Den norske Forfatterforening (DnF)

Navn: Ragnhild Moe
Psevdonym: Edy Poppy
Født: 1975, i Bø
Bøker:
Sammen. Brudd (Gyldendal Norsk Forlag 2011)
Anatomi. Monotomi (vant Gyldendals konkurranse om beste, norske kjærlighetsroman i 2005)
Har også bidratt til flere antologier, som Rosa Prosa (Gyldendal Norsk Forlag 2006)
Edy Poppy vokste opp på en gård i Bø i Telemark. Hun har tilbragt flere år i
Montpellier, London og Berlin. Debutromanen Anatomi.
Monotoni har blitt oversatt til italiensk, tysk, finsk og polsk.

MK: Hva har du skrevet som du er mest stolt over?
EP: Jeg deler ikke skriften min opp i hierarki på den måten. Jeg prøver alltid å være mest stolt over det jeg skriver akkurat nå. Uansett tid, uansett alder. Hver epoke har sin sjarm, sin presisjon, sin kunnskap, sine skjønnhetsfeil og sin skrift.
MK: Da, nå; hvorfor har du skrevet, hvorfor skriver du?
EP: Jeg vil knuse et vindu, og dytte deg utfor. Bokstavene mine er glasskår.
MK: Hvis du ikke hadde blitt kunstner, hva kunne du tenke deg å være?
EP: Jeg har aldri kunnet forstille meg et liv utenfor kunsten.
MK: Hvilken bok kunne du tenke deg å ha skrevet?
EP: De fem første sidene av Herta Müllers roman Hjertedyr
MK: Hvilken bok kunne du tenke deg å skrive om/ anmelde?
EP: Jeg skriver ikke om bøker, jeg skriver med bøker.

Navn: Erlend O. Nødtvedt
Født: 1984, i Bergen
Skjønnlitterære bøker:
Harudes (dikt, Aschehoug, 2008)
Bergens beskrivelse (dikt, Aschehoug, 2011)
Du kan skrive at jeg er en rødhåret tulling hvis du vil, sier Erlend O. Nødtvedt, når vi ber om råd til presentasjonen av han som nytt DnF-medlem. Senere, når vi spør om hvem som skulle få lov til å skrive biografien om han, vil han visst helst snakke om det biografiske og kunstneren; om det å bruke av seg selv i lyrikken, og om problemene som kan komme av selvmytologiseringen. Møt Erlend O. Nødtvedt, mannen som danset sin forfatterkollega Cesilie Holck tannløs, og som senere arrangerte en fundraising for å "Gi Cesilie smilet (les: en utslått tann) tilbake. Erlend O. Nødtvedt er Bergsvågungdom, er støttespiller og fan for kollegaer, og har sine støttespillere og fans.

Våren 2005 debuterer Agnar Lirhus (f. 1978) med Skogen er grønn. Han får strålende kritikker, blir nominert til P2-lytternes romanpris, og er en av de fire debutantene som blir valgt ut til nordisk debutantseminar ved skriveskolen Biskops Arnö. Lirhus spiller bass for bandet Superfamily, som blir superstars, nesten; låta Taxi Dancing spilles på radioen og på byen. Lirhus hopper av, konsentrerer seg om skrivingen, og leverer nytt manus til forlaget tidlig i 2006. Til øya er den andre romanen hans, og kommer det året. Kritikkene er nå mer lunkne. Noen forstår ikke boka. Noen genierklærer den. Lirhus søker om medlemskap i Den norske forfatterforening, og får søknaden avslått.
- Da jeg debuterte gikk det så jævlig bra. Men jeg skjønte vel ikke helt hva det innebar å skrive en bok til, sier Lirhus fem - seks år senere:

Lars Petter Sveen (f. 1981) er no innrullert som medlem i DnF på grunnlag av to bøker: Debutboka frå 2008, Køyre frå Fræna og Eg kjem tilbake, som kom i vår.
- Novella er ein periodevis utskjelt sjanger. Men du vann Tarjei Vesaas Debutantpris for førsteboka di. Ingvild Rishøi er nå nominert til Brageprisen for ei novellesamling. Og Kjell Askildsen, novellemeisteren, blir støtt og stadig trukke fram som ein av våre største. Er det ein ambivalens i ordskiftet om noveller?

Majken van Bruggen  (f. 1973) er fra Halden, og debuterte med romanen Månefjellet i 2008. Bare et par år senere kom oppfølgeren Julia og Leon, en roman om kjærlighet mellom ung mann, yngre kvinne. Et tema i tiden. Eller et klassisk tema? Les Bruggens refleksjoner rundt andreboka og annen litteratur her:

Når Det litterære Råd møtes, er det ofte for å innrullere nye medlemmer. Alle nye medlemmer fra de siste tre årene er inviterte til seminar for nye medlemmer. Seminaret skjer i kveld, på Forfatternes hus. En av de som kommer til seminaret er Kari Fredrikke Brænne (f. 1966). Som vorspiel til seminaret presenterer vi herved et intervju om å være medlem av fem-seks kunstnerorganisasjoner, om fraværet av barokke forestillinger i Norge, om romanens muligheter, og viktigheten av alltid å ha kaffe i huset. 

Skuespilleryrket har lært Hilde Sophie Plau å lese mellom linjene. Og å stryke i tekst. Ikke rart at dette intervjet med henne har blitt så stramt. Bli litt kjent med et av DnFs ferskeste medlemmer her: