Kjære lesere av bøker,
Jeg har blitt invitert hit for å snakke om lesing, og gjør det på vegne av en 132 år gammel organisasjon. Med en slik alder følger det en del ulike forestillinger og forventninger. Noen vil kanskje anse Den norske Forfatterforening som en gjeng svovelpredikanter i elfenbenstårnet. Selv foretrekker jeg å tenke på oss som et litteraturens Avengers, som rykker ut dit litteraturen er truet. Men flertallet ser oss nok som det vi er, en sammenslutning av 850 profesjonelle kunstnere og håndverkere som prøver å unngå at vi må jobbe for luselønn.
Men det er jo ikke en like gøy historie. Og gøye historier, det må vi ha, ellers kan det fort bli litt stusselig stemning rundt kjøkkenbordet. Derfor skal jeg gledelig ta på meg rollen som svovel- og lekpredikant i dag, og gjøre det jeg kan for å rekruttere dere til verdens triveligste vekkelsesbevegelse, bygget på nettopp gøye historier. Jeg skal gjøre det ved hjelp av litt smiger, litt godt nytt, og en dæsj dommedagsprofetier. Etterpå håper jeg at dere vil gå ut og gjøre alle verdens folk til mine disipler, eller i hvert fall rekruttere naboen, eller ungene, eller noen andre som fortjener å se lyset. Måten dere skal gjøre det på, er veldig enkel. Mer om det til slutt.
Hvilken vekkelsesbevegelse snakker jeg om? Jo, det er en dere allerede går og ruger på og lengter etter. Den er startet av den instinktive motviljen mot å bli redusert til en vare i oppmerksomhetsøkonomien, et mål for en algoritme. Av protesten mot å bli slengt hit og dit av krefter du ikke kan se eller røre ved, som på lurendreier-vis vil manipulere hva du skal tenke på, og hva du skal mene, i turbofart, enten det kommer fra politiske eller kommersielle interesser, eller begge på en gang. Jeg snakker om den indre protesten mot at barna dine ikke har skolebøker verken du eller de kan følge med i, til tross for at kommunen har fått midler som er øremerket til nettopp det. Hvor ble de av? De er i hvert fall ikke i sekken. I bøkenes fravær har de link til et digitalt læreverk bak Meta-Teams Inschool 2007-brannmuren som krever fingeravtrykk, blodprøve og Coopers-test for å klare å logge inn. Jeg snakker om protesten mot den endeløst fortvilende følelsen av å ikke være til stede i sitt eget liv, miste alt av konsentrasjon, og flyte hjelpeløst utover et hav av apper og kunstig intelligens.
Jeg vet at dere gjør som meg, og leter etter kuren, veien ut av hjulet, for vi kjenner at dette gjør noe veldig, veldig fælt med oss. Men det lengste vi kommer er gjerne å laste ned en app som begrenser tilgangen til de andre appene, en app som sender oss oppmuntrende varsler om hvor flinke vi er til å unngå appvarsler. Eller vi gjør som vi er trent opp til å gjøre i krise, og bruker vår forbrukermakt: Vi kjøper oss en uke på yogaretreat, eller hot yogaretreat, eller et kosttilskudd, eller en pilegrimsferd med innlagt skinke- og vinbuffet langs Costa del Mucho. Eller en hytte i byggefeltet på fjellet. Med innlagt fiber, selvfølgelig, for selv om det er viktig å være nær naturen må vi jo opprettholde en solid tarmfunksjon. Der kan vi koble av, i trygg forvissning om at vi når som helst kan koble på. Og for å frigjøre tid til å være mer avlogga bruker vi kunstig intelligens til å svare på eposter for oss, og til å skrive elevenes skoleoppgaver, og til å skrive jobbsøknader og sammendrag av pensumbøker vi er for ukonsentrerte til å klare å lese, og i den prosessen gir vi fra oss den siste lille kognitive treningen vi fremdeles ble tvunget til å gjøre – å sette ord i rekkefølge og argumentere for og imot ved hjelp av vårt eget vett. Nå er det andres vett som gjelder, og det vettet ligger lagret i en stor svart boks i Silicon Valley, trent på millioner av stjålne bøker. Men det er en annen klagesang.
Tenk om det fantes, rett foran oss, en veldig gammel og strømløs oppfinnelse som var en enkel motgift mot det denne utviklingen gjør med oss. En teknologi som kan fraktes rundt, og sjelden koster mer enn noen hundrelapper. En gjenstand som nå skal bli vekkelsesbevegelsens fremste symbol, båret i frakkelommer og jakkelommer og douchebags og totebags og holdt høyt med stolthet på fly, ferge, buss og kafe. Tenk om det fantes! Ja, det finnes! Nei, det er ikke rødvin!
