Wera Sæther fikk Ytringsfrihetsprisen for 2012 på bakgrunn av at hun, i over fire tiår, hadde brukt skriften og livet sitt til å gi stemme til mennesker som av forskjellige grunner var fratatt sin egen. Siden 2004 har Sæther vært inspirator og pådriver for grasrotorganisasjonen Arshi Nagar i det nord-vestlige Bangladesh, som arbeider for å bevare gamle bengalske sangtradisjoner. Sæther debuterte med diktsamlingen Barnet og brødet i 1973, ble medlem i DnF i 1982 og fylte 80 år midt i mai.
Først av alt, gratulerer så mye med dagen som var! Hvordan var det for deg å debutere som forfatter, tilbake i 1973?
Mange rystende, både vidunderlige og skrekkelige, personlige og politiske erfaringer og underligheter har funnet sted siden 1973. Jeg har ikke et presist minne om «hvordan det var å debutere». Jeg fikk debutere og var forbløffet over det, og jeg ble interjuet av flere solide journalister i flere aviser.
Da Barnet og brødet kom ut høsten 1973, bodde jeg i et samfunn med/for psykisk utviklingshemmede i Frankrike. Boken kom i nytt opplag og er ikke glemt. Jeg reiste tilbake fra Frankrike for å fullføre «populariseringen» av hovedoppgaven i psykologi. Kvinnen, kroppen og angsten kom ut som fakkelbok (Gyldendal) i 1974. Det var en stor tid for bøker.
Hva har skjedd siden da, i ditt forfatterskap, i verden?
Jeg har, siden 1966, hatt en sterk visshet i meg om Gud som vind, føtter, måltid og retning. Det jeg har skrevet siden debuten og det jeg, para-litterært, har gjort siden den gangen, er blitt holdt av denne erfarte vissheten, uttalt eller som taus forutsetning. Det jeg har gjort, har jeg kunnet gjøre i et samfunn som «stod fast» i en verden som i de fleste henseender, med unntak av Cubakrisen som skjerpet meg, ikke har hatt kniven over seg.
Det er annerledes nå. Nå renner sanden ut av timeglasset. At verden er sviende urettferdig, har jeg visst siden jeg var cirka seksten. Jeg har skrevet i verden. Jeg har skrevet i det usynlige også. Det usynlige og det uhørte har holdt meg, og åpnet meg for fremmede bevisstheter. Jeg må bevege meg, og er blitt beveget.
Jeg ble åtti år her jeg er nå, med fem hundre syngende barn og noen voksne. Jeg er tvers gjennom bundet til Norge via morsmålet. Det er der jeg kan være poet og tidvis aktivist. Norge som «petrostat» er en stor forstyrrer. Gjestfrihet: både tillate og ta inn fremmede og inntil da uhørte erfaringer. At jeg også gjendikterhører med til den litterære og politiske reisen.
Jeg er blitt kastet om på flere ganger, og har ikke beskyttet meg mot omkastelser. Jeg vet ikke om jeg kunne tåle å være fattig, men vet at jeg tåler fare. Jeg må tåle fare, for vi er jo i fare. 2025 er et skjebneår. Denne verden kan ikke, som systemisk utbyttende struktur, reddes. Jeg debuterte da Norge langsomt ble definert av oljen. Jeg blir åtti det året da Norge ble avslørt som investor i folkemord via pengemakten i den samme oljen.
Du dro nylig av gårde på nok en reise, hvor gikk turen denne gang og hvorfor?
Jeg skriver dette i Bangladesh. Du nevner «reise». Ja, reise i forhold til Norge som utreiseflyplass. Det er ikke mulig å reise med tog hit jeg er nå. I en annen verden, nå: en fredsutopi, kunne det vært mulig. 2025-varianten av verden er ikke holdbar, og er utålelig. Den er basert på krig og andre utbyttinger.
Jeg reiser, ikke uten CO2-skrupler, med fly til mine to østlige destinasjoner: Kolkata og Dhaka; denne gangen Dhaka. Mellomlanding i Doha, en bisart forgyllet forbrukskoloss, og neste mellomlanding i Dhaka, der den administrative rarheten og luftfuktigheten med insekter i slår mot flyplasspassasjeren. Dette er en reise som er en nødvendighet. Hvert år, akkurat hit. Til læresteder for lokale og regionale folkesang- og folketonetradisjoner. Mer enn fire hundre barn lærer.
Jeg bor på et sangtun og var tre dager på sandøya i Brahmaputra dit jeg kom første gang i 1998. Akkurat nå øver Atowar skalaer. I går skylte det tropiske regnet ned på tunet og syngende ungjenter danset i regnet. Jeg ble våt sammen med dem, etter en dag med 35 grader celcius og luftfuktighet på 84%. Jeg fotograferte og filmet.
Hva skjer med deg når du reiser?
Jeg blir mer virkelig.
Skriver du underveis?
Jeg skriver i notatform. Av og til, som i båt på Brahmaputra i forgårs, mens nymånen og en stjerne var å se, samtidig som lyn flerret gjennom skydekket: to diktutkast. Denne gangen filmer jeg mer bevisst enn før. Jeg skriver selvsagt både før reisen og etterpå.
Er det noen steder du drømmer om å reise?
Jeg drømmer ikke (om) reiser. De er forhåndsgitt, samtidig som de kanskje ikke blir gitt. For vi bor i en krigens – og i raserende grad i en klima-og naturødelagt – verden. Flyplasssene i Kolkata og Dhaka kan bli overskylt av havvann, og jeg kan selvsagt bli syk eller ufør. Er det kanskje her jeg skal dø …
Hvordan balanserer du din aktivisme opp mot skrivingen?
Jeg har valgt en posisjon. Den er en enkel, og ikke uten smerte: jeg bor i verden og vil skrive og dø våkent. Morsmålet er norsk, eksistensen er mer enn «bipolar». Det er her jeg er nå sansene blir skjerpet. Jeg vet ikke hva «skjønnlitteraturens rolle» er eller skal være i dag og i morgen. Jeg vet, så å si akutt, at kunst er nødvendig.
Skriver du på noe nytt?
En diktsamling, jeg angrer ikke raseriet, kommer i september. En roman er i bevegelse, nye dikt også. Og jeg vil så gjerne, med kyndig bistand, få lage filmen om det vidunderlige og det prekære, om sang på land som drukner.
Intervjuet er gjort av DnFs nettjournalist, Victoria Durnak.