Fra 13. til 17. oktober var det UNESCOs World Novel Week, en uke som markeres i blant annet biblioteker og av bokentusiaster over hele verden for «å oppmuntre til verdsettelse av denne litterære sjangeren som et av uttrykkene for menneskelig kreativitet».
I forkant hadde jeg en ide om at det å verdsette romanen også kunne innebære å anerkjenne det harde arbeidet forfattere legger ned, også når det de skriver på ikke blir til noen ting. Jeg ville lage en sak om romaner som aldri så dagens lys.
Nederlandske Bas Jan Ader er kjent for å lage kunst ut av det å feile – blant annet syklet han rett ut i en kanal, og hang fra et tre til han mistet grepet. På samme måte tenkte jeg at det å lage noe ut av vraket romanmateriale kunne opphøye det litt, og om det ikke nødvendigvis ble til kunst, så kanskje det kunne gi noen av landets romanforfattere en følelse av at arbeidet ikke var forgjeves. Og ikke minst være interessant lesning for andre.
Denne måten å «verdsette en litterær sjanger» på, viste seg å være vanskeligere enn først antatt. Samtlige forfattere jeg kontaktet avslo høflig, av ulike (forståelige!) grunner. Noen hadde ikke tid, andre hadde ingenting å dele, andre igjen skammet seg over kvaliteten på det de en gang hadde hatt sånn tro på.
Ideen min om forkastede romanideer stod selv i fare for å bli forkastet, men akkurat da jeg skulle til å åpne (den mentale) skrivebordsskuffen for å legge saken nedi, fikk jeg et svar.
Det var Eivind Hofstad Evjemo som kom meg til unnsetning. Og selv om han, på runden rundt idekirkegården, hadde sett masse graver der det fortsatt stakk hender og føtter opp av jorda, hadde han også funnet en ide som var steindød:
«Ideen utgår fra tida jeg loka rundt på Grünerløkka med barnevogn for mange år siden. Følelsen det gav å være utenfor samfunnet og i konstant beredskap. Det totalte fokuset mot det lille rommet (som et slags hi) som dattera mi lå inni (som en liten bjønnunge). I den situasjonen begynte jeg å se samfunnet gjennom et nytt filter. Hatet mot motorsykler ble nærmest fysisk. Skjønnheten i helt enkle ting (en parkfontene på seinhøsten, en unge sovende i fanget på sin mor, en vott på et tomt trikkesete) ble nærmest sublime. Så jeg skisset på tekster som handlet om det, og ble litt (for) nysgjerrig på om dette kunne parres med noe postapokalyptisk – far, datter og vogn alene i en fiendtlig kontekst – men da ble det bare en The Road-pastisj. Men det var det jeg ville skrive om: intimitet, trygghet, voksen ensomhet og eksistensiell usikkerhet. Og et fiendtlig Grünerløkka med zombier. Nei stryk!!!»
Teksten er skrevet av DnFs nettjournalist, Victoria Durnak.