Den norske Forfatterforenings litterære råd har blant fjorårets skjønnlitterære debutanter nominert fem kandidater til Tarjei Vesaas’ debutantpris for 2025. De nominerte er April Alexandersdottir, Anne-Lise Frøland, Simen Holm, Ane Sivertsen Landfald og Nikolai Torgersen.
Prisen ble opprettet i 1964 av Tarjei Vesaas med pengene han mottok da han ble tildelt Nordisk Råds litteraturpris.
Prisvinneren offentliggjøres fredag 6. mars 2026.
Prisutdelingen skjer på Den norske Forfatterforenings årsmøte på Hotel Bristol, Oslo lørdag 7. mars.
Her er DnFs litterære råds begrunnelser
April Alexandersdottir (f. 2004) har skrevet debutromanen Ruby, baby. Her møter vi 19 år gamle Ruby som nylig har flyttet sammen med kjæresten Jonas. Ruby har et såkalt friår, hun jobber på kafé mens hun forsøker å finne ut hva hun egentlig vil med livet. Men hvor fri er hun? Ruby konfronteres med forventinger og illusjoner, til samlivet med Jonas, til seg selv som ung kvinne i verden, men også til fortiden som ikke helt slipper taket. Skildringen av Ruby, hennes begjær, skam og bekreftelsesbehov, er skrevet med troverdighet og kompleksitet. Romanen kretser rundt det å bli sett av menn, av kjæresten, av faren, av den nye kollegaen, men med hvilket blikk og til hvilken pris? Alexandersdottir skriver med et imponerende driv, originalt og lekent, presist og poetisk, og teksten har åpenbare sceniske kvaliteter. Ruby, baby er et overbevisende generasjonsportrett som også maler et portrett av en oppløst familie.
Anne-Lise Frøland (f. 1993) debuterte i 2025 med romanen Tynne rivner av lys, forteljinga om Vegard og Solveig, eit ungt par som flyttar til Vegard si heimbygd for å overta garden han kjem frå. Hjå Solveig ligg ei frykt og vakar: kva om Vegard blir sjuk att, slik han har vore før? Og gradvis skjer nett det. Mørket kjem sigande inn over Vegard, til det dominerer alt, og Solveig er fanga i situasjonen. I Tynne rivner av lys smeltar det vakre saman med det brutale, og desperasjon og depresjon blandar seg med håpet om at ting skal snu, at det skal gå bra, trass alt. Personane er samansette, det same er forklaringane på kvifor alt blir som det blir. I bakgrunnen syng forteljinga om kor tøft livet som norsk småbrukar i våre dagar ofte kan vere, særleg når økonomisk kollaps trugar. Frøland fortel i denne romanen om eit sårbart sinn, men òg om ei næring og eit bygdeliv i rask og stor endring. Historia blir fortalt på fleire tidsplan og i eit finstemt, presist og poetisk språk. Dette er ein debutant som allereie leverer skrivekunst på høgt nivå.
Simen Holm (f.1991) har debutert med en novellesamling, med tittel Fabrikkinnstillinger. Det er en ambisiøs og mangfoldig samling med skiftende perspektiv og virkelighetsplan, samt dagsaktuell tematikk som psykologsamtaler og terapeutisk behandling, ruserfaring, sci-fi, teknologi og alternativ virkelighet. I samtlige av novellene møter vi mennesker i randsonen av samfunnet, rusavhengige, klimaaktivister, ensomme single mennesker eller engstelige foreldre. I åpningsnovellen møter vi en ung mann på lukket avdeling, ventende på en dom, og får gjennom indre monolog og samtaler med psykiateren glimt fra oppveksten og en klimaaktivistisk bakgrunn for protestaksjonen som innebar store mengder glasskår på en fotballbane. En annen novelle foregår i nær fremtid, i et Oslo omgitt av evig sommerklima; hvor en nevrotisk far tar med tenåringssønnen i et innendørs skianlegg for å løse opp relasjonen. I en tredje novelle følger vi en rusavhengig inn i hans nattlige mareritt, et slags evig purgatorium hvor han vender tilbake til sin egen fortid og gjenopplever hendelsene på nytt. Med et slikt spenn viser Holm seg som en formbevisst, belest og moden forfatter.
Ane Sivertsen Landfalds (f.1988) bok, Jordoppgang, skiller seg ut blant debutantene ved å være verken dikt eller fortelling av noe slag. Tekstene i boka kan beskrives som saklig-poetisk og detaljrik kortprosa, med et objektivt og deskriptivt blikk mot verden. Boka kan forstås som en kartlegging over noen utvalgte menneskeskapte byggverk og oppfinnelser, samt naturbeskrivelser og -fenomener på mikronivå – som i større og mindre grad danner forbindelser. I de første tekstene blir vi introdusert for ravkammeret i Katarina-palasset i St. Petersburg som ble plyndret av tyskerne og seinere tapt i et sunket skip. Videre dras vi gjennom både en natur – og en kulturhistorisk reise; fra pyramider og romskip, til sanselige beskrivelser av sevje, sol og lys, og øyets evne til å se. Bak korttekstene, og måten de er satt sammen på, aner vi en økokritisk, kulturhistorisk og språkbevisst forfatter som våger å behandle konsepter og ideer i en form som er sjelden å se i norsk skjønnlitteratur i dag.
Nikolai Torgersen (f 1990) debuterte i 2025 med Gater jeg har levd. Torgersen fortel i denne romanen om noko som sjeldan blir skildra frå innsida i norsk samtidslitteratur – ein oppvekst i fattigdom, med rusmisbruk og omsorgssvikt. Som ung vaksen vert hovudpersonen etter kvart heimlaus og får stadig større problem med alkohol og rus. Dette er historia om eit liv der det alltid brenn, fortalt utan sentimentalitet eller sjølvmedynk. Romanen er laust bygd kring gater i Oslo der Torgersen har budd. Men slik butilhøva stadig går i oppløysing, gjer strukturen det same, og forteljinga bølgjer snart hit, snart dit. Tilværet er kaotisk, prega av desperasjon, skamkjensle og sinne, men òg av sterk kjærleik og lojalitet i familien. Det personlege er vove saman med refleksjonar om samfunnet vårt og det å arve fattigdom og sjukdom. Og kva gjer det med ein å vere på botn for så brått å bli ein suksessrik og ettertrakta kunstar? Språket er lett, elegant og musikalsk, samstundes som det som blir skildra er konkret, brutalt og vondt.