Et eget hus i Sjøgata i Tromsø, vindeltrapp opp til i andre etasje, der et kombinert frukt- og bokfat venter og lysekrona henger i taket. Det er i andre etasje det er trivelig å vandre mellom bokhyllene i Tromsøs ARK. Men er det egentlig noen forskjell på bøkene vi finner her og de som "søringan" foretrekker? Og er det sant at poetene reiser med Hurtigruta for å selge diktene sine?
Daglig leder Kjersti Ystborg er stolt over den bredden bokhandelen kan skilte med og kompetansen til medarbeiderne. På spørsmål om hvilket abonnement man har, er svaret at man tar inn "det vanlige", det som blir pålagt dem av kjeden. Men Ystborg ser ikke ut til å krympe seg av den grunn, hun påpeker derimot med et smil at den fysisk lange avstanden til ARK og de avgjørende "myndigheter" sørpå nok gir en viss frihet. Som en såpass stor distriktsbokhandel bestiller hun og medarbeiderne bøker etter egen nese og kundenes behov. Og ettersom Tromsø er en studentby, er de med på å supplere studentbokhandelen.
- Jeg deltar selvfølgelig på regionmøter så vel som kjedemøter, og da foretar vi større innkjøp. Ellers spiller det lokale mye inn her, både hva gjelder generell litteratur og poesi. Vi har en avtale med Midt-Troms museum og har ikke minst en del samisk litteratur, noen av dem tospråklige.
Og i denne hyllen med litt hummer og kanari med vekt på lokal litteratur, finner vi ganske riktig samisk litteratur, samt "Sangleker fra Tromsø" og årbøker fra avisa Nordlys. Bøker som gjerne utgis på små forlag, uten ISBN. Men også større verk, som kunstbøker om Harr og Dass, polarhistorie og naturskildring. En forfatter Ystborg trekker fram, som står her med flere titler, er Tromsøs fribyforfatter i 2007, Easterine Kire Iralu fra Nagaland nordøst i India. Året før var hun gjesteforfatter på bokmessen i Göteborg, og i disse dager kan hun oppleves på Sølvberget i Stavanger. Jo, det er unektelig mer spennende å vandre rundt her oppe i annen etasje, der gulvet knirker under teppet, enn å gå nede blant skolemateriell og bestselgere nede i første. Der man heller ikke har noen særlige arrangementer - Tromsø har så mange andre
steder å by på, blant annet den arkitektoniske katedralen av et bibliotek.
Går vi litt lenger inn, rundt hjørnet og inn i neste rom, finner vi også poesien - riktignok sammen med essays, noveller og drama, men altså en hylle i hele sin vertikalitet. Det er ingen selvfølge lenger, ofte blir de avspist med en hyllemeter. Men er det riktig, det vi ble fortalt på
Notabene noen kvartaler unna, at poetene kommer med Hurtigruta og tilbyr sin poesi?
Ystborg nikker lavmælt, jo da, det er ikke er uvanlig med denne formen for distribusjonsvirksomhet. Men ingen utdyping, ingen historier om disse vandringsmenn- og kvinner. Som om det ikke er noe ved det. En får likevel bekreftet at det i landskapet poesi/essay/noveller/drama er lite eller ingen styring fra oven. Det er med andre ord smak, kunnskap - og tilfeldigheter - som styrer. Vesaas og Øen er alfabetiske naboer, av utlendinger finner vi Milton og Auster. Den øverste meteren er okkupert av Ibsen. 
- Hva er det som ikke selger her i forhold til andre steder?
- Det jeg vil kalle typisk hovedstadslitteratur, som avsløringer om organisasjoner. Et eksempel Ystborg trekker fram, er Se & Hør-journalistens avslørende bok om ukebladets arbeidsmetoder, som fikk svært mye omtale i media i fjor. Den vakte ingen interesse i Tromsø.
Annerledeshet er så mye. Vi leter etter den, ønsker den og finner den (for) så vidt. Ser for oss den ensomme poet på Hurtigruta og lurer
egentlig mest på hvordan hun har råd til å bruke den som transportmiddel for å selge sine bevingede ord i karrige sentra, der avstandene som kjent er store. Om vi kjøper myten eller ei, kunne vi likevel ønsket at bokhyllene speilet mer enn sjøfarende poeter, Harrs bilder, villmarksnatur, polarhistorie, samisk kultur og marinbiologi. En billedbok av en russer som hadde haiket med trailer fra Kola kunne gjort seg.
Astrid Nordang
