– Det er nesten så jeg tenker «det kan man jo ikke», men man kan tross alt lære seg å skrive, så det må gå an å lære det bort.
Dette sier Nora Aschim, skrivekunstlærer ved Nansenskolen, til DnF. Hun tenker at man, for å være skrivelærer, er nødt til å tenke grundig over hva det faktisk vil si å skrive.
– Å sette sammen ord kan jo de fleste av oss gjøre, så oppgaven blir heller å lære folk å skrive gode skjønnlitterære tekster.
Aschim mener det handler mye om tilstedeværelse og modning, som er ting hun tenker man kan øve på og utvikle. Hun understreker at den enkelte elev også har et ansvar til ikke å være passiv, men bruke læreren sin som en mentor og støtte i egen prosess.
– Å lære bort skriving er altså en samarbeidsprosess. Som lærer handler det om å se den enkelte som skriver, og jobbe med å gi dem de riktige redskapene for å gjøre teksten sin så god som mulig, sier hun.
Det er ikke et poeng for henne at studentene skal skrive en tekst på samme måte som hun ville gjort, men at de skal finne sin måte å formidle på, og det vil hun hjelpe dem til å lykkes med så godt som mulig.
Sivert Nesbø, leder ved Skrivekunstakademiet, tror skriveskoler for mange unge skrivende fyller flere funksjoner.
– Det er en tid der en ser om en makter å ta skrivingen på alvor, der en får se om det bærer å være i det skapende såpass lenge som et helt år faktisk er.
Nesbø sier at skriveskolene samtidig er et fellesskap, der seriøse lesere av litteratur kommer sammen, og at det er få andre steder en finner tilsvarende situasjoner: en lang periode der andre tar deg på alvor, og der en selv også tar andre på alvor.
– En er nødt til å være raus, og legge mye innsats ned i å se de andre og hva tekstene deres virkelig er.
En får også hele tiden kvalifiserte og perspektivdannende lesninger fra skrivelærere, gjestelærere og medstudenter, legger han til. Han trekker fram at en også må lese mye, både det en liker umiddelbart og det en ikke har utbytte av med det samme.
– Det er en del av danningen, og om ikke annet, skjer det kanskje en endring i forholdet mellom en selv og lærestoffet.
Nesbø tror at skriveskolene har mye å si for den litteraturen som blir utgitt i Skandinavia i dag, både på etablerte og nyere, uavhengige forlag. Han sier at forlagene, uten skriveskolene, hadde vært nødt til å jobbe hardere og lengre, dypere og grundigere, før bøkene hadde vært klare til å bli utgitt. Når det gjelder spørsmålet om hvordan man lærer bort det å skrive, tror ikke Nesbø at man lærer bort selve skrivingen, for viljen til å jobbe seriøst med skriving må være der fra før.
– Men en kan hjelpe til med å øve opp blikket for hva som fungerer som litteratur, for hva det er i ens egen skriving som har kraft, og som har dette ved seg som gjør at en kan tenke seg å fortsette å arbeide med det over tid, og gjøre det til noe som kanskje kan bli til kunst og som kan stå seg, sier han.
Anne Oterholm, professor i skapende skriving og studieprogramleder for forfatterstudiet i Tromsø, sier at et viktig poeng er at teksten man som regel arbeider med på et forfatterstudium er uferdig.
– Så vidt jeg vet, finnes det på alle forfatterstudier en form for tekstverksteder, hvor medstudenter og lærere leser og kommer med innspill eller tilbakemeldinger på ulike tekster skrevet av studenter. Innspillene representerer en rekke forskjellige ståsteder og utgangspunkt.
Hun sier de går i ulike retninger, uten at det er noe galt i det, og at et viktig poeng er at den teksten en stort sett arbeider med på et forfatterstudium er grunnleggende annerledes enn i alle andre undervisningssammenhenger gjennom sin uferdighet.
– Man arbeider med tekster som er i ferd med å bli skrevet, enten det er på slutten eller begynnelsen av et studieår. Man kommer aldri til noe punkt på et forfatterstudium hvor man sier at «nå er denne teksten tipp topp og ferdig og ingenting trenger lenger å endres».
Oterholm nevner åtti- og nittitallet på Forfatterskolen i København med utgangspunkt i Det litterære væksthus: Forfatterskolen og prosaen 1987-1996 (Toft, Anne; Øberg, Dorte, Odense Universitetsforlag, 1997), og peker på at også her var det naturligvis tekstlesning som stod i høysetet. I tekstverkstedet kunne det være satt av tre timer til gjennomgang av hver tekst, tekstene var relativt korte, og til hver gjennomgang ble det på forhånd utpekt to opponenter blant elevene som fikk lese og ta stilling til teksten før selve gjennomgangen. De øvrige elevene forholdt seg kritiske til denne teksten i selve situasjonen. Etter at forfatteren hadde lest opp sin egen tekst, fikk opponentene si sin mening, som dermed var igangsettende for den påfølgende diskusjonen hvor alle kunne delta. Selv om hver tekstgjennomgang var unik, var rammene den samme. Det man ønsket å oppnå gjennom denne formen for undervisning var å opparbeide en kritisk bevissthet i elevene, en opptrening av vurderingsevnene.
