår gruppe. Det betyr at svært mange forfattere har langt lavere inntekter fra sitt kunstneriske arbeid enn 216.500 kroner (som er gjennomsnittsinntekten i følge levekårsundersøkelsen). Selv forfatterne med gjennomsnittsinntekt vil være avhengig av annet arbeid for å dekke leveomkostninger for seg og sin familie i dagens Norge. Selv om det finnes andre kunstnergrupper som i snitt har det vanskeligere økonomisk enn forfatterne, så er ikke forfatternes gjennomsnittsinntekt heller til å leve av, veldig mange ligger langt under gjennomsnittsinntekten. Fordelingen av nye arbeidsstipendier de siste årene, har gått i favør av andre kunstnergrupper enn forfatterne. Og en stund er det også ok. På den annen side betyr det at en er i ferd med å akseptere forfatternes inntektsnivå, som befinner seg langt under befolkningens gjennomsnittsinntekt. Dersom en virkelig ønsker at
kunstnernes inntektsnivå skal øke, må beløpet i arbeidsstipendet økes.
Pensjonsretter
Langsiktighet. De aller fleste skjønnlitterære forfattere er faktisk selvstendig næringsdrivende. I realiteten kombinerer forfatterne lønnsinntekt med inntekt som selvstendig næringsdrivende. Både lønnsinntekten og inntekten som selvstendig næringsdrivende vil variere sterkt fra år til år. Royaltyinntekter og inntekter fra ulike "forfatteroppdrag" er pensjonsgivende, i likhet med garantiinntekter og kunstnerstipender som regnes som lønnsinntekt. Men dette innebærer i realiteten at forfattere så godt som aldri vil komme
innunder Otp-ordning eller ha rett til offentlig tjenestepensjon slik alle andre lønnstakere i Norge etter hvert vil gjøre. Verken GI eller
kunstnerstipender gir rett til denne typen pensjon, selv om dette regnes som lønnsinntekt. Forfattere med "vanlig" lønnsinntekt i tillegg til næringsinntekten har ofte mange arbeidsgivere og står dermed ofte heller ikke i et ansettelsesforhold som gir rett til Otp eller offentlig tjenestepensjon. Levekårsundersøkelsen peker på at årsaken til at ikke flere skaffer seg individuelle
pensjonsordninger henger sammen med at det på kort sikt vil innebære enda lavere disponible inntekter. Vi er ganske sikre på at dette er en riktig forklaring, men vil også peke på at næringsinntekten til en forfatter som bruker noen år på å skrive en bok i perioder vil være svært lav, og ettersom pensjonssparing med skattefradrag kun gjelder når næringsinntekten overstiger 1G, så vil dette føre til at pensjonssparing med slikt skattefradrag i mange år vil være uaktuelt.
Anne Oterholm
