For et års tid siden søkte to sakprosaforfattere om medlemskap i Forfatterforeningen. Dette medførte en diskusjon på årsmøtet i mars, med vedtak om at styret i DnF skulle utrede forholdet mellom DnF og NFF. Dette har resultert i en rapport, som ble sendt rundt til forfatterforeningens medlemmer. Det har også resultert i et fellesmøte mellom de mer saklige og de skjønnlitterære. Lederen i DnF, Anne Oterholm, har sett på møtet i ettertid, og har disse tankene rundt arrangementet. En måned etter:
- Hvordan vil du beskrive arrangementet?
- Det var et fint arrangement. Fine lokaler. Gode innledere, dyktig moderator som fikk meg til å tenke, og dessuten forfattere med ulike bakgrunn blant publikummerne.
- Hva slags plass tenkte dere på forhånd at det skulle ha?
- Arangemenet ble til for å finne ut om det er slik at sakprosaforfattere og skjønnlitterære forfattere trenger og ønsker seg en arena hvor de kan møtes og diskutere problemstillinger som er relevant for dem, helt uavhengig av hva slags sjanger de skriver i. Iblant handler det kanskje bare om språk? At det var både sakprosaforfattere og skjønnlitterære forfattere blant publikum var vel dermed det viktigste. Og så er det bare å evaluere ...
-
For et års tid siden kom søknader fra faglitterære forfattere til DnF. Det ble diskutert om man skulle åpne opp for enkelte typer sakprosaforfattere. Ble det snakket noe i den retning på dette møtet?
- Man diskuterte ikke rammebetingelser for sak eller skjønn på dette møtet. Det handlet ikke om å definere den ene eller andre sjangeren. Og det syns jeg var ganske greit. Man diskuterte ganske enkelt hvordan finne språk for katastrofen? Hvordan hadde Erika Fatland gjort det? Og hvordan hadde Ingvild Burkey gjort det? Det ble tatt utgangspunkt i konkret tekst. Konkrete hendelser. En sosialantropolog og en poet. Samtalen som ble moderert av litteraturprofessor Drude von der Fehr, åpnet rom til å reflektere i.
- Var arrangementet vellykket?
- Ja. Og ganske interessant å se at det nesten utelukkende var sakprosaforfatterne som deltok i debatten fra salen. Som om sakprosabakgrunnen gjorde det enklere for dem, som om de hadde en mer direkte inngang til tema via språket enn det de skjønnlitterære hadde. Som om debatten på den måten sa noe om forskjellen på sakprosa og skjønnlitteratur. Eller kanskje var det helt tilfeldig. Jeg vet ikke. Det er en observasjon. En interessant observasjon. Ikke at jeg tror at de skjønnlitterære forfatterne er tausere enn sakprosa forfatterne sånn i sin alminnelighet, slett ikke, men når en skulle snakke om å finne språket etter en katastrofe? Det er jo åpenbart at det tar lengre tid å finne språk og form til en etter en katastrofe enn til en sakprosaframstilling.
