Kjære forfattere, kjære gjester. Velkommen til det 133. årsmøtet i Den norske Forfatterforening – det største noensinne, med over 220 påmeldte forfattere.
Da jeg tok over som leder for to år siden, formulerte jeg en slags visjon for meg sjøl. Eller, la meg si det på denne måten (for alle skrivende vil kjenne seg igjen i arbeidsmetoden): Jeg gjorde noe greier, og etterpå var det noen som tvang meg til å sette ord på hva jeg hadde prøvd på.
Uansett, visjonen var slik: Jeg ville at fortellingen om Den norske Forfatterforening, hvem vi er, hva vi står for og hva vi har gjort for norske forfattere og norsk litteratur, skulle bli fortalt. Av oss. Forfatterne som kjenner den fra innsiden, og med et språk som representerer hvem vi er: En sammenslutning av folk som på hver sin måte har lidenskap for det skrevne ord.
Lidenskap er et interessant fenomen. Flommer den over, er den lett å gjøre narr av. Det lidenskapelige og det patetiske er nære slektninger. Dette må man leve med, skal man formidle noe som rører ved folks følelser. Men blir den brukt godt, kan den utrette store ting.
Del to av planen som ble til underveis var å bruke denne krafta som foreningen besitter, til noe mer. Til noe som er viktig for alle som leser og skriver i dette landet: Å øke nysgjerrigheten og lysta hos alle nordmenn til å ta del i det lesende fellesskapet.
Dette skjer ikke primært gjennom formaning, eller med appell til fornuften, og ikke engang ved å plassere flere bøker i skolen.
Hvis noen skal bry seg om litteraturen, og hvis den skal åpnes for nye tilhengere, har jeg tro på at det er ett helt enkelt virkemiddel som trumfer alle andre: At de som skriver den og formidler den lar lidenskapen for håndverket skinne gjennom. Forelskelsen, festen, forførelsen, tradisjonene og tenkemåten som litteraturen rommer har et enormt potensiale for kontaktsmitte. Men da må vi også nå ut og berøre.
Vi har alle vår inngang til å dele denne lidenskapen med omverdenen: Noen er sexy og smarte. Flertallet her er det, vil jeg si. Men nei, du MÅ ikke danse på tiktok for å lokke lesere til deg. Det fungerer i en ideell verden vel så bra med intellektuell tyngde og kritisk sans, eller hvorfor ikke en kombinasjon, intellektuell dans, som er det du kan se etter klokka har passert 21 her i kveld. Noen lar lidenskapen komme til uttrykk i en mørk krok i et vektig tidsskrift. Noen sverger til å kun vise den i bøkene. Men ingen av oss er likegyldige. Da hadde vi ikke sittet her.
Kjære venner: Verden trenger forfatteren og litteraturen mer enn noen gang. Begjæret etter det den representerer, nemlig det reale, det ekte og det menneskelige, øker i takt med teknologiens til enhver tid maksimerte fordummingspotensiale, og krigsherrens totale umenneskelighet.
Men det er et begjær som risikerer å forbli uoppfylt, hvis verden ikke har forfattere som får anledning til å ta arbeidet sitt på alvor, og som har tid og penger til å utføre det.
Selv i landet med kanskje verdens beste litteraturpolitikk, er det lite som tyder på at det er attraktivt å være forfatter, kunne vi lese i en kommentar fra Morgenbladets bokansvarlige forrige fredag.
Arne Borge tar som vanlig bare delvis feil. Inntektene er lave, KI-spøkelset truer opphavsretten og biinntektene til mange forfattere, i tillegg til å representere en kulturell forflatning. Lesinga utkonkurreres stadig av skjermen. Hvor lett er det å være lidenskapelig når varmtvannsberederen lekker, futen står på døra og politikerne synes det er teit å bruke offentlige midler på folk som driver med hobbyen sin?
Vi vet ikke om kulturpolitikken er rustet for å demme opp mot markedskreftenes uheldige sider i en ny tid. Ei heller om dagens ordninger, såkalt unike i verden, vil overleve en periode med politisk mistro til stipender og vederlag, som ikke hjelpes av interne stridigheter blant organisasjonene. Det ER mindre økonomisk attraktivt å være forfatter i dag enn det var for 20 år siden, av mange grunner.
Og likevel, her sitter vi: Drøye 220 forfattere, i rommet der flere generasjoner av norske forfattere har avholdt sitt årsmøte før oss. Der ute finnes det 650 DnF-medlemmer til, som har glemt å be om gyldig fravær, men som helt sikkert har gode grunner til å ikke være her i dag.
Har vi litt tungt for det? Hva er det vi ikke har tatt inn over oss? Og er det bedre å bare skaffe seg en ordentlig jobb først som sist?
