Prisen deles ut årlig til en forfatter med en viktig og særegen stemme i den norske samtidslitteraturen. Dette er femte året prisen deles ut og prisvinner mottar 100.000 kroner.
Juryen består av DnFs litterære råd og her kan du lese juryens begrunnelse:
Hvor er menneskene bak mengden med kjølige tall og analyser som oppsummerer samfunnet vi lever i? Hvem ånder bak kalde data? Hva slags liv leves bak statistikken som er vi? Hva gjør dem bekymret? Hva lengter de etter og gleder de seg til? Årets vinner av Bonnier Norsk Forlags litteraturpris har gjennom flere år utviklet en romanform der hun med stor innlevelsesevne og omsorg skriver fram enkeltskjebnene som skjuler seg bak tall og dokumenter.
Ingrid Storholmen debuterte i 2001 med diktsamlingen Krypskyttarloven. I årene som fulgte, ga hun ut flere kritikerroste bøker i samme sjanger, i tillegg til at hun bidro i den norske litterære offentligheten, som medredaktør i det forfriskende tidsskriftet LUJ. Det store gjennombruddet kom med prosadebuten Tsjernobylfortellinger i 2009. For denne ble Storholmen nominert til både Brageprisen og Kritikerprisen, og i 2015 til den prestisjetunge IMPAC Dublin Literary Award. Boka er også oversatt til en rekke språk.
Tsjernobylfortellinger tar utgangspunkt i vår tids største kjernekraftulykke. Boka blander nøkterne, vitenskapelige beskrivelser av konsekvensene av stråleskader med en serie poetiske prosastykker, der et mylder av stemmer får gi uttrykk for hvordan en slik hendelse påvirker samfunnet på gruppe- og individnivå. «Vi er historie. Det som skjedde her vil bli snakket og skrevet om i lange tider. Vi er med i historien […]» konstaterer en av stemmene. Boka minner oss om at den abstrakte størrelsen vi kaller Historien er den konkrete virkelighet for dem som gjennomlever den, og at det vi forestiller oss som én monumental hendelse, er et intrikat nett av mindre hendelser som griper inn i hverandre og former livsløp på uoversiktlige, men avgjørende måter.
Denne formen for kollektivroman videreutviklet Storholmen i Her lå Tirpitz fra 2014, der senkingen av Tirpitz – som lenge lå i Fættenfjorden, ikke langt fra der forfatteren selv vokste opp – utgjør rammen om en original beretning som gir stemme ikke bare til anonyme soldater og deres familier, men også til lokalbefolkningen i Norge, som inngikk i ulike relasjoner med okkupantene. Senere har Storholmen også skrevet romanen Støvberar, om en norsk misjonær på oppdrag hos Santa-folket på 1980-tallet.
I fjor kom Bloddråpetall, som framstår som Storholmens mest ambisiøse roman til nå. Bakgrunnen er Helseundersøkeselsen i Nord-Trøndelag – forkortet HUNT – et omfattende kartleggingsprosjekt som siden 1984 har samlet informasjon om helsetilstanden til over 250 000 trøndere. Storholmen lar informanter fra et fiktivt småsted komme til orde og fortelle om sine plager og bekymringer, samtidig som tall og skjemaer fra undersøkelsen gjengis direkte. I en synlig undertekst kommenteres prosjektet eksplisitt: «Vi vil snakke med dem vi består av, sier tallene, hvordan det føles å være en av dem i søyla til de syke […] Vi vil bidra, sier tallene, hjelpe politikerne til å drive fram effektive helsetjenester». Det teknisk-instrumentelle ved undersøkelsen settes opp mot kroppens skrøpelighet. Følelsenes uregjerlighet, byråkratspråkets rasjonalitet, livet i alt sitt rot … blir til en helhet som viser oss virkeligheten på en ny måte, nettopp ved hjelp av Storholmens unike diktning.
Storholmens bruk av dokumentarisk materiale, måten hun trekker fiksjon ut av faktastoff, er unik i norsk sammenheng; den polyfone framstillingsformen skiller seg ut i en litterær epoke som må sies å ha vært dominert av jeg-fortellingen. Det er et mangefasettert, og framfor alt dypt humanistisk prosjekt, som bryter opp våre vante konstruksjoner av virkeligheten og viser oss selve mennesket før det forsvinner i historien – slik feires det fellesskapet som vi alle alltid inngår i. Det er en stor glede å gratulere Ingrid Storholmen med Bonnier Norsk Forlags litteraturpris 2025!