Fremskrittspartiet sier i sitt partiprogram at de ønsker et levende kulturliv, fritt for politisk styring basert på personlig engasjement og frivillighet. De vil at kulturpolitikken skal bygge på prinsippene om ytringsfrihet og toleranse, og at tiltak som kommer barn og unge til gode må prioriteres. Arbeiderpartiet og Sosialistisk venstreparti vil også prioritere barn og unge i kulturpolitikken, og ser på frivillighet som et grunnleggende gode for samfunnsmedlemmer. Heller ikke Ap og SV ønsker politisk styring eller kontroll av kunst og kulturliv. Og jeg tror sågar at alle de tre partiene snakker om viktigheten av samhandling mellom frivillig sektor og profesjonelle aktører, også Fremskrittspartiet. Så vidt jeg kan se vil alle litt større politiske partier i Norge i dag ønske å ha en kulturpolitikk. Og det er ikke minst takket være Trond Giskes evne til og arbeid for å heve kulturens og kulturpolitikkens status i Norge.
Det litt morsomme med FrP er at de i sitt partiprogram sier at forholdene må legges til rett for at idrettslag etc kan basere driften sin på egeninntekter fra dugnad. Jeg tror at de fleste av oss som er vant til å arrangere loppemarkeder for korpset eller stå i kiosken for hockeylaget vil stoppe opp et lite sekund og tenke at det ikke føles som om vi trenger politisk tilrettelegging for at vi kan fortsette å stå i kiosken og selge vafler. Det klarer vi ganske fint, tenker vi, uten hjelp. Sånn har det alltid vært.
Men det er ikke viktig. Og jeg skriver ikke dette innlegget primært for å skrive om frivillighet og dugnad. Problemet er at det ofte er så vanskelig å kjenne seg igjen i mye av det som blir sagt i kulturdebatter i Norge. Og når en ikke kjenner seg igjen, så er det så vanskelig å delta i dem. Jeg vil sitere fra Dagsavisen 10. juli 2009, et innlegg fra Knut Roger Andersen (Ap)
"Folk flest i dette landet har et enkelt og realitetsorientert forhold til kultur. De fleste av oss identifiserer oss med korps- og korkulturen, amatørteaterverden og idretten, som massekultur. Hvorfor latterliggjøre FrPs satsing på dette? Det er her den vestkantpregede gjengen på Kunstnernes Hus gjør motstanderne av FrP en bjørnetjeneste. Jeg er overbevist om at flertallet i Norge i sterkere grad identifiserer seg med mangfoldet av kultur og opplevelse. Det er noe FrP «treffer» ved sin leir i Bø nylig."
Da jeg leste dette innlegget trodde jeg nesten ikke mine egne øyne. Hva er det Andersen sier, tenkte jeg? Hvilke er disse menneskene som, ifølge ham, latterliggjør FrPs eventuelle satsing på korps og kor? Den vestkantpregede gjengen på Kunstnernes Hus ... Men jeg kjenner virkelig ingen forfattere eller andre som vil latterliggjøre en satsning på korps, kor, amatørteater og idrett. Jeg kjenner ingen som vil latterliggjøre ønske om å forankre kunst og kultur i lokalsamfunnet. Kunstnerne er, som alle andre i Norge, en del av den lokale frivilligheten i Norge på fritiden sin. Vi er med på å arrangere loppemarkedene, vi konkurrerer stadig om hvilket loppemarked som har størst omsetning på boksalg, for det har vi nemlig full oversikt over! Det frivillige kulturlivet er et utgangspunkt for mange kunstnere: gleden ved musikken eller dramatikken begynte i korpset eller amatørteateret. Det en politiker selvfølgelig ikke må glemme er at dersom det satses for mye på kultur for barn og unge, så er det også en risiko for at barn og unge vokser opp til å se på musikken og litteraturen som en
viktig del av samfunnet, og i noen tilfeller (selv om det ikke er så ofte) ender opp som kunstnere ...
Spørsmålet mitt er hvorfor blir diskusjonen om kultur så unyansert?
Ulf Erik Knudsen, kulturpolitisk talsmann i FrP skriver i et innlegg i Dagsavisen: "At noen smale film- og teaterproduksjoner vil bli borte med FrPs kulturpolitikk kan nok hende. Men poenget må jo være å lage film og teater som folk vil se. Å gi kunstnere offentlige midler for at de kun skal lage det de selv synes er vakkert og intelligent, er meningsløst. Vi vil la folk bestemme selv."
Ser ikke Knudsen at når Knut Hamsuns 150 årsdag feires på Hamarøy, så feirer alle? Det er ikke en liten forsoffen gjeng av selvgode kunstnere som drikker rødvin og fører intellektuelle samtaler seg i mellom. Jeg vedder på at det fins Fremskrittspartivelgere òg, som feirer. Spørsmålet er kunne Hamsun leve av skriveriene sine? Behøvde Hamsun stipend? Ja, han behøvde det. Jeg tror at det eneste de som feirer og leser Hamsun har felles er at de har solgt vafler eller arrangert et loppemarked. Vi gjør sånne ting i Norge. Men i Norge har vi også hatt en aktiv og god kunst- og kulturpolitikk i mange, mange år. Vi er ikke et stort nok land til at vi kan ha en mangfoldig og levende kunst og kultur, som reflekterer vår likhet og vår forskjellighet uten at fellesskapet ønsker det i form av bevilgninger. Å bygge og bevare forfatterskap og norsk språkkultur involverer arbeidsstipend. Vi klarer ikke opprettholde litteraturen på det nivået den er i Norge i dag uten. Markedskreftene og kulturpolitikken må utfylle hverandre. Jeg er fremdeles så naiv at jeg tror veldig mange av oss som bor rundt i Norge ønsker oss en mer mangfoldig kunst og kultur enn forholdene ligger til rette for ut fra innbyggertall.
Kan hende er ikke Norge en stor kulturnasjon, men det forhindrer oss ikke fra å ville ha en engasjert kulturpolitikk! To helger i året er jeg med på å arrangere loppemarked for Lilleborg Skoles Musikkorps. Mitt ellevte går av stabelen lørdag 5. september, og det kommer til å gå fint! Bare ikke sett amatørene opp mot de profesjonelle. En hel haug av oss er begge deler!
Anne O
