Hvordan begynte du å skrive poesi?
Jeg begynte å skrive dikt som barn, jeg husker ikke helt når, men det var kanskje i 10-12 års alderen. Jeg likte å leke med ord, klanger, rim og rytmer. I ungdommen ble det mindre av det, men det tok seg opp igjen i ung voksen alder. Jeg jobbet etter hvert mer kritisk med diktningen, og da jeg i 1982 kom til forfatterkurset på Bø ble det skikkelig alvor, med mer konsentrert og intens skriving, samtidig som det var mange famlende forsøk.
Kan du si litt om hvordan diktsamlingen din silkestein (Gyldendal, 1984), som du mottok Tarjei Vesaas’ debutantpris for, ble til?
Det husker jeg ikke helt, men forfatterkurset på Bø var nok med på å sette noe i gang der. Skriveverkstedet under Eldrid Lundens ledelse betydde mye for meg, gruppediskusjonene om hverandres tekster åpnet opp for mye, jeg oppdaget nye muligheter i forhold til skrivingen, som fikk ting til å løsne.
Etter kurset skrev jeg en hel masse, men lite av det ble med i debutboka; jeg fikk jo også skjerpet den selvkritiske sansen på kurset. Så vidt jeg husker ble heller ingen av diktene jeg skrev der med i silkestein, men noen elementer kan kanskje spores, da mest i det formmessige. Jeg lærte mye av Eldrid og mine medkursister som jeg tok med meg videre.
Jeg vil også gjerne høre mer om skriveprosessen din, når vet du at du sitter på et dikt?
Jeg tar ofte utgangspunkt i gamle notater eller dikttilløp, som kanskje kan bearbeides inn i noe nytt. Det er ofte lettere å skrive videre på noe enn å starte på såkalt bar bakke. Helt bart blir det uansett ikke, selv om det kan kjennes tomt iblant. En får jo stadig inntrykk og impulser, og det er en kontinuerlig prosess – selv når det i lange perioder har stoppet opp; det er bare vanskeligere å begynne på igjen.
I perioder har jeg skrevet svært lite, mens jeg i andre har arbeidet konsentrert i flere timer om dagen, det varierer veldig, fra hvor jeg er i prosessen, og om jeg har en god periode eller ikke. I en årrekke etter utgivelsen av min siste diktsamling Frostdokumenter (Gyldendal, 2012) ble det mindre diktskriving enn tidligere, noe som hang sammen med at jeg lenge jobbet med prosaboka Være til (Kolofon, 2022).
Men de siste par årene har jeg gradvis vendt mer tilbake til poesien, og har da bl.a. skrevet haikudikt, delvis inspirert av noen bilder av kunstneren Elisabet A. Strand, hvorav noen har inngått i et samarbeid og blitt en bok, som hun har håndlaget på verksted.
Det er vanskelig å vite når jeg sitter på et dikt, det skjer ikke før godt ut i skriveprosessen, da så mye nettopp handler om og avhenger av den, om hva som skjer underveis i skrivingen. Jeg skriver på mange forskjellige versjoner samtidig, prøver å sile, og til slutt velge en, eventuelt noen få som jeg lager variasjoner av. Så bearbeider jeg dem som regel til jeg får en fornemmelse av at det kanskje holder, er så bra som jeg får til, selv om det skulle finnes andre minst like gode løsninger. Det er bare en intuitiv følelse som jeg må stole på, for en gang må en jo gi slipp.
Jeg er nysgjerrig på hvordan det var å være forfatter i 1984, i forhold til i dag. Kan du si noe om hvordan du har opplevd at feltet har endret seg, eller om det ikke har det?
Det var en spennende og stimulerende tid, også i årene som fulgte, inn i 90-tallet. Det var mer åpenhet for forskjellige uttrykksmåter i poesien, både i forlagsredaksjonene og det litterære feltet ellers. Resepsjonen var større, samtalen rundt litteraturen, også poesien. Diktsamlinger ble oftere omtalt og anmeldt.
Det var også flere tidsskrift, deriblant Kritikkjournalen, som også bidro til at flere ble anmeldt. I dag er det langt færre poesianmeldelser. Vi hadde dessuten tre poesitidsskrift, og på 90-tallet tidsskriftet BØK. Forfattere og folk fra Vagant kunne sitte og diskutere på Kritikertorget i NRK.
Det var rom for flere og forskjellige stemmer, for større uttrykksmangfold – samtidig som den kritiske refleksjonen rundt var spill levende. I dag er det mye personfokus, noe som er med på å styre hvilke forfatterskap som får mesteparten av oppmerksomheten i media. Tidligere var det iallfall litt mer spalteplass til litteraturen, og til flere forfattere.
Jeg lurer også på om du ser noen tendenser i samtidspoesien nå, som skiller seg fra da du debuterte?
Ja, i noen år nå har det vært en tendens til mer narrativ og til dels mindre stringent diktning enn tidligere. Det kan også virke som forlagene er mer åpne for slike dikt enn for den mer fortettede poesien som det var mer av før. Tidligere kunne f.eks. dikt som virket dulgte vekke interesse og nysgjerrighet, mens nå blir slikt lett avvist som for kryptisk, og er vanskeligere å få utgitt. Det er iallfall min erfaring.
Storforlagene etterstreber muligens bredde, men det har sett litt smalt ut her og der. Men kanskje er tendensen i ferd med å snu litt? Det fins tross alt et mangfold nå også, og det har kommet mange gode diktsamlinger i de senere årene, både fra etablerte og debutanter.
Hvordan opplever du selv at du har utviklet deg som poet? Er du fortsatt interessert i det samme som da du utga silkestein? Eller er det kanskje unyttig å snakke om noe sånt som «utvikling» når det gjelder poesi, er det et rom som skal være fri fra dette vekstperspektivet?
Om jeg har utviklet meg på noe vis, så må det kanskje være at jeg har blitt stadig mer selvkritisk. Skrivemåten har til dels endret seg noe underveis, men jeg vil ikke kalle det utvikling i betydning lineær iallfall. Det går nok mer rundt omkring (og opp og ned og fram og tilbake) enn i en linje framover. Jeg begynte etter hvert å skrive bl.a. mer sykluspregede dikt, variasjoner over et motiv f.eks., og holdt på med det i noen år. Men nå er jeg litt tilbake til en kortere form, om enn enda kortere, med haikudiktene.
Steinar Opstad sier om diktene dine at de i sin kjerne pleier en omsorg for mennesket som er sjelden i den norske samtidslitteraturen. Er dette noe du kan kjenne deg igjen i, eller noe du går aktivt inn for?
Det er jo veldig fint sagt av Opstad. Men jeg kan ikke akkurat si at jeg aktivt går inn for slikt direkte – om det er noe der, så faller det naturlig idet jeg skriver. Jeg skriver der det brenner, utfra det som engasjerer meg, det jeg bryr meg om. Men det er det jo flere som gjør, og som skriver medmenneskelige og solidariske dikt.
Lenke til Facebook-arrangementet her.
Intervjuet er gjort av DnFs nettjournalist, Victoria Durnak.