Prisen ble opprettet i 1993 og var en gave fra Kulturdepartementet i forbindelse med Forfatterforeningens 100-årsjubileum. Prisen skal gå til en norsk eller utenlandsk forfatter som har utmerket seg i arbeidet for ytringsfrihet og toleranse i videste forstand.
Her er Den norske Forfatterforenings Internasjonale utvalgs begrunnelse
Vi ønsker i år å innstille de to forfatterne Stella Gaitano og Emtithal/Emi Mahmoud.
Stella Gaitano (f. 1979, Khartoum, Sudan)
Stella Gaitano er en prisbelønt uredd forfatter og aktivist som skildrer de psykiske og fysiske sårene etter borgerkrigene i Sudan og Sør-Sudan. Gaitano studerte arabisk og engelsk ved Khartoum University, er utdannet farmasøyt og har jobbet som journalist. I 2002 debuterte hun som novelleforfatter med Withered Flowers om ulike menneskers erfaringer med flukt fra et voldelig Sør-Sudan. I verk som Edos sjeler, En innsjø på størrelse med en papayafrukt og Returen, løfter hun fram stemmene til kvinner, marginaliserte grupper og overlevende.
Internasjonale kritikere har fremhevet Gaitanos evne til å bruke arabisk som en språklig minnebro, til tross for kontroverser rundt språket i Sør-Sudan, der arabisk tidvis har blitt sett på som «den andres språk». Dette har gjort henne utsatt for medieangrep og politisk trakassering. Rapporter fra anerkjente litterære institusjoner har også dokumentert at Gaitano ble utsatt for alvorlige trakasseringer på grunn av sine uttalelser om korrupsjon og krig. Dette bidro til at hun i 2022 flyttet til Tyskland gjennom PEN Tysklands program for forfattere i eksil. Derfra, i en tid preget av katastrofer, fortsetter hun å skrive tekster som stiller kritiske spørsmål til makt, ansvar og moral.
Gaitano nøyer seg ikke med fortelling som et estetisk verktøy; hun bruker fortellingen som motstand mot glemsel. Hun oppfordrer til å dokumentere forbrytelser og overgrep, og understreker at «krigen glemmer ingen». Slik blir stemmen hennes en del av det kollektive moralske arkivet.
Stella Gaitano representerer, på en sjelden måte, motet til å skrive under frykt, og språkets kraft i møte med vold. Hun regnes som en av de viktigste nye afrikanske litterære stemmene i eksil, som graver i hukommelsen og motstår utslettelse gjennom fortellingens og romanens kraft.
Derfor innstiller vi henne til Ytringsfrihetsprisen.
Emtithal/Emi Mahmoud (f. 1993, Sudan)
Emi Mahmoud er en sudansk-amerikansk poet og menneskerettsaktivist, bosatt i USA. Hun ble født i Darfur i Sudan og flyktet med familien fra folkemordet i Darfur i det vestlige Sudan. Etter noen år som flyktninger i Jemen fikk de i 1998 oppholdstillatelse i Philadelphia i USA. Allerede som tiåring begynte hun å skrive poesi som en måte å håndtere grusomhetene moren fortalte at de hadde flyktet fra.
Da Mahmoud ble student ved Yale oppdaget hun slampoesi og ble grepet av kraften i performancer hun så på ulike slampoesiscener. I 2015 vant hun verdensmesterskapet i Slampoesi og i 2018 ble hun utnevnt til UNHCR goodwill-ambassadør og har gjennom sin poesi og sine performancerer fokusert på den globale flyktningkrisen, med det mål å skape empati og forståelse. Hun har brukt stemmen sin til å øke bevisstheten om krigen i Sudan og behandlingen av sivile. Hun har også deltatt aktivt i arbeidet med økt fokus på klimahåndtering ved langvarige humanitære kriser, og arbeider for økt forståelse for sammenhengen mellom menneskerettigheter og klimarettferdighet.
Mahmoud debuterte med diktsamling Sisters entrance i 2015 og er representert i essaysamlingen Feminists don´t wear pink and other lies fra 2020.
Vi innstiller Emi Mahmoud til prisen fordi hun bruker poesi til å påminne om humanitære kriser og løfte fram historien til land, konflikter og mennesker som ofte blir glemt i den vestlige verden. Mahmoud gir stemme til kvinner på flukt. Hun skriver om sinne, om motstandskraft, rasisme og skyldfølelsen over å være en som har overlevd. Hun bruker poesi som en katalysator for å skape endring. Og tar i bruk språket både skriftlig og muntlig. Slik skaper hun broer mellom den muntlige fortellertradisjonen, moderne poesi og den mer performative slampoesisjangeren. Hun har et bredt perspektiv og når mange gjennom sine gnistrende og uredde performancer av assosiative dikt som beveger seg sømløst mellom store politiske konflikter og en families eller et menneskes opplevelse og kroppslige erfaringer. Informative og presise strofer om en krig kan etterfølges av munnrapp humor og usentimentale klare bilder, som «Flesh was never meant to dance with silver bullets».