– Tekstverkstedene på forfatterstudiet i Tromsø har ikke nøyaktig samme organisering som den hadde på den danske forfatterskolen den gang, men har uten tvil det samme formålet som beskrives over: Opparbeidelse av kritisk bevissthet for slik å kunne forholde seg kritisk også til det en selv skriver. I forfatterstudiesammenhenger er det vanlig å si at det studentene i virkeligheten lærer i løpet av den tiden de tilbringer på studiet, er å lese, egen og andres uferdige tekst. De lærer å lese i betydningen virkelig se hva som står på sidene, og ikke hva de regner med at skal stå der.
Som Nesbø, trekker Oterholm fram viktigheten av å lære seg å lese egen og andres uferdige tekst, og at lesingen som gjøres i forbindelse med utgivelse på et forlag ikke har samme omfang som den som foregår på et forfatterstudium. Oterholm understreker også at hvis man er forfatter, så blir man aldri ferdigutdannet.
– Utdanningen fortsetter så lenge man skriver.
Nesbø opplever ikke at han leser på en annen måte som skrivelærer, enn når han leser privat, annet enn at elevenes arbeid er i prosess, slik også Oterholm peker på, mens en bok stort sett er ferdig.
– En leser jo med det samme selvet, de samme erfaringene og det samme blikket for hva som er godt, har kraft, er originalt, virker nødvendig eller som rører ved en.
Aschim tror hun har et mer våkent blikk når hun leser som skrivelærer.
– Det ligger mer ansvar i lesinga, for det påvirker den som har skrevet teksten i mye større grad hvordan jeg leser det enn når jeg leser en ferdig bok.
Hun sier at det å være skrivelærer er å være i dialog med teksten og den som har skrevet den.
– Det gir et helt annet utgangspunkt for lesningen.
Oterholm svarer ja til at hun leser på en annen måte som skrivelærer enn privat.
– Jeg regner med at tekst som er utgitt, ikke kan nyttiggjøre seg at jeg finner et forbedringspotensial, selv om jeg hadde kunnet, så det leter jeg ikke etter. Privat nyter jeg å lese. Jeg arbeider ikke med teksten.
På spørsmål om hvordan det å være skrivelærer påvirker henne som forfatter, sier Oterholm at å være skrivelærer gjør at hun jobber mye med å lese kritisk og vurdere tekst som ikke er ferdig. Det betyr ikke at hun bare er ute etter alt som ikke fungerer, hun ser også etter hva som fungerer. Hun reflekterer rundt hvordan teksten er skrudd sammen, bevisstheten rundt sjangervalg, hvordan form og innhold jobber sammen (eller ikke). Akkurat som det er meningen at studentene skal opparbeide seg en kritisk bevissthet, trene seg i å se og formulere hva som fungerer i en uferdig tekst, så tror hun at også hun gjør det.
Aschim synes det å være skrivelærer gjør henne til en mer reflektert forfatter.
– Å jobbe med dette parallelt med egen skriving er jo litt som å gå på skriveskole selv, bare at jeg er min egen lærer.
Hun sier det å hele tiden måtte prøve å forklare hvordan man kan skrive, hvordan en prosess kan se ut og hvordan man kan heve kvaliteten på egne tekster, er ting som er med på å skjerpe henne som forfatter.
– Både for min og studentenes del tenker jeg at å bli kjent med hverandres prosesser og premisser for å skrive kan bidra til å gi noen perspektiver som gir deg et bedre utgangspunkt for å skrive selv.
Nesbø synes det er en stor glede å være så tett på den unge litteraturen og den nye skrivingen, og at det hele tiden er nye ting som åpner seg og blir synlig når han ser hva som blir skrevet og hører studentene snakke om det som er viktig for dem.
– Skrivekunstakademiet har en stor del søkere fra Sverige og Danmark, noe som også gjør at det kommer inn nye impulser som forplanter seg videre som små vibrasjoner i det litterære miljøet i byen.
Nesbø tror ikke det å være leder på Skrivekunstakademiet har påvirket selve måten han skriver på i særlig grad, annet enn at det er krevende å finne tid til faktisk å skrive nye bøker.
– Men nå som vi nettopp er ferdige med en stor antologi i forbindelse med førtiårsjubileet vårt, håper jeg at jeg skal få gitt ut den boka jeg har jobbet med de siste fire-fem årene.
Han forteller også om noe han ofte har tenkt når studentene forlater skolen for siste gang etter endt studium:
– Det er så mye man enda ikke har skjønt, som man kanskje kommer til å skjønne senere. Det er så mye som virker i dem, som kommer til å trenge tid før det får sin fulle virkning. Og slik er det helt sikkert for meg også.
Denne teksten er skrevet av DnFs nettjournalist, Victoria Durnak.