Hvordan var din vei inn i forfatterskapet? Når og hvorfor begynte du å skrive?
Jeg er utdannet spesialsykepleier i operasjon, senere anestesi. De ti siste årene har jeg arbeidet som anestesisykepleier ved smerteklinikk ved SUS (Stavanger universitetssykehus).
Jeg har alltid visst at jeg kunne skrive om jeg ville, som hele min mors familie gjorde. De skrev ned gode historier, laget rim og dikt. De var musikkelskere, folk som laget sanger og regler, sendte inn stykker til aviser og hadde kåserier på bedehus på slektsstevner. Slekta mi ser med et skrått blikk på verden rundt seg, og de har en underfundig humor som jeg liker og har tatt med meg.
Selv kjente jeg ingen trang til å produsere ord. Ikke før jeg mistet stemmen da jeg var 35, etter en forkjølelse med virus som satte seg på stemmebåndet. Jeg jobbet som operasjonssykepleier og måtte sykemeldes – du må kunne snakke høyt på en operasjonsavdeling. I frustrasjonen over å være stemmeløs, kjøpte jeg en pc og begynte å skrive. Og der fant jeg den igjen: Stemmen. MIN stemme.
Plutselig var jeg på Bryne gymnas, der jeg selv hadde gått, og skrev om Berit som testet ut forskjellige kristne menigheter i et svært pietistisk miljø. Jeg lo av ordene som kom ut. Jeg visste ikke at jeg hadde akkurat en slik stemme inni meg. Fortsatt ler jeg når jeg skriver. Leserne sier de også ler, ikke sånn helt hysterisk, men de humrer. Det liker jeg. Det er målet mitt. At folk skal slappe av når de tar til seg ordene, puste ut, kjenne seg akseptert.
Hvilken forfatter har hatt størst betydning for ditt eget forfatterskap?
Tja, det er flere.
Hvilket ord prøver du å unngå/bruke litt mindre?
Jeg kommer ikke på noen.
Hvilket forhold har du til å stryke tekst?
Jeg stryker hele tiden. Flikker og smir. Det er gøy å endre på tekst, se hvordan små justeringer gir ny mening i teksten.
Kan du fortelle litt om skriveprosessen din? Hva må være på plass, hvordan kommer du i gang, hvor i teksten begynner du?
Jeg må kjenne en trang til å belyse eller bearbeide et hendelsesforløp. Jeg har som regel disposisjonen klar i hodet. Det har hendt at jeg har begynt med slutten. Den første romanen min hadde jeg ikke lyst til at skulle ta slutt. Jeg koste meg med å skrive den, og holdt lenge på med finpussen.
Leser du andre forfattere når du skriver?
Ja, av og til.
Hva liker du å lese?
Da jeg var yngre, hadde jeg en Amalie Skram-periode. Elsa Michelets feministiske stykke De tre frøknene Frue, likte jeg godt. Harald Heide Steens intuitive dikt (noen få er nedskrevet) synes jeg er geniale, og Ingvar Ambjørnsens Utsikt mot paradiset var det stort å lese.
Vigdis Hjorths Arv og miljø!
Erlend Loes Naiv Super!
Jeg leste nettopp Vaim av Jon Fosse, og lo veldig av karakteren som sitter og lurer på om han skal åpne døra når det banker. Veldig komisk.
Fantasyromanen Piranesi av Susanna Clarke gjorde inntrykk på meg. Boka er både vakker og mystisk.
Kafkas novelle Hiet (Der Bau) er fascinerende.
Hva synes du om norsk litteraturpolitikk?
Innkjøpsordningen er super. Men forfattere burde tjent mer på utgitte bøker. Forfatterskap burde bli sett på som et skikkelig yrke.
Jeg valgte å bli sykepleier. Det ga ikke veldig uttelling økonomisk, selv om jeg tok to spesialutdannelser. Likevel kunne jeg ikke levd av bare å være forfatter. Det har vært ganske krevende i perioder å kombinere forfatterskap med anestesisykepleie, spesielt rundt utgivelser.
Jeg har ikke gjort det lett for meg selv med valg av yrke.
Hvilke forventninger har du til medlemskap i Forfatterforeningen?
Jeg kommer til å søke opphold i forfatter-residenser. Dessuten ser jeg fram til å få nye bekjentskaper i miljøet.
Kristi Furubotn har gitt ut romanen Glassmaneter (Wigestrand Forlag, 2025), samt sakprosa og flere bøker for ungdom.