Rett før sommeren la kulturminister Trond Giske fram St. melding nr. 35: Mål og meining, Ein heilskapleg norsk språkpolitikk. Formålet med meldingen er, ifølge meldingen selv, å legge grunnlaget for en ny, strategisk språkpolitikk med et helhetlig perspektiv på språk og samfunn. Litt av bakgrunnen er at norsk, som mange andre nasjonalspråk, blir satt under presse i en mer og mer globalisert hverdag.
Foreløpig har jeg ikke tenkt å ta for meg hele språkmeldingen, men en liten del som omhandler den såkalte bokbransjen i Norge.
I Norge gis det hvert år ut en god del bøker. Vi har lenge hatt en bokpolitikk/litteraturpolitikk som har skullet gjøre det mulig å opprettholde bredden og mangfoldet i norsk litteratur, til tross for at vi tilhører et lite språkområde. De fleste vil nok også si at denne politikken har vært vellykket. I forhold til antallet norsktalende, har vi en sterk litteratur.
Det er punkt 7.6.5.13 i språkmeldingen som tar for seg den såkalte "Bokavtalen" som er inngått mellom Forleggerforeningen og
Bokhandlerforeningen etter dispensasjon fra konkurranseloven gjennom en egen forskrift. Bokavtalens kulturpolitiske siktemål er begrunnelsen for denne dispensasjonen. Bokavtalen skal blant annet legge til rette for å styrke den posisjonen bøker har i Norge. Den skal bidra til å holde oppe og sikre bredden og kvaliteten i norsk bokutgiving, og sørge for et effektivt og landsdekkende bokhandlernett slik at forbrukerne sikres lett tilgang til et mangfold bøker. Bokavtalen er med andre ord ikke bare en handelsavtale mellom to parter, men et litteraturpolitisk dokument.
"Frå ein statleg ståstad er det avgjerande viktig at avtalen mellom partane i bokbransjen i røynda fungerer slik at bokhandlar over heile
landet har eit breitt frambod av norskspråklege bøker av ulike sjangrar. Det kan ikkje bli slik at det er staten som gjennom innkjøpsordningane og andre verkemiddel får eit eineansvar for å tryggja breidda i norsk litteratur. Bokbransjen har ei plikt til å ta kulturpolitiske omsyn i verksemda si. Departementet forventar at bransjen kjem fram til ordningar som sikrar dette." (hentet fra
språkmeldingen)
Konkurransetilsynet konkluderer i en rapport i sommer med at bredden i norsk litteratur er mer enn opprettholdt etter at den siste Bokavtalen ble inngått. Men til tross for Konkurransetilsynets optimisme, vet de fleste forfattere at denne konklusjonen skjuler store deler av den virkeligheten forfatterne forholder seg til. Alle aktørene i bokbransjen, inklusive forleggere og bokhandlere, vet at den siste bokavtalens endringer i abonnementsordninger har ført til at svært mange skjønnlitterære titler har fått en sterkt redusert distribusjon. Det betyr ikke at antall titler er redusert foreløpig, men at tilgjengeligheten og muligheten for at mange norske diktsamlinger og romaner noen gang skal kunne nå fram til forbrukerne, i dag er mikroskopiske.
Så lenge titteltallet tilsynelatende ikke reduseres er ikke dette interessant for Konkurransetilsynet. Når Konkurransetilsynet registrerer at antall solgte titler har økt med flere tusen, nekter de å se at bredden i norsk skjønnlitteratur i løpet av en tiårsperiode vil bli betydelig svekket i dette systemet. Men hvor lavt kan opplaget på en bok være uten at forlaget kansellerer utgivelsen? Og dersom forlagene begynner å kansellere utgivelser på grunn av manglende distribusjon, hvilket ikke er unaturlig, hvor lang tid tar det før en ser at bredden i ny norsk
skjønnlitteratur er borte?
Forfatterforeningen kommer til å arbeide for at bokbransjen skal ta språkmeldingen og signalene fra kulturministeren på alvor ved å innføre
abonnementsordninger i Bokavtalen som ivaretar distribusjonen av bredden av blant annet norsk skjønnlitteratur. Uansett konkurransetilsynets behov for å stikke hodet i sanden, handler dette om å opprettholde en litterær bredde i Norge i årene framover!
Anne Oterholm
