Når fikk du vite at du hadde vunnet Ytringsfrihetsprisen, og hva var din reaksjon?
Jeg fikk nyheten fra McKenzie-vennen min, İpek Özel, som aldri har forlatt meg gjennom alle de vanskelige årene i fengsel. Det var en kald vinterdag. Hun kom til lukket besøk og vi hadde begrenset med tid. Gjennom det skitne, tykke glasset, så jeg henne komme inn i rommet med et friskt og lett ansiktsuttrykk, som alltid gir meg styrke. Der var hun igjen. Vi sto ansikt til ansikt, til tross for besøksboksens sterile begrensinger. Hun sa at hun var glad for at jeg fikk prisen.
Uskylden skammer seg ikke over noe, sa J. J. Rousseau. Det første jeg tenkte, var at stemmen min gikk utover disse tykke murveggene og nådde helt til Norge. Hun snakket fort om detaljene, forsøkte å spare de 45 minuttene vi hadde til rådighet, mens gledestårene mine rant. Jeg opplevde et barns lykke, fri fra alle tyngende identiteter i denne betongverdenen. Alt var krystallklart. Jeg var uskyldig, Ipek var uskyldig, tårene mine var uskyldige. Hvis det var mulig, ville jeg «strekke ut hånden og kysse mine egne kinn», som den legendariske tyrkiske poeten Turgut Uyar sa det.
Har prisen påvirket arbeidet ditt eller hverdagen din, i så fall hvordan?
Det er klart at det å motta denne prisen ikke endrer min juridiske situasjon, det faktum at jeg er en fange – politisk fange – her. Prisen hadde imidlertid stor betydning for å synliggjøre arbeidet mitt, som jeg har fortsatt med stor besluttsomhet under vanskelige forhold. Du kan dermed si at prisen påvirket både meg og mitt litterære arbeid, gjennom anerkjennelse og synlighet for et bredt publikum. Forfattere, poeter og lesere som allerede kjenner meg, har kunnet vende seg til verkene mine med større interesse og oppmerksomhet. Lesere og forfattere som først nå lærer meg å kjenne, vil bli mer oppmerksomme på verkene mine fremover.
Ærlig talt, så ser jeg på prisen som en milepæl. Jeg oppfattet prisen som en invitasjon til en høyere liga. Å bli funnet verdig en så prestisjefylt utmerkelse gir meg også et større ansvar. Det blir et referansepunkt for meg selv, slik at jeg alltid kan legge lista høyt og møte utfordringer av alle slag. Jeg må fortsette min litterære innsats og finpusse de ferdighetene som trengs, noe jeg er fast bestemt på å gjøre.
Jeg vil også trekke frem et annet aspekt ved prisen som har satt spor: Den understreker at litterær kreativitet, uansett hvor den måtte komme fra, kan gi motstand mot alle slags autoriteter og hierarkier, ofte med overraskende styrke. Slik bevises kunstens og litteraturens grunnleggende og skapende kraft som overskrider vegger og motstår alle former for press.
Kan du fortelle litt om hva du jobber med for tiden?
Jeg har jobbet med mine kurdiske dikt en stund. Nå har boken min blitt utgitt – min første kurdiske bok. Jeg opplever en stor, frisk begeistring over dette, som også ledsages av en bittersøt glede. For som kurder har jeg for lengst måttet bevise min identitet som poet på mitt eget språk. Men politiske realiteter forsinket realiseringen av dette. Likevel vil det alltid være en stor glede for meg å kunne samle diktene mine, som jeg i all hemmelighet og med store vanskeligheter, til tross for de vanskelige og restriktive forholdene i fengselet, har utgitt i en bok under navnet Çiyayi Girti.
Hvordan har forfatteres situasjon utviklet seg i landet ditt i årene etter at du mottok prisen?
Å være fengslet, betyr at alt vakkert og verdifullt når meg sent og på svært begrenset vis. Slik jeg har vært plassert i verden, er det vanskelig å gjøre helhetlige og nøyaktige vurderinger. Det er nå bare ti måneder igjen til min egen løslatelse. I 2024 skal jeg settes fri etter 30 års sammenhengende fengselsopphold. I disse dager har jeg, særlig på grunn av Ipeks insistering, konsentrert meg om å skrive en ny bok med hovedtemaet «farvel til fengselet». Når jeg har bestemt omfanget og innholdet av dette arbeidet, vil jeg begynne å skrive. Jeg vet ikke om jeg kommer til å bli ferdig i løpet av de resterende ti månedene, men det er helt klart noe som er verdt å jobbe med.
Hvis du kunne bestemt hvem som skulle få prisen det kommende året, hvem skulle det være?
På grunn av min 30 år lange isolasjon er det vanskelig for meg å identifisere verdige prismottagere. Jeg er redd for ikke å yte rettferdighet til alle de forfatterne jeg ikke kan anbefale, fordi jeg ikke kjenner verkene deres. Med dette forbeholdet, vil jeg si Adania Shibli. Etter min mening fortjener hun en slik pris. Hun er «en stemme som roper i ørkenen». Jeg vil gjerne rette oppmerksomheten mot henne.
Intervjuet er oversatt fra engelsk av Liv Mossige.