I den virkeligheten vi lever i, er boka og lesinga et formidabelt motmiddel. Mot digital hjernevask, mot stress, mot klasseskiller og mot sykdom. Kanskje ikke en mirakelkur, men minst på nivå med kreatin og Provitamin B5.
Så la oss ta vitenskapen først. Du får stor hjerne av lesing, og bedre psykisk helse. Jeg siterer fra en internasjonal forskergruppe som har undersøkt effekten av Early-initiated long-standing childhood Reading for Pleasure, i en artikkel publisert i tidsskriftet Psychological Medicine. Der sier de, i norsk oversettelse:
Tidlig initiert langvarig lesing for fornøyelsens skyld blant barn er sterkt positivt korrelert med prestasjon på kognitive tester og signifikant negativt korrelert med skårer for psykiske helseproblemer hos unge i tidlig ungdomsalder. Deltakerne med høyere skår i tidlig alder viste moderat større totale kortikale arealer og volumer i hjernen, med økninger i blant annet temporale og frontale områder, insula og gyrus supramarginalis; venstre gyrus angularis og parahippokampale områder; høyre midtre occipitale område, fremre cingulate og orbitale/orbitofrontale områder; samt subkortikalt i ventrale diencephalon og thalamus.
Herrejemini! Hvorfor sitter dere her fremdeles, i stedet for å løpe til biblioteket og sikre dere det mest oppblåste hodet i nabolaget?
Jadda, jeg vet at mange av disse unge leserne antakelig kom fra ressurssterke hjem, og at det også kan være helt andre korrelasjoner på gang. Men det forandrer ikke det faktum at lesing faktisk kobler om hjernen, fysisk. For menneskene ble ikke skapt som lesere fra naturens side. Å tilegne oss denne ferdigheten er en av de aller største epigenetiske prestasjonene for Homo Sapiens. Det tilførte en helt ny krets til den hominide hjernens repertoar, skriver leseforsker Maryanne Wolf i «The reading brain in a digital world». Lesing har aksellerert vår utvikling som art. Hva skjer om vi slutter? Vil vi degenerere? Hold på den tanken litt.
La meg bare først si at lesing er lurt ikke bare i barneår, men langt inn i alderdommen. Den kan bremse den kognitive svekkelsen som årene uvegerlig fører med seg. Den er ganske enkelt hjernetrim for eldre. Hvorfor er det ikke større fokus på dette i folkehelsearbeidet? For mens vi trener oss halvt i hjel og dobbelt så store i treningssentre og har nasjonale kostholdsråd for hjertet, er det ingen sånne råd for hjernen. Men her kommer det, det nasjonale kostholdsrådet for hjernen, folkens, fra en sertifisert organisasjon bestående av løgnaktige, romantiske kvakksalvere: Les. Les ti minutter om dagen, som fort blir til tjue og førti når du først har kommet deg over dørstokkmila og avprogrammert hjernen fra å strekke seg etter mobilen i hvert eneste sekund av såkalt dødtid. Vi sier: gjør dødtid til livstid! Det var derfor vi ved nyttår i år fikk med oss samtlige organisasjoner i litteraturfeltet på en store kampanjen vi har kalt Tid til ti.
Og dere unge menn som vil selvoptimalisere dere: Husk at det er arm day, og leg day, men du får pokker ikke napp hvis du ikke også legger inn en brain day. Dette har jeg direkte fra kilden, fra unge kvinner: Lesing er et green flag, et vaiende grønt flagg i sjekkemarkedet. Markedsfører du deg selv litt mer som en leser, eller i hvert fall bytter ut ETT tinderbilde av sixpacken med deg selv sittende godt påkledd, lesende i Sylvia Plath, øker det sjansene. Jeg kan personlig forsikre om at denne effekten virker på tvers av samtlige kjønn.
Ja, lesing er lurt og sunt og sexy og lærerikt og fremmer empati. Men det er et annet av de ordene jeg ramset opp nettopp som er min favoritt, og det er ikke parahippokampal, men for pleasure. Lesing for fornøyelsens skyld! Tenk om det å stå på tredemølla ikke bare var lurt og oppbyggelig, men også deilig, forførerisk, sanselig og underholdende, sånn som lesing er! Folk ville gymmet ustanselig.
Det er jo absolutt ikke fnugg av et eneste argument MOT å lese flere bøker. Det gir fullkommen mening som motgift i dagens situasjon. Så hvorfor trenger vi overhodet dette vekkelsesmøtet? Er det fordi vi har en lesekrise, som vi hører så mye om, er det fordi vi er i ferd med å legge bort boka for godt?
La oss se på litt godt nytt først. Av og til er intet nytt godt nytt. Faktum er at vi ikke leser mindre. Det er helt sant. En gjennomsnittsnordmann leser akkurat like mye og omtrent like lenge i bøker i 2024 som i 1991, viser mediebarometeret fra SSB. 25 prosent av oss leser i en bok i løpet av en gjennomsnittsdag. Det er faktisk ganske mye!
