Kan en forfatter være for produktiv, i den forstand at det vil trekke arbeidet i tvil? Er ti sider om dagen et målbart kriterium? I gårsdagens Aftenposten bruker kritiker Inger-Margrethe Lunde nettopp Jon Fosses store produksjon som et argument mot at han ikke burde mottatt den internasjonale Ibsen-prisen. Hun kaller det Fosse-på-samlebånd. Tina Skouen tar opp det samme temaet i det nyeste Prosa, da i forbindelse med Karl Ove Knausgårds maratonløp. Vi følger opp vår enquete om skriving og hastverk med innspill fra henholdsvis Ingeborg Arvola og Thomas Marco Blatt.
Ingeborg Arvola: Noen bøker spurter, andre bøker rusler, noen bøker lukter på blomstene, mens andre kjøper juletre av plast.
Ingen bøker er skrevet uten ord.
Forfattere og skrivemåter - det fins like mange av oss som det fins interiørbutikker i verden.
Setter man seg ned og finner likheten mellom Frid Ingulstad og Karl Ove Knausgård, har man et åpent sinn. Selv ikke den utseendemessige likheten er mer enn måtelig slående.
Får de pepper for å skrive raskt? Har langsomt produserte tekster større litterær tyngde?
Tja.
Dickens skrev føljetonger som kom fortløpende på trykk.
Wham bam thank you mam.
Tolkien gjorde seg aldri egentlig ferdig med universet hvori triologien Ringenes Herre, utspiller seg. Han var en språkelsker, og lagde
egne språk fra barnsben av. Foranledningen for Ringenes Herre var språket han lagde til alvene, med sterke grammatikalske fellestrekk med finsk, som han plukket opp ved å lese Kalevala på originalspråket, samt norrønt.
Han ble i grunnen aldri ferdig med bøkene sine.
Hvordan regner man ti sider om dagen? Jeg forsøkte, men det er bokholderi på linje med en sakførers; dagene for funderinger, kladdene som blir kladdet, kladdene som glemmes, kladdene som skrives på kafé, kladdene som finner fram til dokumentene, dokumentene som endres og slettes, skrives om, vaskes på seksti grader og krymper, eller vaskes med skånsomme ullprogram for å spare konsonantene og passe på at tekstene ikke får for korte ermer.
Idiotiske dager.
Geniale dager.
Hva med de voldsomme samuraikuttene som av og til må til?!
Skal de telle med?
Hører handlingskart innunder skriving eller preproduksjon?
Tid er et mystisk kriterium. Ti sider er bare to ord blant alle andre ord i verden. Samtidig blir du glemt som forfatter hvis du ikke gir ut bøker jevnlig. Jeg syns ikke forfattere som produserer, dras ned. Tvert imot, vi leser mye krim, og de største innen krim i Norge, får spalteplass og ros, dybdeintervjuer, opplesninger og bokbad. Krim får jevnt over høyere terningkast enn annen skjønnlitteratur. Jeg vil også skrive krim!
Hva da med hastverksarbeidet? Jeg tror det er noen som mener at noen typer litterære språk er bedre enn andre språk, og at dette litterære utkonkurrerer alle andre kriterier, glem handling, engasjement, sårhet, glem spenst og driv, tørste og sult, glem verden, glem humor, glem alvor - bare gi meg en setning som sitter!
Jeg er ikke av dem. Raija-serien av Bente Pedersen har betydd noe for meg, selv om den ikke briljerer litterært. Samtidig har jeg
rygget vekk fra setninger skrevet av verdensberømte Marcel Proust. Misforstå meg rett - jeg elsker gode setninger, jeg også, men de er der for å sette smak på suppa, og suppa for meg - er den gode historien og karakterer som treffer. Norske forfattere som alltid evner å røre, er for eksempel Lars Saabye Christensen og Karin Fossum. De er hastige, kvikke i tankene, jeg mistenker dem til og med for å gå hastig mellom to gitte punkter, men ingen vil anklage dem for hastverksarbeid? En annen, god forfatter er Ragnhild Nilstun, som gir ut bøker hvert syvende år. Burde hun gi ut bøker oftere enn det? Gjerne det, sier nå jeg, for jeg liker bøkene hennes. Kanskje ville også media ofret noen ord på
en av de beste triologiene som har blitt skrevet i den senere tid, her til lands.
Jeg har likevel ikke tenkt å kreve det.
Tid er et mystisk kriterium. Nåtiden betyr utrolig mye, men i løpet av noen hundreår er de fleste av oss glemt. Kanskje, til og med, tro det eller ei, den prisvinnende, mestselgende serielitteraturen til Karl Ove Knausgård.
Thomas Marco Blatt: Forfattere er forskjellige, de
skriver i ulikt tempo, i ulik sjanger, med ulikt temperament. Det må de få lov til, og det kommer da også fram av forfatterskapene i dag; noen skriver krim, andre skriver poesi, noen har utgitt mange bøker, andre har utgitt få bøker. Anerkjennelsen går på tvers av utgivelseshyppigheten, derfor har Skouens problemstilling godt av en nyansering. Flere av landets mest ansette forfattere er av det høyst produktive slaget, eksempelvis Kjartan Fløgstad, Ingvar Ambjørnsen, Gro Dahle og Jan Erik Vold. Jeg har aldri hørt noen argumentere for at en kresen forfatter som Hans Herbjørnsrud er bedre enn Kjartan Fløgstad med utgangspunkt i hvor mange bøker de to har gitt ut. Jeg stoler på at lesere og kritikere har som mål å vurdere utgivelsen og ikke utgivelseshyppigheten. Hvis så en kritiker mener en forfatters utgivelse(er) ikke holder mål og ser det i sammenheng med utgivelseshyppigheten, ser jeg ikke at det skulle være et problem, det er kanskje til og med plausibelt å påpeke. Man kan jo tenke seg at hvis boken er god nok, vil ikke kritikeren finne utgivelseshyppigheten som relevant å nevne, eller? Å skrive ti sider hver dag er selvfølgelig ikke det samme som at hver side bør utgis.
