I forbindelse med utdelingen av Bjørnson-prisen 2007 til den syrisk/libanesiske poeten Adonis, avholdt Bjørnstjerne Bjørnson-Akademiet et seminar med tittelen: "Poesiens nødvendighet og poesien som utryddingstruet sjanger", i den forbindelse skrev Mariann Enge om poesien i Aftenposten:
"Poesien utrydningstruet? Det er virkelig ikke mitt inntrykk. Snarere syns jeg samtidspoesien er preget av vitalitet, mangfold og en vilje til fornyelse, ganske i prisvinner Adonis'ånd." Og det kan godt hende at Mariann Enge har rett. Sannsynligvis har Mariann Enge rett. Men gjør det overskriften på Bjørnson-akademiets seminar feil?
Hva om overskriften hadde vært: Poesien er ingen utrydningstruet sjanger, snarere tvert imot.
Hva er det som ikke faller helt på plass med en sånn overskrift? Det er ikke lenge siden man fra Norsk kulturråds side foreslo at en skulle kunne halvere innkjøpet av lyrikk til bibliotekene, og slik spare litt penger, fordi det ifølge utlånsstatistikken ikke er særlig mange som er interessert i å låne poesi. En litt enkel måte å konkludere om poesiens synkende betydning, men ingen røyk uten ild, sies det. Og hvis det er mulig å spare litt penger på noe som folk likevel ikke vil ha, så må en kanskje forsøke? Eller hvorfor er det så viktig at det publiseres lyrikk på ethvert forlag i Norges land, hvis dette er en litterær sjanger færre og færre låner på bibliotekene og kanskje heller ikke har lyst til å kjøpe i butikkene? For er det ikke tall som tyder på det?
Okay? Ny overskrift. Sjangeren er litt utrydningstruet, men det er rett og slett fordi folk ikke vil ha den, og det kan ikke være meningen at poesien skal tvinges på folk. En skal ikke holde menneskene fast og presse dikt ned gjennom halsen på dem. Et samfunn vil alltid være i utvikling, og utviklingen mot et samfunn med mindre poesi enn tidligere, kan være en naturlig utvikling.
Jeg må kaste et blikk på premissene for argumentasjonen min. Det høres riktig ut dette med at en ikke skal tvinge noen til å ta det de ikke vil ha, spørsmålet er om det er noen som gjør det.
I Norge finnes det en såkalt Bokavtale som regulerer handelsvilkårene mellom bokhandlerne og forleggerne og ellers de to aktørenes kulturforpliktelser. I denne avtalen inngår ulike ordninger som skal sikre distribusjon, ikke bare for bestselgende bøker, men for et mangfold av ulike litterære uttrykk. Disse distribusjonsordningene var opprinnelig en del av det en kalte bokhandlerne og forleggernes kulturforpliktelser. I årenes løp har en imidlertid endret mye på disse distribusjonsordningene, noe som blant annet har ført til at poesien i mindre og mindre grad er å finne i bokhandlene. I virkeligheten formidler en ikke i særlig grad dikt i det kommersielle kretsløpet lenger. Bøkene kommer ikke innenfor dørstokken til bokhandlene. På under ti år har 2 nye bokavtaler gjort at poesien i øyeblikket kun distribueres til 25-30% av Norges bokhandlere.
Okay. Ny overskrift: Vanlige bokkjøpere har i liten grad tilgang til poesi.
Så hvordan kan en si noe om hva folk vil ha, når folk i virkeligheten ikke er ment å skulle få velge hva de vil ha? Er logikken at siden poesien ikke selger i titusentalls eksemplarer, så er svaret å utrydde den like godt først som sist, det vil si fra de stedene hvor største delen av befolkningen befinner seg? Som Mariann Enge også påpeker, blir det i vårt samfunn mer og mer vanlig å sette likhetstegn ved høyt salg og kvaliteten på det som selges. Det kan selvfølgelig godt være at det som selger mye er godt, men det behøver ikke være det. I Norge er det blitt slik at det som ikke selger i hvert fall er dårlig, og dermed heller ikke viktig for samfunnet.
Den samme mekanismen preger til en viss grad også anmelderstanden eller i hvert fall dem som bestiller anmeldelsene i norske presse. For poesien anmeldes omtrent ikke. Og selv om de som virkelig er interesserte i poesi, finner fram til poesifestivalene og de alternative publiseringsstedene og nettidsskriftene og opplesningsstedene, så usynliggjøres poesien i de vanlige kanalene. Og at poesien usynliggjøres virker så gjennomført, så strukturelt, så absurd?
Jeg har ikke noen ny overskrift, men jeg har en slags konklusjon: Sjangeren utryddes ikke, for den finner alternative veier. Spørsmålet er om vi vil ha et samfunn som ikke inkluderer det som ikke kan konsumeres motstandsløst? Det poetiske språket? Eller vil vi slåss mot at de kommersielle kreftene skal få lov til å bestemme at dette skal være et språk for en eksklusiv klikk og ikke for alle?
Anne Oterholm