Men så litt dårlig nytt, for det blir liksom ikke litteraturfestival hvis ikke noen klager over hvor dårlig fatt det er med lesinga: Det står verre til hos de yngste.
Fram til 2006, var det en oppadgående trend i norske barns leseevne. Så snudde det.
Norge ligger i dag nederst av 65 land når PIRLS-undersøkelsen måler leseglede blant 5.-klassinger. Fra 2016 til 2021 gikk de tilbake i leseferdigheter tilsvarende et halvt skoleår. Bare 1 av 3 foreldre leser høyt for barna. Det tallet synker raskt.
Hva gjør vi med det? Hva skjer hvis denne utviklingen fortsetter? Jo, vi kan stå foran et veldig ubehagelig problem.
Lesing er ikke et tema som bare hører hjemme i kulturdepartementet. Leseferdigheter er i høyeste grad også et klasse- og inkluderingsspørsmål også. For et par uker siden snakket jeg med arbeids- og inkluderingsminister Tonje Brenna, som fortalte meg om en arbeidsplass hun hadde besøkt. Der gikk sykefraværet plutselig opp – ikke på grunn av et skummelt virus, men på grunn av nye krav om å lese dokumentasjon som var nødvendig for å gjøre jobben. Det var et eksempel på hvilke følger det kan få å ha lave leseferdigheter, en skam mange voksne i Norge går rundt og bærer på i dag, et skjult handikap. Selv om vi internasjonalt er sterke lesere, har 15 prosent av voksne i Norge så lave leseferdigheter at de kun er i stand til å forstå helt enkle tekster (i følge PIIAC2).
Hjelper det da at vi her på festival, lese- og skravleklassen, går rundt og vifter med bøkene våre, vi som kan lese fort, og godt, og mye, av lyst? Gir det ikke bare mer skam og øker forskjellene? Nei. En av de viktigste leselysttiltakene i verden er at du leser, for din egen del, om det er i protest, vekkelse, helseangst eller bare i fornøyelse spiller ingen rolle. For synlig leseglede er smittsomt, særlig overfor barn. Britiske leseforskere har funnet at nære omsorgspersoner fremdeles er langt viktigere forbilder enn YouTube-kjendiser, tro det eller ei.
Og så vet vi at det som samler mange rundt seg, i synlige fellesskap, det blir ansett som viktig i et samfunn, og satset på politisk. Se bare på idretten. Det er ingen som stiller spørsmål ved om barn, unge og voksne, fra elitenivå til amatør, skal få muligheten til å mestre en sport hvis de har lyst. Fordi idretten har en enorm, synlig og mektig heiagjeng. Det trenger litteraturen også. Lesingens problem er at den ofte foregår i isolasjon. Heldigvis, vil mange si, men det gjør den også litt lettere å glemme i prioriteringsskjemaet. Den trenger å bli heiet på, lovprist, forkynnet og omtalt og vist fram. Derfor er festivaler som Bjørnsonfestivalen så viktige. Da får vi også gledelige nyheter som en lesemilliard, som den regjeringa kom med i valgkampen i år, øremerket å gjøre norske barn til verdens beste lesere.
Nok lesekrise. Jeg skulle snakke om leseglede og skrivelyst, og hvordan boka faktisk er i ferd med å gjenvinne noe av terrenget på oppmerksomhetskartet. For jeg har sett håpet, og det er unge mennesker, og ikke bare de fantastiske bokdebutantene som har kommet de siste åra, nei, jeg skal forlate dere med dette vakre bildet, som er helt eller delvis sant, det beveger seg foreløpig i grenselandet mellom ønsketenking og realitet: Jeg mener å se at de unge leserne er i flertall på trikk og bane, de er i flertall blant leserne på fly, og da jeg i forrige uke rota meg inn på visekveld med Lars Klevstrand på Josefines gjestgiveri, var de jammen i totalt overtall der også, og de var de eneste som IKKE tok fram mobilen underveis. Og da jeg snakka til juryklassene for Ungdommens kritikerpris tidligere i år, og fortalte at jeg så hvordan de nekta å bli hersa med av folk som ville bestemme hva de skulle tenke, og at de protesterte, med ei bok, som viser at de vil tenke sjøl og mene, måtte stå for det du sa, så kom de og takka så hjertelig, og applausen var så ellevilt øredøvende – slik jeg husker det – at det gjorde meg så rørt at jeg nesten grein av min egen tale da jeg leste den om igjen etterpå, noe jeg gjorde flere ganger. Og da bare vet du, når predikanten griner, at det han sier ikke kan være noe annet enn den ene sannheten.
Så les! Les for ungene, og les for deg sjølv. Gjerne i full offentlighet, sånn at det smitter.
Med det erklærer jeg Molde for vekket, og Bjørnsonfestivalen 2025 for åpnet.