I løpet av mitt liv har boka vært gjennom en stor metamorfose, både strukturelt, symbolsk og rent praktisk. Lesing begynte for meg som noe som måtte begrenses, og bøker måtte til slutt fjernes fra gutterommet, og lommelykter beslaglegges, for å sikre at et sårbart individ fikk nok søvn. Den gang gikk visstnok debutantene presentasjonsrunder i alle redaksjonene med tilhørende anmeldelser, noe jeg den dag i dag nekter å tro på, men fremfører med overbevisning hvis stunden krever det. Vi har bevegd oss videre via bokklubbenes gullalder, som kunne gjøre forfattere til folkelesning og økonomisk velfungerende over natta, i hvert fall fram til neste tvangsinndrivelse/nachspiel. I dag står bokklubbene for 1% av omsetningen. Turen gikk via store bokprogrammer på tv, som nå er en saga blott, og nå hit, til det som kunne fremstått som endestasjonen. Forfatter, et lite attraktivt yrke.
Oppslutningen om litteraturen har altså gått fra å være noe selvfølgelig og høyst sjølgående, la oss sammenlikne det med en kaktus, til å bli noe som i stigende grad må stimuleres, som en spedbladet husfred, denne skjøreste og mest lettdaua av ynkelige stueblomster.
Samtidig er boka i ferd med å få en ny symbolverdi. Fra å være et selvfølgelig dannelses- og underholdningsprodukt som hadde plass i mange hjem, både over og under dyna, er den nå noe man aktivt velger inn i livet sitt. Og med det følger kanskje et nytt paradigmeskifte. Boka antar den første forsiktige formen til et protestsymbol. En motgift. En utvei. Og det kan kanskje, om man tillater seg et øyeblikks optimisme, være det lille dultet som skal til for å gi den momentum igjen.
Fortellingen om boka som motkraft, som vi i DnF har delt ukritisk det siste året, inneholder mange av de verdiene vi forfattere selv knytter til litteraturen: Den viser hvordan den er et instrument for tanke, for egenrådighet, selvråderett, tvisyn, utforsking, meningsfull underholdning og sakte kontemplasjon. Boka utgjør, om vi ubeskjedent skal si det selv, nesten alt algoritmehelvetet ikke er. Denne kontrasten er en gave til alle som vil snakke varmt om boka, og ikke minst, til de som vil lese den. Kreftene som tok bokas plass, er nå i ferd med å dytte folk tilbake til den igjen.
Boksalget økte mot slutten av 2025. Regjeringen i Norge har lovet å hjelpe til med et realt leseløft for både barn og voksne. De har lyttet til fortellingen om bokas fortrinn. Vi har nemlig merket oss Forfatterforeningens kampanje «Tid til ti», heter det i kulturministerens årstale, og den er en av grunnene til at en leselyststrategi for voksne er på vei. Verdien av en lesende befolkning har også gått rett inn i statsministerens nye Plan for norge. DnF har gjennom over 130 år vært instrumentell i utviklingen av innkjøpsordning, kulturfond, kunstnerstipender, normalkontrakter og alt det som gjør det norske litterære systemet unikt. Vi vil selfølgelig også delta i utviklingen av dette neste trinnet.
Historien om hva litteraturen er og kan gjøre for et fremmedgjort, moderne menneske er ikke et strategisk påfunn fra DnF eller resten av bokbransjen. Det er tvert imot resultatet av at forfattere – og også forlag, bokhandlere og bibliotek – har stått last og brast ved noen tilsynelatende gammeldagse idealer som en stund virket så utdaterte og arkaiske i alt det moderne og hypereffektive. Om kvalitet, sakte prosess og tenking. Vi har prøvd å minne det norske samfunnet på noe vi allerede vet, men som skjermens tåkesyn nesten hadde visket ut: Samfunnet vårt er bygget på en skriftkultur. Skrift er sakte og lagvis tenking. Det er motvekten til det lette og raske som vi nå i fellesskap ønsker oss bort fra.
Tenk det: Det er tiden som behøver å ta opp i seg litteraturens kvaliteter, og ikke litteraturen som trenger å tilpasse seg en ny tid.
Samtidig må vi erkjenne at vi godt kan fortelle historien om disse kvalitetene enda mer høylytt og med enda større selvtillit. Her har jeg som sagt tro på lidenskapen. Som en fotballspiller må forfatteren innta banen, ikke nødvendigvis med hårbånd og tatoverte underarmer, men i blind overbevisning om at det man gjør er ladet med nødvendighet og betydning. Og se – publikum vil la seg rive med. Jeg tror dette er det viktigste alle som sitter her i dag kan gjøre for å heve forfattergjerningens attraktivitet: Gå løs på den med idiotens brede flir, gjør jobben, og elsk den mens du har den. Belønningen er, for å si det med en våraktuell bok; «Tenk for en jubel!»
