I en nylig publisert tekst i Klassekampen, Tidene påkaller alvoret – også framført som kåseri under Litteraturfestivalen på Lillehammer – skriver Vigdis Hjorth om at store forandringer er i emning. Hun påkaller omkalfatringen, og maner oss, fra det privilegerte «Vesten», til å gjøre revolusjonens arbeid frivillig, for å lette frigjøringsarbeidet for «Jordas undertrykte, fordømte og forsømte». Hun peker på litteraturens og forfatterens rolle i den nordiske kvinnefrigjøringskampen, som et mulig eksempel til etterfølgelse.
Tidligere i år, av et prekært behov for å samle folk rundt et åndelig leirbål, inviterte DnF medlemmer og ikke-medlemmer til en kveld med aktivistiske opplesninger på Goldie i Oslo. Flere norske forfattere bruker, og har tanker, om en skrift som maner til, eller bidrar til endring. Vi har kontaktet et knippe av dem, for å høre hvordan det ligger an med revolusjonens arbeid. Blant annet poeten Jo Eggen, som nylig skrev diktet De ubedte Gazabarnas sang. Diktet avslutter slik:
[…]
de drepte biblioteket vårt
de drepte bibliotekaren vår
soldatene tok bilder av seg sjøl
foran de brennende bøkene våre
men mor sa det var viktig å kunne lese
både jeg og brødrene og søstrene mine kunne lese
nå kan vi ikke lese
kan dere lese?
kan dere ingenting?
Han sier at diktet er direkte inspirert av to hendelser i norsk kulturliv.
– At Litteraturfestivalen på Lillehammer ikke hadde en eneste palestinsk forfatter på programmet i år, nå da folkemordet står klart for alle, og at sommerseminaret til forlaget mitt hadde en ukrainsk, men ingen palestinsk deltaker på programmet.
Eggen sier at han derfor hentet fram ubedte gjester: døde palestinske barn, drept av israelerne.
– Jeg ville ikke sjøl komme på seminaret, så diktet blei lest opp av forlagssjef Nora Campbell. Jeg er glad for at hun gjorde det.
På spørsmål om hva poesiens rolle kan være i revolusjonen Hjorth påkaller, sier Eggen at det for ham akkurat nå er viktig å adressere palestinernes forferdelige situasjon.
– Diktet mitt har smalt, gjennomført fokus på palestinernes situasjon: utsatt for et folkemord fra Israels side. Det vil gjøre Gazas barn til subjekter, gi de døde barna mikrofonen, overdøve vår ordrikdom, det er de som har ordet, de konfronterer oss. Diktet er et lite skuespill eller musikalsk oratorium, med kor: vi, og solister: jeg, sier han.
Eggen forteller at de omkvedlignende kordelene kan ligne en form brukt i arabisk poesi og ellers i Midtøsten.
– Diktet beskriver bare konkrete situasjoner, eller noe fiktivt som er i tråd med dokumenterte situasjoner slik de framstår i norsk og annen kvalitetsjournalistikk. I diktet konfronteres vi til slutt. De døde barna spør: Kan dere lese? Kan dere ingenting? De spør om hva vi vil gjøre, vi som har «mye mat», mange ressurser.
Eggen mener vi må gjøre det vi kan for å få stoppet folkemordet – trekke ut Oljefondet, samt boikotte israelske varer og bedrifter – og at poesien kan spille en viktig rolle for å sette søkelys på dette.
Andre forfattere jobber mer implisitt med en «aktivistisk litteratur». M. Seppola Simonsen var blant forfatterne på scenen under det nevnte arrangementet på Goldie, der hen leste fra diktsamlingene sine Hjerteskog/Syđänmettä og Den tredje.
– Begge samlingen tar utgangspunkt i meg selv, og kan vel derfor kalles aktivistiske, i den grad min eksistens er aktivistisk. Som skeiv kven kan jeg ikke slippe unna den merkelappen, så jeg har isteden valgt å legge krav på den, sier hen.
Seppola Simonsen tenker at vi kan kalle samfunnet vårt en fortelling. Hvem vi er, hvilke verdier vi har, hva vi mener er rett og galt – dette er en fortelling de fleste av oss kan enes om. Hen sier at forfattere kan holde liv i denne fortellingen gjennom det de skriver, eller stille spørsmål ved den.
