Stig Beite Løken blir født i Stavanger i 1983, til en barndom i en stor enebolig. Om kveldene, på gutterommet, fortaper han seg i tapetet om kvelden, og igjen hos bestemor, når han besøkjer henne. Hennes soverom har gammeldags blomstermotiv, «som om det var en hage i veggen», forteller Beite Løken til Cappelen Damm sin blogg Forlagsliv. Intervjuet var i forbindelse med lanseringen av forfatterens andre bok, romanen Skogen i tapetet. Romanens hovedperson er en 17 år gammel jente som har et forhold til Elsa Beskows Putte i blåbærskogen. Akkurat som forfatteren selv har, når han er liten gutt.
Når han blir 13-14 flytter han inn i et rekkehus, og går over til å lese fantasyromaner og tegneserier for voksne.
– Jeg slukte Sandman-serien, forteller Beite Løken:
– Så begynte jeg å lese Tor Ulven og mange av klassikerne. Jeg reiste til Bergen, studerte litteratur, ble alvorlig ung mann og kom i kontakt med et skrivemiljø. Jeg lærte særlig mye av Kristian Hæggernes, både av å lese hans tekster og av å la han lese mine.
– Hva slags tekster fikk Hæggernes lese?
– Han fikk først og fremst lese mange dikt. Jeg skrev en diktsamling med tittelen Hørsel og stemme som jeg sendte til alt som kan krype og gå av forlag i Norge. Jeg samlet en diger bunke refusjonsbrev. Jeg vet ikke hvor mye penger jeg brukte på postkontoret. Noen forlag ble nok lei av å lese manusene mine. Jeg fikk en konsulentuttalelse fra Gyldendal forlag som antydet at jeg plagierte Tor Ulven. Det var en oppvekker og jeg innså at jeg måtte finne, for å benytte meg av klisjeen, «min egen stemme».
– Hva lærte du av Hæggernes?
– Jeg fikk et usentimentalt forhold til egne tekster. Han gjorde meg oppmerksom på hvor viktig det er å kutte i tekstene, samtidig som hans egen bredde når det gjelder sjanger (særlig vekslingen mellom korte og lange tekster), gjorde det lettere for meg å eksperimentere med noveller og romaner. I tillegg er Hæggernes veldig belest, både når det gjelder klassikere og norsk samtidslitteratur, han tipset meg jevnlig om bøker jeg burde lese.
– Hva er det med Ulven og disse klassikerne – hva gjør bøkene med deg?
– God litteratur er noe som forandrer meg. Hvis jeg har lest en bok og sitter igjen uten nye tanker, erfaringer eller innsikt, så var leseopplevelsen bare tidsfordriv. Jeg har ingenting imot tidsfordriv, jeg kan min MacGyver, jeg har tilbrakt mangfoldige timer foran PC-skjermen og plaffet ned romvesener og nazi-kyborger, jeg har lest Dungeons & Dragons-romaner, jeg har sett flere superhelt-filmer enn jeg liker å innrømme. God litteratur skal være noe mer enn bare tidsfordriv. Samtidig er det mulig for en bok å både underholde og forandre / utfordre. Det er kanskje ikke alle som er enig med meg når jeg sier at noe som er underholdende samtidig også kan være utfordrende og forskyve perspektivene våre. Jeg synes Knausgårds Min Kamp er et godt eksempel på en bok som har klart det. Av klassikerne kan nevnes så forskjellige forfattere som Dickens, Cervantes og Calvino.
– Hva gjør «den gode forfatteren» som engasjerer deg?
– Klisjeen sier at den gode forfatteren skal gå dit det brenner. Første gang jeg hørte noen si det, kom jeg til å tenke på en komisk situasjon der en haug med forfattere tar dette bokstavelig og møter opp for å stirre på bygninger som brenner ned. (Etter brannvesenet er ferdig med etterslukkingen, går forfatterne tilbake til sitt.) Jeg har ikke mye interessant å si om den gode forfatteren, det er vanskelig å skrive bra litteratur uten å vende oppmerksomheten – og fantasien – mot det som gjør vondt. Dette er jo ikke en revolusjonerende tanke. Tvert i mot hadde det vært mer spennende om jeg mente at forfattere burde oppsøke lykken og skrive om den i stedet. Men jeg tror ikke det hadde hatt noe å si hvilket utgangspunkt man har, alle veier fører til Rom, det ligger jo i lykkens natur at den går over og man ender i den samme kjipe erkjennelsen. "Alle veier munner ut i svart forfall", for å sitere den østerriske poeten Georg Trakl.
Beite Løken blir selv en forfatter i 2012, med novellesamlingen Det finnes ingenting mer livsbejaende enn å være mørkeredd. NRK P2s anmelder Leif Ekle er blant de begeistrede leserne, og sammenlikner tekstene med Raymond Carvers: «de går rett inn i den handlingen som venter leseren etter de første punktumene, fulle av stemning, samtidig som de er jordnære på grensen til det saklige».
– Kjenner du deg igjen i sammenlikningen?
– Jeg har ikke lest noe av Raymond Carver, men jeg kjenner meg igjen i beskrivelsen. Tekstene mine er nok ganske handlingsdrevet. Når jeg skriver, har jeg alltid sterke visuelle forestillinger, alle scenene er basert på bevegelser. Det kan være en person som henter noe på den andre enden av rommet eller bare en håndbevegelse. Samtidig forsøker jeg å bryte opp dette med mer langsomme passasjer fra tid til annen, preget av tankearbeid, erindringer. Jeg vil at personene mine skal føles så ekte så mulig, jeg vil at de skal ha lyter og irrganger.
Etter debuten flyttet Beite Løken tilbake til Stavanger, hvor han nå bor i en leilighet. Han tenker dette om bevegelsen sin mellom hus og byer:
– Da jeg var liten, bodde jeg i et stort hus. Etter mine foreldres skillsmisse, bodde jeg i et rekkehus. Så flyttet jeg til Bergen for å studere og bodde i en hybel. Hvis dette fortsetter, så regner jeg med å bo i et skap som gammel mann. (Etter jeg er død, skal jeg jo bo i en urne.)