Alt dette er vi selvfølgelig villige til å gjøre. Men skal boka, og forfatteryrket være attraktivt, må andre løse sin del av oppdraget. Derfor går det en appell fra meg her i dag, til alle som er i bokens nærhet og i dens industri og verdikjede, en så banal påminnelse at den nesten kan virke arrogant:
Det blir ingen litteratur uten forfatterne. Vi er, og vil alltid forbli, den soleklart viktigste grunnen til at mange andre har en fast inntekt og kan skape verdier på toppen av bøkene, og betale utbytte til sine aksjonærer. Uten oss, ingen gode leseropplevelser. Punktum. Forfatterens arbeidsinnsats må derfor belønnes, og rettighetene respekteres som den aller første og største prioriteten i bokas verdikjede. All den tid det meste av risikoen og det meste av arbeidet er samlet på to hender, skal disse hendene også få krumme seg om pengesekken. Og med et godt og rettferdig rammeverk rundt seg, kan høy risiko være noe positivt og utfordrende og motiverende, som er med på å gjøre yrket attraktivt. Vi kan få nye talenter som kan vie mye tid til å skrive bøker av høy kvalitet, som igjen vil øke bokas plass og verdi i samfunnet. Men med et skjevt rammeverk, lure utnyttelsesformer, vaklevorne kontrakter og rovkapitalisering på åndsverk vil man drive fram venstrehåndsarbeid, misnøye og en veldig husfred-aktig nevrotisk fremtoning og lettdødd holdning hos forfatterne, som garantert vil skape forsiktige og drit kjedelige bøker og færre lesere.
Dette er den jobben vi i DnF har lovt å gjøre for dere: Å sikre dette rammeverket, være med på bygge det stødigere og bedre, slik at dere kan jobbe i fred.
Den norske Forfatterforening vil etter alt å dømme passere 900 medlemmer i løpet av 2026. 900 forfattere som har bevist at de behersker et håndverk og en kunstform, og har viet i hvert fall deler av sitt yrkesliv til denne geskjeften. At man representerer et fag og en kunnskap som ikke kan erstattes av hvem som helst, og i hvert fall ikke maskiner, har fornyet appell i den kunstige intelligensens tidsalder. Beskjeden fra mange i publikum er klar: Vi vil ha ekte vare.
Men vi kan overhodet ikke hvile på en illusjon om at det dermed ikke vil havne KI-litteratur på markedet, og da med stor konkurransekraft. Når oljefondsjef Nikolai Tangen, en av Norges største kunstsamlere, sier at det ikke spiller noen rolle for ham om musikken er laget av KI, så lenge den er fin å høre på, speiler nok det en holdning flere har. Og eksperimentene og de små snarveiene har allerede kommet til bransjen, for en ting er markedet gode på: Kan en dyr innsatsfaktor fjernes, og profitten maksimeres, vil ikke en simpel kvalitetsforringelse stå i veien for kremmeren.
Her må vi, og skal vi være steinharde og kontante. Forfatteres åndsverk skal ikke utnyttes i KI-trening uten lov, og markedet må ikke oversvømmes av KI-produkter som bare er støy. Det er derfor vi i dag prøver å sende et lite, men viktig signal, når vi som første kunstnerorganisasjon i Norge foreslår å forby KI-skrevne bøker i våre medlemssøknader.
Hvorfor vekker KI så store følelser blant kunstnere? Hvorfor er motstanden så stor mot en utvikling som vi bare ser konturene av foreløpig?
Jeg tror at når vi kjemper for bevaringen av menneskeskapt litteratur, er det ikke bare vårt inntektsgrunnlag vi ivrer for. Muligheten for, og viljen til å flytte det kreative arbeidet over til en maskin, har en voldsomt sterk symbolverdi. Det er den mest ekstreme bildet på et samfunn der åndsarbeid ikke lenger har verdi i seg selv, men der alt fokus ligger på produktet og dets inntjeningsevne.
I to år har jeg hatt det privilegium å ha en bøling i ryggen som er fullstendig overbevist om at dette har verdi, og skaper verdi, og er umistelig for samfunnet. Det engasjementet – eller lidenskapen – gjør at DnF blir hørt. Uten dere hadde det norske litterære systemet slik vi kjenner det for lengst vært utvannet og ubrukelig, kontraktene utnytterske og stipendkassene slunkne.
Så jeg må starte dette årsmøtet med en takk. Takk til en administrasjon med tre medarbeidere som er villige til å ta denne skuta på skuldrene og bære den over tørt land de dagene det ikke er nok vind i seilene. Og til dere: Tusen takk for backingen, for alle telefonene, meldingene, heiaropene og korreksene. Dere er foreningas antenner, og står bak mange av de initiativene og ideene og sakene vi er involvert i, fordi dere ikke aksepterer urett, fordi dere vet hva et åndsverk er verdt, og fordi dere står solidarisk ved siden av hverandre i kampen for å beskytte det. Ingen andre i verden får det til på samme måte. Men vi gjør. Og det skal vi fortsette med.