Pianoet i bokhandelen Orre Libris på Jæren blir spilt på nesten daglig, som regel av en eldre mann som "har vore her i adle år", men også av dem som måtte føle en dragning mot tangentene. Margrethe Øgård Orre vet å spille på flere strenger i bokhandelen og har på mange måter nådd målet om om å skape en kulturstue på det forblåste sørvestlandet.
Orre Libris har vunnet priser før, flere av dem. Idag teller bokhandelen fem ansatte og har en omsetning på femten millioner. Men når vi forhører oss om hvilket abonnement denne bokhandelen som altså har ry på seg for å ha blitt en lokal kulturinstitusjon, lyder svaret noe overraskende L-abonnement. Dette er et abonnement for mindre bokhandler, der man blant annet ikke har gjenkjøpsplikt. Og de 300 titlene man må ta inn årlig svarer kanskje ikke helt til den bredden man forventer av en såvidt omtalt bokhandel? Velger man L-abonnement slipper en for eksempel å ta inn lyrikk i noen særlig grad. Det kan virke som om entusiasme og lesesirkler er en større styrke enn et kresent utvalg. 
Margrethe Øgård Orre svarer lavmælt og andpusten. Vi ringer midt i viraken rundt Ord i Vinden-dagene, som går for seg i butikkens lokaler. I dag kommer Jan Zahl og Andreas Viestad, i går var det Tore Renberg og Tania Michelet. Og siden Michelet aldri har vært på Jæren før, kommer hun tilbake i dag for å få en kjøretur og omvisning i området. Tidligere i uka var Ingrid Aanestad her og leste opp fra sin andre roman, en forfatter som Orre karakteriserer som lokal.
- Og du vet, da kommer jo hele slekta, så det blir fullt hus. Vi har solgt 140 billetter til disse dagene, i går var det 90 gjester her.
Det er ikke skrint mellom de lokale forfatterne her; Arve Garborg, Torvald Tu, Theodor Dahl, Hans Fredrik Follestad, Tobias Skretting, Tor Obrestad og Helge Torvund. Sistnevnte framheves da også spesielt av Orre som en særlig fin forfatter.
- Hva med et boktips, har du et?
- Må jeg nevne én? Nå? Jeg leser meg jo gjennom bokhøsten. For tiden holder jeg på å lese Tore Renberg, Charlotte Isabel Hansen ja, så du kan jo skrive den. Ellers likte jeg også Øya veldig godt, av Victoria Hislop, men den er jo ikke ny.
Bokhandelen ble startet i 1919 av Jonas Jørstad og kjøpt opp av Margrethe Øgård Orre i 1999. Det er altså på niende året Orre har arrangementer på kveldstid, som bokkvelder og forfatterbesøk for leseringer, skoler og barnehager, lag og organisasjoner. Pianoet tas i bruk hver gang kulturskolen gjør entré, da få elevene både konsert og opplesning. For å komplettere bildet om en kulturstue med særpreg, har bokhandelen det største utvalget av nynorsk litteratur i landet. Man har mer fokus på skjønnlitteratur enn sakprosa, men det først og fremst barne- og ungdomslitteratur det omsettes mest av - og som man bruker mest tid og krefter på. Foruten alle tilstelningene i bokhandelen, tilbringer Orre mye tid på skoler for å delta i foreldremøter og informere om barn og lesing.
Hvilken kompetanse har de fem som jobber her? Vel, det er en bukett av pedagoger, tre er utdannet ved høgskolen, en har fem år på universitetet bak seg og to er veteraner. På klingende Jærenmål sier Orre at de deler opp fagseksjonene litt seg imellom, blant annet kan hun som har vært her i 30 alt om skolebøker, men krysser også hverandres fagfelt. Orre tror ikke det er mange andre bokhandlere som kan skilte med deres kompetanse. De deltar i bokhandlermøter, møter ofte forfattere og har friske diskusjoner med hverandre - og ikke minst med Librissystemet.
- De kan man diskutere med til vi blir grønne i trynet, likevel har vi stor frihet innenfor kjeden. Vi stritter imot alt vi kan. Det er jo synd at alt er blitt kjeder i dag, de fleste bokhandlere mister entusiasmen. Før møtte vi alltid de gamle, gode eierne av butikkene, i dag er det bare
kjeder og atter kjeder.
Jærbuen Orre har så vidt ikke mistet entusiasmen. Gjennom røret kan vi formelig høre henne følge med på forberedelsene til kveldens arrangement, lukte kaffekoppen som står et sted og blir kald og fornemme formiddagsstemningen av travle hender og føtter. Pianospill hører vi ikke, det får nok stå i fred ennå noen timer, før noen setter seg ned og gjør Jæren til et godt sted å være.
