Et menneske er en hud mellom to former for kaos.

(…) når herre og sjåfør fanger hverandres blikk i speilet, åpner det seg som en dør inn til en garderobe, og så har de to plutselig sett hverandre nakne. (…) Og inne i den forseglede bilen var herre og sjåfør på et eller annet vis blitt en og samme kropp den kvelden.

Språk er mot: evnen til å tenke seg en tanke, uttrykke den, og dermed la den bli virkelighet.

Det er lenge til eg skal døy,
har eg bestemt.
Det er mykje eg skal ha gjort
før den tid,
mange jenter eg skal kysse
og gifte meg med,
mange land eg skal besøke
og hav eg skal symje i.
Og når døden ein dag kjem
i den store svarte bilen sin,
skal eg først be han inn
på ein kopp svart kaffi
før vi set oss i bilen og kjører.
Og når døden snur seg mot meg
og spør: No, har du fått
gjort alt du skulle?
skal eg svare fornøgd:
Ja, det har eg.

Eg skulle nok ha levd i dinosaurane si tid. Då var det høveleg varmt. Dei ville vore mykje større enn meg, men eg ville vore mykje klokare. Medan dei dundra over markene og plaska gjennom sumpene og åt kvarandre opp ville eg sitje heime og finne opp elden og hjulet og krutet og andre nyttige saker. Dei ville snart finne ut at dei hadde bruk for meg. For livet var aldri greit for ein dinosaur. Kjærleikslivet var t.d. ofte ein samanhengande katastrofe. Før eller seinare kom dei til punktet: No må eg vite om ho elskar meg eller ikkje. Gå og hent han som er så jævla smart!

Munch kopierte de maleriene han solgte fordi han betraktet dem som sine «barn» og nødig ville skilles fra dem. Nye versjoner av gamle motiver skyldes også at han gjentok og varierte de traumatiske erfaringene fra barndommen. Munch gjenoppdaget i en viss forstand mer av den ytre verden etter sammen- bruddet, og malte tømmerstokker, hester og arbeidere på Bergensbanen.

Rimbereid er ikke bare den mest nyskapende norske poet for tiden, men også den mest konkrete, den som tydeligst dikter om hele samfunnet, hele den sosiale tilværelse.

Glemselen er en liten larve som kryper rundt i hjernen din og spiser opp alfabetet.

Navnet mitt ble et varemerke. Jeg skulle gjerne ha sagt at det var planen fra starten av. Men den eneste planen min var å fortsette å skrive bøker. (Men jeg har ingen interesse av å presse min politikk på leserne).

Så skal vi ta toget hit til Malmö, så skal vi sette oss i bilen og så skal vi kjøre hjem til huset vårt, og hele veien skal jeg nyte, virkelig nyte tanken på at jeg ikke lenger er forfatter.