– Vi kan gå den i sømmene og trekke i løse tråder. Det er en makt vi har, som jeg også mener at vi burde anvende med omhu.
Hen tror ikke det finnes upolitisk litteratur, selv om det er mange forfattere som ikke ses på som aktivister.
– Kanskje er dette fordi de skriver litteratur som ikke utfordrer hegemoniet? Bøker om, og av, oss som tilhører noen form for minoritet kategoriseres ofte som politisk og/eller aktivistisk uansett om dette er vår hensikt eller vårt ønske. Våre liv er politiserte, og derfor er alle bøker om oss automatisk politiske.
Hen sier videre at:
– De som er i annen posisjon enn min, som ikke må – men kan – være aktivister i skrivingen sin, har en makt de kanskje ikke er bevisst. Ja, revolusjonen må komme fra innenifra, men det trengs støtte og oppslutning også utenifra. Hvert stemme og hvert ord teller.
Sunniva Roligheten ble nylig utnevnt som én av de ti beste norske forfatterne under 35 år i Morgenbladets kåring. Den siste romanen hennes, Om du var et menneske (Cappelen Damm, 2024) er skrevet sammen med Daniel A. Wilondja fra Den demokratiske republikken Kongo, en arbeider fra en gruve i Kongo der det utvinnes mineraler til bruk i mobiltelefoner. Romanen kretser rundt deres vennskap, og Sunnivas forsøk på å få Daniel til Norge for å studere, samt forsøket deres på å skrive bok sammen – til tross for at kommunikasjonen mellom dem hovedsakelig foregår ved hjelp av Google Translate.
– Om du var et menneske ble til på grunn av den enorme frustrasjonen rundt bildene og tekstene min medforfatter og venn Daniel sendte meg mens han som barn og ungdom jobba i gruver i Øst-Kongo, sier Roligheten til DnF.
Tittelen på boka dukka opp etter at hun hadde sett en oppsetning av Primo Levis bok Hvis dette var et menneske.
– Hvordan behandler vi egentlig medmennesker? Et uverdig menneskesyn gav ikke bare opphav til konsentrasjonsleirene i Europa, men også slaveri, konsentrasjonsleirene i Namibia og en rekke umenneskelige handlinger. Spørsmålet er om vi virkelig behandler hverandre bedre i dag, jeg tenker spesielt på mennesker som er knyttet til oss gjennom maten vi spiser og tingene vi bruker.
Roligheten mener litteraturen er ekstremt viktig for å skape forståelse, relasjoner og innsikt på tvers av samfunn og kulturer.
– Samtidig var en av de store problemene Daniel og jeg støtte på hvordan vi kunne skrive en bok som ikke bare oppleves som «aktivistisk». Uten å nevne titler har jeg lest flere bøker hvor det er åpenbart hva forfatteren vil at leseren skal mene, på en slik måte at romanen oppleves kunstig.
Hun sier at balansen mellom å skape rom for tolkning og samtidig skrive om sinne, frustrasjon og engasjement er vanskelig.
– Vi forsøkte å holde fortellerstilen nøytral, i frykt for at det politiske skulle ødelegge leseropplevelsen. Selv er jeg usikker på hva som skiller aktivistisk litteratur fra annen litteratur. Kanskje er det heller temaene i en roman som avgjør om den er aktivistisk?
Samtidig, understreker hun, er det vanskelig å liste temaer som ikke er politiske.
– Som medmennesker har vi alle ansvar for å bruke de mulighetene vi har til å stå opp mot urettferdighet, om det så er når man skriver, spiser eller stemmer. Og jeg håper inderlig at litteraturen kan påvirke valgene mennesker tar.
I pamfletten Kunstnerbrevet 2025, et opprop for å forsvare den frie kunsten (redigert av Jan Lothe Eriksen), skriver Torgeir Rebolledo Pedersen om kunsten som et mulig rydderedskap der politikken roter det til – både på et individuelt og et kollektivt plan.
DnF spør ham: Er det liv i poetokratiet?
– Når politikken abdiserer, når viktigere og viktigere saker unndras parlamentarisk skapelse og parlamentarisk kontroll, når det lille som bedrives av politikk, utbasuneres med taktisk/strategiske metaforer som tilslører eller forvirrer, våkner den poetiske aktivismen i meg, og jeg fornemmer at den er i ferd med å gjenoppstå i flere kolleger som debuterte på 80- tallet, og ble skremt med den såkalte 70- tallspoesien, ikke minst av sine redaktører (og ikke uten grunn, det må sies), den gang parolepoesien nærmest var en dyd, men veldig fort ble, og har forblitt et slags tabu, sier Rebolledo Pedersen.
