Kroppen til Gunstein Bakke merker nøyaktig når han må legge i ei skie for at elden ikkje skal døy ut. Då reiser han seg, sjølv om det er midt i ei setning. Det er vedomnen i stova på Gotland som held liv i forfattaren.
(Bilde: Gunstein Bakke (t.h) i lag med Tyskland Forfattarlandslags nummer 15 under ein forfattarlandskamp.)
- Dei er som oss eller omvendt. Like sure og kritiske i utgangspunktet. Og
folk som er som ein sjølv veit ein alltid korleis ein skal mjuke opp.
Gje dei det dei ikkje trudde dei ville ha på ein ny måte, og snakk til
dei på ein måte som gjer at dei skyller alle fordommane sine ned med øl
og knusktørr kvitvin." Slik skildrar frontfigur i Bergen Mandolinband, Gaute Sortland, det å spele på litterære arrangement. Les ein mindre sur, og ukritisk sommarprat med Sortland:
(Foto: Bergen Mandolinband/ Olav Christer Rossebø, Gaute M. Sortland, Ingemund Askeland, Kjetil Olai Lundø og Ståle Holgersen.)
- Flere forfattere burde bli musikknerder, mener Jenny Hval, som vi kunne ha snakket med om trash i litteraturen, om lydstøy og white trash, eller om den siste plata hennes, Viscera, årets beste plate i Norge. Men denne gangen blir det snakk om slippearrangementet, om Hval som en forlagsyndling hva slippefestoppdrag angår, om det "altfor høflige forfatterpublikumet", og om motsatsen, om australske hippiefester hvor man danser til alt. Også til lyden av gresset.
Forfatterforeningen driver forlagsturisme denne våren, og besøker ulike aktører i forlagsbransjen. Hvordan jobber forlagsredaktører som Bjørn Aagenes eller Nils-Øivind Haagensen? Og hva med en bergensbasert illustratør og omslagsdesigner: Har hun andre prosesser og arbeidskår enn for eksempel Egil Haraldsen fra Exil Design? Les og lær mer om Gunvor Rasmussen, et purungt hotshot av en grafiker og tegner som ble fanga opp av daværende magasinredaktør for Bergens Tidende, Christina Pletten, midt på 00-tallet. Siden da har Rasmussen satt fingermerket sitt på BT-magasinet. Bokstavelig talt - gjennom en tegnestil som har vært uvanlig analog til 00-tallet å være.
Bokomslaget er en salgsplakat. Den skal helst stå og stråle i hyllene hos bokhandelen. Ikke så rart, kanskje, at Cathrine Krøger er sint på forlegger Arve Juritzen - som dro en setning fra hennes bokanmeldelse ut av kontekst og satte på omslaget. Hvilke sitater, blurbs og baksidetekster som kommer på omslaget er ofte redaktørens valg. Det kan være valgt i samarbeid med forfatteren av boka. Men hva med formgiveren, hvor mye reell makt har han for omslagets helhetlige presentasjon? Grafiker, tegner, fotograf og typograf Egil Haraldsen kom en gang til å "skrive med" på Dag Solstads Ellevte roman, bok atten:
- Det var et typografisk omslag, men jeg hadde en følelse av at jeg hadde laget for lite «design», forteller Haraldsen:
- Så mens sykkelbudet som skulle til trykkeriet med originalen ventet, satte jeg hakeparenteser rundt Dags navn og anførselstegn rundt tittelen, sendte det av gårde og glemte hele greia. Da anmeldelsene kom, var mine desperate typografiske påfunn på omslaget lest inn i teksten og ble en del av fortolkningen. Man kødder ikke ustraffet med tegnsettingen i intellektuelle miljøer, sier han, som i en årrekke har laget mange av omslagene for Oktober Forlag og som har fått satt et fingermerke på "oktoberbøkene" og gjorde de lette å skille ut mellom
andre forlags bøker i butikkhyllene. Nå jobber han for en lang rekke forlag og andre oppdragsgivere:
Hvordan jobber de ulike aktørne i bokbransjen? Hvordan tenker omslagsdesigneren: Skal illustrasjonen si det samme som boka, eller noe annet, noe mer? Og hvilken utdanning og bakgrunn har de mest leste litteraturkritikerne i landet? Hvor ofte sender Bjørn Aagenæs tekstmeldinger til Kolon-forfatterene?
Hold deg oppdatert med siste nytt.
