Hvorfor ville du bli forfatter?
Fordi da har man et kall og en mening med livet, og slipper å løpe rundt og selvoptimalisere seg eller trykke ut noen unger for å fylle et tomrom i sjelen.
Hvordan var din vei inn i forfatterskapet? Når og hvorfor begynte du å skrive?
Jeg har alltid elsket bøker, men jeg kan ikke huske å ha drømt om å bli forfatter da jeg var liten. Gjennom hele skolegangen og studietiden har jeg alltid hørt at jeg er god til å skrive, så det er egentlig litt merkelig at jeg ikke kom på tanken å skrive noe skjønnlitterært.
Det var først i 2016, da jeg ble dumpet og skrev Tosker jeg har elsket i affekt at drømmen ble født. Og siden var det «debutere eller dø», for å sitere den svenske podcasten. Det var mange års hard kamp, men heldigvis er jeg en seig jævel. Og da jeg byttet forlag og fikk Thea som redaktør våren 2024, gikk det plutselig veldig fort.
Da vi ryddet i kjelleren i fjor sommer fant jeg forresten en «bok» jeg skrev da jeg var ni år som handlet om verdens mest ensomme giraff, som bodde alene på en øde øy. Én dag kommer det en annen giraff til øyen, og det er den vakreste giraffen den noen gang har sett. Så ingenting har endret seg.
Hvilke forfatter har hatt størst betydning for ditt eget forfatterskap?
Jeg må nesten si Roland Barthes, selv om han strengt tatt ikke er forfatter. Andre forfattere som har inspirert meg på veien er Maggie Nelson, Anne Carson, Sophie Calle og Carmen Maria Machado, for å nevne noen.
Hvilket ord prøver du å unngå/bruke litt mindre?
Språkvaskeren fant blant annet 57 «allikevel», 27 «spesiell» og 30 «plutselig» i Hermeneutikerens håndbok, og da hadde jeg selv søkt gjennom manus og fjernet alle «da», «jo», «kanskje», «litt» og så videre. Så jeg får vel føre disse inn i listen over OBS-ord. Og ellers kan jeg love at ordene «hermeneutiker» og «hermeneutikk» vil forekomme langt sjeldnere i tekstene mine framover. Og «kjærlighet», hvem skulle trodd.
Hvilket forhold har du til å stryke tekst?
Etter å ha skrevet ca. 15 helt og ganske ulike versjoner av det som til slutt ble Hermeneutikerens håndbok, har jeg fått et uproblematisk forhold til å stryke tekst. Det må til, og det blir alltid bedre av det. Men til slutt blir man blind og begynner å stryke ting som redaktøren setter inn igjen. Da må man stoppe og stole på sin redaktør.
Kan du fortelle litt om skriveprosessen din? Hva må være på plass, hvordan kommer du i gang, hvor i teksten begynner du?
Jeg begynner nesten alltid med en tittel eller en setning. Og så jobber jeg meg videre til jeg finner et konsept eller et «hva om», for å finne ut av hva dette er. I manuset jeg jobber med nå er det helt tydelig at jeg er en verdensbygger. Jeg vil heller bruke masse tid på å tenke ut en verden med regler og karakterer, enn faktisk å skrive.
Jeg har alltid vært en dagdrømmer, så denne verdensbyggingen er i forlengelse av barndommens lek. Men på et eller annet tidspunkt må jeg pushe meg selv til å skrive, ellers blir det ikke noen bok, bare en fantasiverden i mitt eget hode. Men denne gangen bruker jeg mye tid på å utvikle karakterene, og innbiller meg at skrivingen skal gå lettere da. Jeg sparer det jeg er dårligst på til sist: dramaturgien. Heldigvis har jeg en redaktør som er rå på dramaturgi.
Leser du andre forfattere når du skriver?
Alltid.
Hva liker du å lese?
Jeg leser alt fra poesi til krim. Jeg elsker litterære eksperimenter, men også en god historie, bare den ikke er for dårlig skrevet. Akkurat nå leser jeg mye bøker om litteratur og skriving, bøker med autistiske hovedpersoner/systemtenkere og cosy crime. De få tingene jeg ikke liker å lese er novellesamlinger, fordi tekstene er for korte til at jeg blir ordentlig investert i dem, samt sakprosa, fordi hjernen min etter mange års studier bare vil skumlese for å finne essensen.
Hva synes du om norsk litteraturpolitikk?
Norge har mange fantastiske støtteordninger, som for eksempel innkjøpsordningen, normalkontrakten og tariffavtaler, som gjør det mye lettere å gi ut bøker enn i de fleste andre land. I Tyskland for eksempel finnes det bare en brøkdel av mangfoldet vi har i den norske litteraturen. Norge er det landet i verden med størst forfattertetthet, og det er nok ikke bare fordi vi er flinke til å skrive.
Hvilke forventninger har du til medlemskap i Forfatterforeningen?
Ved siden av sentrale forhandlinger, samt eventuell juridisk bistand dersom behovet skulle oppstå, håper jeg først og fremst på et sosial og faglig felleskap. Jeg flytter til Norge i september etter tretten år i Berlin, og har stort behov for et nettverk med kreative og interessante folk.
Hvilke titler har du gitt ut?
Gina Tandberg har utgitt romanen Hermeneutikerens håndbok til kjærligheten (Tiden, 2025), samt boksinglene Urbanstraße (2018) og Tosker jeg har elsket (2017) – disse på Flamme Forlag.