– På tross av dette stikker noen hestehover fram blant dagens yngre diktere, som i matnyttens navn kanskje burde skrevet en mer stipendvennlig poesi, i henhold til dagens forfatterskole-litterære doxa, men de vil noe annet, de prøver seg med en mer argumentativ, aggressiv og insisterende poesi, og det gleder en eldreungdommelig forhenværende «stuntpoet», nå når det digitale og microsofte ytringsrommet later til å utvide seg slik som selve verdensrommet utvider seg, nemlig ved å gå mot uendelig, uten at det tilsynelatende er mulig å stritte med noe imot. Men noe stritter imot, for det er liv i liket.
Han sier det ennå er liv i en poetisk praksis som påstår å kunne forandre verden.
– For kom ikke å si at ord ikke har forandret verden, og fremdeles kan forandre den. Til det bedre.
Rebolledo Pedersen forventer at det fra den gamle kulturradikale kompost snart vil blomstre en friere og modigere poesi, som tør trosse angsten for å være illitterær, som tør tale de destruktive makter mer midt imot, og at også skrivende folk som tilhører et materielt bedre sjikt kan solidarisere seg med verdens dårligere stilte, for slik å demonstrere at «Vesten» ikke står så monolittisk imot «Resten».
– For vi vil jo være på den rette siden av historien, på tross av at vi må sies å befinne oss på den gale siden av geografien. Men vi vil, og vi føler at vi må, så la oss samle sammen hva vi har og kanskje ennå ikke har; og skride skrivende til verket, med harmdirrende polemikker, sinte, seriøse, dypt morsomme og fandenivoldske kronikker, rammende aforismer og vitalistiske utfall, og slik sette ut små depoter med åndelig og argumentativ føde til inspirasjon for den kommende revolusjonens vei til et mer rettferdig samfunn, der middelet må være et ikke-voldelig, demokratisk opprør mot de selvrettferdige folkemorderske imperier, mot de store som dreper for de små, mot de små som dreper for de store, mot all verdens milliardære skattesutrepaver, som later til å se kloden kun som en utskytningsrampe for innbilte evigheter.
Han spør om vi kanskje kan forskuttere revolusjonen ved å gi den et ekstra bein.
– Ikke et plakatbein av papp, men et bein av litterært kjøtt og blod, bygd nedenfra og opp, for slik å rehabilitere demokratiet ved hjelp av poetokratiet? Vi må pumpe liv i liket, ikke ta livet av det, all slags aktiv dødshjelp er jeg imot. Kanskje heller spørre slik jeg spør i min siste samling Sangbok for vanføre med det banale diktet Vikingtid og rikingtid:
Hvorfor må hele verden blø
før rettferdigheten gjenoppstår
spør folk og slår på kasseroller
og går i tog
med de mest banale banderoller
med stavrim for en støere gange
med rim mot det urimelige
med ukrutt skal urett falle
Han trekker også fram diktet Hvem slåss for poesiens sak, fra samme utgivelse:
Hvem slåss for de lange lunters plutselige pang
tiden slåss i ro og mak
tidens komposterende
og tidens innøvende makt
kun tiden slåss for poesiens sak
Forslaget Rebolledo Pedersen kommer med, er å hjelpe tiden, ved «å stille seg på de undertrykte krefters og de trykkokerske metaforers side».
– For historien viser oss at både overklasse og middelklasse har kunnet slåss for underklassesaker, ikke minst hvis kampen står om fellessaker, f.eks. banale saker som menneskelige rettigheter, slik Vigdis Hjorth poengterer i sitt foredrag på Lillehammer i år, ved nettopp å vise til den historiske kampen for kvinners rettigheter, så her stiller jeg meg helt på min kjære kollega sin side; TIL VALEN!
Han er overbevist om at også Henrik Wergeland vil slutte rekkene, og avslutter med hans:
Ung må verden ennu være
slektens sagas lange lære
ennu kun dens vuggesange
og dens barndoms eventyr.
*
Teksten er skrevet av DnFs nettjournalist, Victoria Durnak.